Indias kommunistparti (Maoistene)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Indias kommunistparti
Indias kommunistparti
LederMuppala Lakshmana Rao
Grunnlagt21. september 2004
IdeologiMarxisme-leninisme-maoisme
Anti-revisjonisme
Naxalisme

Indias kommunistparti (maoistene) er et maoistisk kommunistparti i India som har som formål å styrte regjeringen i India gjennom folkekrig.

Partiet ble stiftet 21. september 2004, gjennom sammenslåingen av Indias kommunistparti (marxist-leninistene) Folkekrig (Gruppen for folkekrig) og Maoistisk kommunistisk senter i India (MCCI).[1] Sammenslåingen ble annonsert 14. oktober samme år. I forbindelse med sammenslåingen ble en foreløpig sentralkomité konstituert, med gruppeleder Muppala Lakshmana Rao alias «Ganapathi» fra den forhenværende Gruppen for folkekrig, som generalsekretær. På arbeidernes internasjonale kampdag 2014 slo også Indias kommunistparti (marxist-leninistene) Naxalbari seg sammen med IKP (maoistene).[2]

I 2006 karakteriserte daværende statsminister Manmohan Singh naxalittene som «den ene, største innenriks sikkerhetstrusselen» i India, og uttalte at «fattige og fremmedgjorte deler av befolkningen» danner ryggraden i det maoistiske bevegelsen i India.[3][4][5] I 2013 uttalte de indiske myndighetene at 76 distrikter i landet er rammet av «venstre-terrorisme», og at ytterligere 106 distrikter er under maoistenes «ideologiske innflytelse».[6]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

IKP (maoistene) hevder at den indiske staten er «styrt av et samarbeid mellom imperialister, kompradorborgere og føydalherrer».[7] Ifølge South Asia Terrorism Portal fulgte de to fraksjonene i partiet noe ulike retninger av kommunismen før sammenslåingen, skjønt «begge organisasjonene deler syn på 'tilintetgjøring av klassefiender' og på ekstrem vold som middel for å oppnå organisatoriske mål». Gruppen for folkekrig (PWG) inntok et marxist-leninistisk standpunkt, mens Maoistisk kommunistisk senter i India (MCCI) inntok et maoistisk standpunkt. Etter sammenslåingen annonserte sekretæren for PWG i Andhra Pradesh at det nydannede IKP (maoistene) kom til å følge marxismen-leninismen-maoismen som dets «ideologiske basis som styrende for dets tenkning på alle aktivitetsområder». Innbefattet i den maoistiske ideologien er en forpliktelse til «langvarig væpnet kamp» for å undergrave og å gripe makten fra staten. På arbeidernes kampdag 2014 utga også Ganapathy og Ajith (sekretær for IKP (ml) Naxalbari) en felles uttalelse hvor de fastslo at «det forente partiet vil [fortsatt] ha marxismen-leninismen-maoismen som dets styrende ideologi».

Partiets ideologi er nærmere beskrevet i deres partiprogram. I programmet fordømmer maoistene globalisering som en krig mot folk, utført av markedsfundamentalister og kastesystemet som en form for sosial undertrykking.[8] IKP (maoistene) hevder at folkekrigen de fører er en strategisk tilnærming utviklet av Mao Zedong under det kinesiske kommunistpartiets geriljakrig-fase. Deres mål er å innsette et folkestyre gjennom nydemokratisk revolusjon.[9]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

IKP (maoistene)s nåværende generalsekretær, er Muppala Lakshmana Rao, som går under aliaset «Ganapathy».[10] Partistrukturen består av de regionale byråene, som overser to eller tre delstater hver, delstatskomiteene, sone-komiteene, distriktskomiteene og «dalam»-ene (militærtroppene).[11] Jan Myrdal framhever at IKP (maoistene) også organiserer tilstelninger som «Ledertrenings-programmet», for å holde seg i live under de voldsomme angrepene fra staten.[12]

Politbyrået[rediger | rediger kilde]

Ut fra kommunistpartiets retningslinjer er politbyrået det høyeste beslutningsorganet i IKP (maoistene).[13] To av de mest framtredende politbyrå-medlemmene i IKP (maoistene), skal angivelig være Prashant Bose alias «Kishan-da» og Karakam Sudarshan alias «Anand».[14] Sudhakar alias «Kiran» er et annet antatt medlem av IKPs politbyrå.[15]

