Infiltrasjonstaktikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Infiltrasjonstaktikk er en manøver der infanteri kringgår og isolerer fiendtlige støttepunkt (altså unnviker strid) og fortsetter på dypet av fiendens teig der tyngre bevæpnede styrker kan angripe fienden med tyngre våpen. Denne tanken om at angripende styrke omgår fienden i stedet for å angripe fikk etter hvert generelt stort gjennomslag i militær taktikk.[1]

Taktikken ble utviklet av tyskerne under første verdenskrig [2]og ble anvendt under 'operasjon Michel' på vestfronten i mars 1918 der såkalte Stosstruppen (støt-tropper eller stormtropper) ble satt inn for å løse opp den låste situasjonen med skyttergravskrig under våroffensiven i 1918. Militære beslutninger ble delegert ned til tropps størrelse, og enheter ble satt opp med tanke på ild og bevegelse. Taktikken hadde fremgang på taktisk nivå, men på denne tiden ble det for lite resursser til å omsette denne fremgangen til strategisk nivå. Skulle man lykkes her, behøvdes blant annet stridsvogner.

Infiltrasjonstaktikken ble doktrine i den tyske hæren under andre verdenskrig. Infiltrasjonstaktikk krever godt utdannede soldater og befal, og mekaniserte styrker med stridsvogner som tillemper infiltrasjonstaktikk er en av basiskomponentene i lynkrig.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gudmundsson, 1989.
  2. ^ Stephen Pope, Elizabeth-Anne Wheal Dictionary of the First World War St. Martin's Press (1996) ISBN 0312129319 ISBN 9780312129316