Sentralkommiteen[rediger | rediger kilde]

IKP (maoistene)s sentralkomité følger politbyråets kommando, og informerer videre til sine medlemmer. I 2010 uttalte Anand til indiske medier at av 45 sentralkomité-medlemmer, har den indiske regjeringen fengslet åtte og drept 22 medlemmer.[16] Anuradha Ghandy alias «Avanti», som døde 12. april 2008, var et fremstående sentralkomité-medlem i IKP (maoistene).[17] Tre andre kadre og sentralkomité-medlemmer, er Kadari Satyanarayan Reddy alias «Kosa», Thippiri Tirupathi alias «Devuji» og Mallujola Venugopal alias «Bhupati».[18] Andre sentralkomité-medlemmer som per september 2011 enten har blitt tatt til fange eller blitt drept av indiske væpnede styrker, er Moti Lal Soren, Vishnu, Varanasi Subramanyam, Shobha, Jhantu Mukherjee, Vijay Kumar Arya, Ravi Sharma,[19] Chandramouli,[20] Patel Sudhakar Reddy' og Narmada Akka.

Divisjon for publisering[rediger | rediger kilde]

IKP (maoistene) har en «divisjon for publisering». I tillegg til frivillig arbeid som politbyrå-medlem, arbeider Sudhakar alias «Kiran» også for publiserings-divisjonen.

Militærkommisjonene[rediger | rediger kilde]

Det viktigste væpnede organet til IKP (maoistene), er den Sentrale militærkommisjonen (CMC), som er nedsatt av sentralkomiteen. I tillegg til CMC har partiet også opprettet militærkommisjoner på delstatnivå. CMC antas å ledes av Nambala Keshava Rao alias «Basavaraj».[trenger referanse]

Medisinske enheter[rediger | rediger kilde]

Maoistene har hatt faste medisinske enheter i flere av distriktene i Bastar, og driver også en rekke mobile medisinske enheter. I boken Hello Bastar, skriver forfatter Rahul Pandita:

«Også på helserelaterte felter utfyller maoistene store huller som staten har etterlatt. De mobile medisinske enhetene deres strekker seg over store avstander for å tilby grunnleggende helsehjelp til urfolk... Forskjellige opplæringsleirer med fokus på preventive tiltak mot sykdommer som diaré og malaria, holdes jevnlig. Grasrot-legene i de medisinske troppene kan gi vaksiner, identifisere en rekke sykdommer utfra symptomer, samt behandle mindre omfattende skader. Enkelte kan til og med utføre enkle blodtester for å fastslå diagnose. Dette er et betydelig fortrinn i slike områder.»[21]

Videre reiser de medisinske tjeneste-troppene til IKP (maoistene) fra landsby til landsby og tilbyr medisinsk grunnutdanning til utvalgte unge stammefolk, som gjør dem i stand til å identifisere ofte forekommende sykdommer ufra typiske indikasjoner, og slik at de kan gi vaksiner til pasientene.[21]

Frontorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Blant partiets frontorganisasjoner, er Radikal ungdomsliga, Rythu Coolie Sangham, Radikale studenters forening, Singareni Karmika Samakya, Viplava Karmika Samakhya, Porattam kerala, Ayyankali pada Kerala, Njattuvela Kerala, All-Indias revolusjonære studenters føderasjon,[22] Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (Revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon),[23] og Chetna Natya Manch.[24]

Anslått styrke[rediger | rediger kilde]

De militære fløyene til de grunnleggende partiorganisasjonene – det vil si Folkets frigjøringsgeriljahær (den militære fløyen til MCCI) og Folkets geriljahær (den militære fløyen til PWG) – har også gjennomgått sammenslåing. Navnet på den felles militære organisasjon er Folkets frigjøringsgeriljahær (PLGA), og er delt inn i tre enheter – basistroppene, reservetroppene og hovedtroppene. Alle PLGA-medlemmene er frivillige, og mottar ingen lønn.[25] Under hans opphold i geriljasonene bemerket Jan Myrdal at kvinnelige kadre i IKP (maoistene) utgjorde omlag 40 prosent av PLGA, og at de besatt en rekke toppstillinger.[12][26] Per 2014 ble det anslått at 60 prosent av de maoistiske kadrene er kvinner, og at kvinnelige kommandører leder 20 av 27 divisjoner i geriljasonene.

Ifølge anslag gjort av P. V. Ramana, fra Observer Research Foundation i Delhi, bestod naxalittenes styrker per 2006 av rundt 9.000-10.000 soldater, med omlag 6.500 skytevåpen.[27] Mens enkelte rapporter senere år har antydet medlemsnedgang og tilbaketrekking fra eksempelvis Dandakaranya-skogene, hvor PLGA tradisjonelt har hatt høy grad av nærvær og aktivitet,[28] har andre rapporter hevdet at PLGAs styrker har vokst, og omgruppert seg til andre områder.[29][30] Folkemilitsen, typisk væpnet med macheter og pil og buer, og som antas yte logistisk bistand til PLGA, er anslått å bestå av rundt 38.000 medlemmer.[31]

Strategi[rediger | rediger kilde]

Politisk styring[rediger | rediger kilde]

Maoistenes organisatoriske prinsipper er skisset ut på grunnlag av erfaringer særlig fra revolusjonen i Kina og vietnamkrigen. IKP (maoistene) har organisert Dandakaranya i ti divisjoner, hver av dem bestående av tre områdekomiteer, og hvor hver av områdekomiteene er satt sammen av flere Janatana Sarkars (folkeregjeringer). Partiet stadfester at en Janatana Sarkar etableres gjennom en valgprosedyre som typisk involverer en gruppe landsbyer, og med ni departementer: jordbruk, handel og industri, økonomi, justis, forsvar, helse, offentlig formidling, utdanning og kultur, og jungel.[32] Gjennom Janatana Sarkar gis utdanning opp til grunnskolenivå innen fagene matematikk, samfunnsvitenskap, politikk og hindi. Undervisningen foregår typisk med utgangspunkt i lærebøker skrevet på gondi – ofte omtalt som naxalittenes "lingua franca" – samt video-visning med vitenskap og historie som tema.[33]

Organisasjonen har avholdt folkedomstoler i områder hvor maoistene har de facto kontroll.[34] Maoistene har videre avviklet myndighetsinstitusjoner under deres de facto jurisdiksjon.[trenger referanse] De har organisert en rekke store streiker og bandh-aksjoner, og skal ved flere anledninger ha sprengt og sabotert jernbanelinjer, samt angrepet skolebygninger brukt til å avholde valg.[35][36][37] Enkelte kritikere har videre anklaget maoistene for å motarbeide modernisering og utvikling i områdene de kontrollerer.[trenger referanse]

Militær strategi og taktikk[rediger | rediger kilde]

IKP (maoistene) avviser all samhandling med det de kaller det herskende borgerlige demokratiet, og fokuserer på å erobre politisk makt gjennom langvarig væpnet kamp basert på geriljakrigføring.[38] Denne strategien innebærer å bygge opp baser i rurale og avsidesliggende områder, for i første omgang å omforme disse til geriljasoner, dernest til helt frigjorte soner, i tillegg til stadig tettere innsirkling av de større byene.[39]

Det militære materielle maoistene benytter seg av, som framkommet av en rekke beslag, inkluderer RDX- og Gelignit-sprengstoff, detonatorer, hjemmelagde våpen, INSAS-rifler, AK-47-rifler, halvautomatiske rifler, samt hjemmelaget sprengstoff.[trenger referanse] Maoistene har fordømt beskyldninger om at de innfører våpen fra Kina, Myanmar og Bangladesh. Om dette uttaler Ganapathy at «våre våpen er i hovedsak laget i landet. Alle de moderne våpnene vi har, er hovedsakelig tatt fra myndighetenes væpnede styrker når vi angriper dem».[40]

Generalsekretær for IKP (maoistene) sier de kontinuerlig retter appeller til lavere rangert personell innen paramilitæret og politistyrkene om å ikke angripe dem, men heller slutte seg til folkemassene og rette våpnene mot de som etter maoistenes syn utgjør den virkelige fienden. Videre hevder de at «kun når myndighetenes styrker kommer for å angripe oss [maoistene] med våpen i hånd, angriper vi dem i selvforsvar».[21] I Jharkhand har politiet også registrert plakater en rekke steder med påskriften: «Politimenn, avstå fra den grønne jakten, forsøk å bli de fattiges venner. Politisoldater, adlyd ikke ordrene til de øverste lederne, bli heller med i folkehæren.»[41]

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Indiske myndigheter og Salwa Judum[rediger | rediger kilde]

Partiet anses av indisk regjering som en alvorlig sikkerhetstrussel, og regjeringen arbeider systematisk for å motarbeide partiet.[42][43] I 2005 ble det avdekket at delstaten Chhattisgarh sponset en anti-maoistisk gruppe kalt Salwa Judum. En gruppe som ifølge BBC skal ha blitt støttet også av den indiske regjeringen,[44][45] og som blant annet har blitt kritisert for å ha «begått grusomheter og overgrep mot kvinner»,[46] bruk av barnesoldater,[47] brenning av levende mennesker,[48] samt plyndring av eiendom og ødeleggelse av hjem.[49]

Anklagene ble først avvist av en sannhetskommisjon ledet av National Human Rights Commission of India, etter oppnevnelse av indisk høyesterett.[50][51] Imidlertid har det fremkommet at Salwa Judum-leirer har blitt bevoktet av polititjenestemenn, paramilitære styrker, samt barnesoldater gitt den offisielle tittelen "special police officer" (SPO). 5. juli 2011 erklærte indisk høyesterett Salwa Judum som ulovlig og grunnlovsstridig, og beordret Chhattisgarh-myndighetene om å inndra alle skytevåpen gitt til Salwa Judum-militsen, samt all ammunisjon og utstyr. Videre ga retten også myndighetene ordre om å undersøke alle påståtte kriminelle handlinger begått av Salwa Judum.[52] Dette ble imidlertid ikke etterkommet av Chhattisgarh-myndighetene. August 2013 ba høyesterett delstats-myndighetene om forklaring på «hvorfor deres svikt i å utføre beordringen av juli 2011 om å oppløse SPOene, ikke anses som forrakt for retten».[53]

Politimyndighetene i Chhattisgarh skal fra deres side ha forsvart bruken av barnesoldater med at «SPOene har blitt vervet først etter konsultasjon med sentralmyndighetene, og spiller en viktig rolle i operasjonene mot maoistene».[54]

Myndighetenes paramilitære offensiv mot IKP (maoistene)[rediger | rediger kilde]

De indiske myndighetenes paramilitære og statlige styrkers «fulloffensiv» mot IKP (maoistene), har av indiske medier blitt kalt «operation green hunt».[55] Ifølge Daily Mail hadde indiske myndigheter i løpet av juli 2012 utstasjonert rundt 100.000 paramilitære soldater for anti-maoistiske operasjoner, personell hentet fra den Sentrale reservepolitistyrken (CRPF), Grensesikkerhetsstyrken (BSF), det Indo-tibetanske grensepolitiet (ITBP), Kommandobataljonen for resolutt aksjon (COBRA), og vurderer videre å «klone» ytterligere politistyrker på modell av de såkalte "Greyhounds"-styrkene i Andhra Pradesh og innrullere disse i de pågående operasjoner mot maoistene i ytterligere fem distrikter – i Chhattisgarh, Jharkhand, Bihar, Maharashtra og Orissa.[56] Gjennom 2013 og 2014 har indiske myndigheter økt omfanget av de paramilitære styrkene betydelig, både i Bastar, Odisha, Jharkhand og Chhattishgarh.[57][58] Antall personell fra Statens væpnede politistyrker involvert i såkalte «kontra-maoistiske operasjoner» langs den røde korridoren anslås til rundt 200.000.

I 2011 oppga den indiske hæren at de har trent opp det paramilitære personellet som slåss mot maoistene, skjønt de benektet å ha noen rolle i de offensive operasjonene, samtidig har maoistene fra deres side gått imot hærens utstasjonering langs den røde korridoren.[59] 30. mai 2013 erklærte generalløyntnanten for det indiske luftforsvaret at de indiske styrkene hadde besluttet å ta i bruk en enhet med MI-17V5-helikoptre, ved siden av MI-17-helikoptrene som allerede var gjort operative, for å «gi full støtte til anti-naxal-operasjoner».[60] August 2014 uttalte indias innenriksminister at de «sender» 2.000 soldater fra Indiske reservebataljoner (IRB) i Nagaland for å angripe maoistene i Bastar.[61]

Større sammenstøt[rediger | rediger kilde]

  • 15. februar 2010 angrep og drepte indiske gerilja-ledere, hvorav alle antas å ha vært kvinnelige kadre i IKP (maoistene), 24 medlemmer av Eastern Frontiers Rifles ved Silda i Vest-Bengal. Angrepet skal ha blitt styrt av Kishenji.[62] Etter naxalittenes raid mot den paramilitære leiren, uttalte Kishenji til indiske nyhetskanaler at «det er ikke vi som har startet den [volden], og vi kommer ikke til å være den første som stopper den. La oss se om sentralmyndighetene er oppriktige i deres ønske om å finne en løsning, og vi vil definitivt samarbeide... Dette er svaret på Chidambarams 'operation green hunt', og med mindre sentralmyndighetene stopper denne umenneskelige militæroperasjonen, er det utelukkende denne måten vi besvarer sentralmyndighetene på».[63]
  • 6. April 2010 overfalte og drepte maoister 75 paramilitære soldater som hadde blitt lurt inn i et bakholdsangrep satt opp av maoistene.[64] IKP (maoistene) beskrev angrepet som en «direkte konsekvens» av Operasjon Green Hunt, og uttalte videre at «vi har vært omgitt av paramilitære bataljoner. De setter fyr på skogen og tvinger adivasier (urfolk) til å legge på flukt. I denne situasjonen har vi ikke noe annet alternativ.»[65]
  • 25. Mai 2013 overfalte IKP (maoistene) indiske nasjonalkongressens konvoi i Bastar og drepte 27 personer, inkludert Mahendra Karma, Nand Kumar Patel og Vidya Charan Shukla.[66] Skjønt de beklaget at enkelte uskyldige parti-funksjonærer ble drept, holder de BJP og indiske nasjonalkongressen som direkte ansvarlig for angrepet, med bakgrunn i disses anti-folkelige politikk.[67] Kort tid etter ble 14 personer skutt og drept i Odisha av Gruppen for spesielle operasjoner, hjulpet av Grensesikkerhetsstyrker, som gjengjeldelse for angivelig å ha deltatt i konvoy-angrepet.[68][69]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hail the formation of Communist Party of India (Maoist)» (PDF). Besøkt 26.09.2018. 
  2. ^ «CPI(ML) Naxalbari, CPI(Maoist) merge». The Hindu. 01.05.2014. Besøkt 26.09.2018. 
  3. ^ Simon Robinson (29.05.2008). «India's Secret War». Time. Besøkt 26.09.2018. 
  4. ^ «India's Naxalite Rebellion: The red heart of India». The Economist. London. 05.11.2009. Besøkt 26.09.2018. 
  5. ^ Jostein Jakobsen (20.06.2014). «Maoistene i India». Radikal Portal. Besøkt 26.09.2018. 
  6. ^ «India: Maoist Conflict Map 2014». New Delhi: SATP. 2014. Besøkt 26.09.2018. 
  7. ^ Bhattacharya, Snigdhendu (19.09.2013). «Several leaders in jail, Ganapathy had to address his fighting men». Hindustan Times. Kolkata. Besøkt 26.09.2018. 
  8. ^ Anand, Vinod (2009). «Naxalite ideology, strategy and tactics» (PDF). Studies & Comments 9 – Security in South Asia: Conventional and Unconventional Factors of Destabilization. Munich: Hanns Seidel Foundation. 9: 19–32. Arkivert fra originalen (PDF) 18.05.2012. Besøkt 26.09.2018. 
  9. ^ Central Committe (P) CPI (Maoist) (21.09.2004). «Party programme» (PDF). Besøkt 26.09.2018. «Our social system determines the stage of our revolution. Our country is in the stage of democratic revolution whose axis and content is agrarian revolution. Since the proletarian class is in its leadership, therefore, it is not the democratic revolution of the old type, but it is the new type of democratic revolution, that is, new democratic revolution.» 
  10. ^ Pandita, Rahul (17.10.2009). «We Shall Certainly Defeat the Government». Dandakaranya: OPEN. Besøkt 26.09.2018. 
  11. ^ Mohan, Vishwa (07.04.2010). «A band of eight that calls the shots». The Times of India. Besøkt 26.09.2018. 
  12. ^ a b Myrdal, Jan (2012). Red Star Over India: As the Wretched of the Earth are Rising – Impressions, Reflections, and Preliminary Inferences. Kolkata: Setu Prakashani. OCLC 858528997. «Young women represent about 40 percent of the Guerrilla Army of the People's Liberation. Many of them have command positions.» 
  13. ^ Das, Ashok; Bhattacharya, Snigdhendu (21.03.2010). «Will take revenge if Azad is harmed». Hindustan Times. Besøkt 26.09.2018. 
  14. ^ Bhattacharya, Ravik (23.11.2012). «Hardline strategist to replace Kishenji». Hindustan Times. Kolkata. Besøkt 26.09.2018. 
  15. ^ Maitra, Pradip Kumar (27.12.2012). «Woman naxal leader killed in Gadchiroli». Hindustan Times. Besøkt 26.09.2018. 
  16. ^ Radhakrishna, G. S. (07.04.2010). «Portrait of 'mastermind'». The Telegraph. Kolkata. Besøkt 26.09.2018. 
  17. ^ Pandita, Rahul (26.09.2009). «The Rebel». OPEN. Besøkt 26.09.2018. 
  18. ^ Reddy, K. Srinivas (06.04.2010). «Maoists from Andhra Pradesh may have planned Chhattisgarh ambush». The Hindu. Hyderabad. Besøkt 26.09.2018. 
  19. ^ Sen, Abhijit (18.08.2013). «Jailed Red leader's wife gets bail». The Times of India. Hazaribag. Besøkt 26.09.2018. 
  20. ^ Bernard D'Mello (03.12.2011), Indian 'Republic Killing Its Own Children' -- Kishenji Fought for a Better World, Monthly Review, http://mrzine.monthlyreview.org/2011/dmello031211.html, besøkt 26.09.2018 
  21. ^ a b c Pandita, Rahul (2014). Hello Bastar: The Untold Story of India's Maoist Movement. Tranquebar (1806). ISBN 978-93-80658-34-6. 
  22. ^ «Andrapradesh: Ban on CPI Maoist and front organisations extended for one more year». Indian Vanguard. 10.08.2009. Besøkt 26.09.2018. 
  23. ^ «Indias største feministbevegelse». Tjen Folket Media. Arkivert fra originalen 26. september 2018. Besøkt 26.09.2018. 
  24. ^ «In Pictures: India's Maoist heartland». Al Jazeera. 06.10.2014. Besøkt 26.09.2018. 
  25. ^ Roy, Arundhati (29.03.2010). «Walking with the Comrades». Outlook. Besøkt 26.09.2018. 
  26. ^ Myrdal, Jan (2012). Red Star Over India: As the Wretched of the Earth are Rising – Impressions, Reflections, and Preliminary Inferences. Kolkata: Setu Prakashani. OCLC 858528997. «Young women represent about 40 percent of the Guerrilla Army of the People's Liberation. Many of them have command positions.» 
  27. ^ "A spectre haunting India". https://www.economist.com/asia/2006/08/17/a-spectre-haunting-india, the Economist Volume 380 Number 8491 (19–25 August 2006) Besøkt 26.09.2018
  28. ^ Krishna Das, R.; Makkar, Sahil; Basak, Probal; Satapathy, Dillip (27.09.2013). «Reds in retreat». Business Standard. Besøkt 26.09.2018. 
  29. ^ Navlakha, Gautam (30.03.2014). «Ambush amplifies a struggle». Sanhati. Besøkt 26.09.2018. 
  30. ^ «Naxals regrouping in Tamil Nadu, Kerala, Karnataka: Police». Livemint. 04.07.2018. Besøkt 26.09.2018. 
  31. ^ Kumar, Kamal (24.08.2013). «Analysis: India's Maoist challenge». Al Jazeera. Besøkt 26.09.2018. 
  32. ^ Roy, Arundhati (27.03.2010). «Gandhi, but with guns: Part Two». The Guardian. Besøkt 26.09.2018. 
  33. ^ Dasgupta, Debarshi (17.05.2010). «My Book is Red : The word is Revolution». Outlook. Besøkt 26.09.2018. 
  34. ^ «Hikaka will be tried in people's court: Maoists». 21.04.2012. Besøkt 26.09.2018. 
  35. ^ «Streik i India mot høye priser». FriFagbevegelse.no. 20.06.2008. Besøkt 26.09.2018. 
  36. ^ «Naxals blow up rail tracks, school in Jharkhand». News 18. 29.11.2009. Besøkt 26.09.2018. 
  37. ^ Ejaz Kaiser (24.06.2018). «Chhattisgarh: Maoists uproot railway tracks, 24 wagons; three engines derailed in Dantewada». The New Indian Express. Besøkt 26.09.2018. 
  38. ^ M. K. Narayanan (11.11.2016). «The forgotten war». The Hindu. Besøkt 26.09.2018. 
  39. ^ "Basavraj" (September 2014). «Let us Base Ourselves on the Development of the PLGA! Let us Overcome the Shortcomings! Let us Face the Challenges!» (PDF). People’s War (Special Issue): 29–49 – via http://bannedthought.net/. 
  40. ^ Aman Sethi (10.11.2010). «Maoists consolidating control: CPI (Maoist) leader». The Hindu. Besøkt 26.09.2018. 
  41. ^ «Naxal Violence: Is the CPI (Maoist) Fading?», Institute of Peace and Conflict Studies (New Delhi), 22.11.2013, https://web.archive.org/web/20131127022623/http://www.ipcs.org/article/india/naxal-violence-is-the-cpi-maoist-fading-4187.html, besøkt 26.09.2018 
  42. ^ Mishra, Alok K N (04.07.2014). «Maoists gun down CRPF deputy commandant in Bihar». The Times of India. Besøkt 26.09.2018. 
  43. ^ «Why are the Indian authorities afraid of a 'half-Maoist'?». 31.08.2018. Besøkt 26.09.2018. 
  44. ^ «Indian state 'backing vigilantes'». BBC News. 15.07.2008. Besøkt 26.09.2018. 
  45. ^ «Hearing plea against Salwa Judum, SC says State cannot arm civilians to kill». The Indian Express. 01.04.2008. Besøkt 26.09.2018. 
  46. ^ «Report recommends withdrawal of Salwa Judum». The Hindu. Chennai, India. 19.01.2007. Besøkt 26.09.2018. 
  47. ^ «The Adivasis of Chhattisgarh: Victims of the Naxalite Movement and Salwa Judum Campaign» (PDF). Asian Centre for Human Rights. New Delhi: Asian Centre for Human Rights: 42. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 19.03.2010. Besøkt 26.09.2018. 
  48. ^ Jain, Prakhar (07.04.2012), «His Brother Was Burnt Alive», Tehelka Vol. 9 (Issue 14), https://web.archive.org/web/20130928025506/http://tehelka.com/his-brother-was-burnt-alive/, besøkt 26.09.2018 
  49. ^ «Salwa Judum victims assured of relief». The Hindu. Chennai, India: The Hindu Group. 16.12.2008. Arkivert fra originalen 26.12.2008. Besøkt 26.09.2018. 
  50. ^ Mukul, Akshaya. 'Existence of Salwa Judum necessary' The Economic Times, 06.10.2008. Besøkt 26.09.2018.
  51. ^ Gyan Varma. «NHRC justifies Salwa Judum operations». Dna. Besøkt 26.09.2018. 
  52. ^ Venkatesan, J. (05.07.2011). «Salwa Judum is illegal, says SC». The Hindu. Chennai, India. Besøkt 26.09.2018. 
  53. ^ Bhardwaj, Ashutosh (26.08.2013). «Grey areas in anti-Naxal operations». The Indian Express. Besøkt 26.09.2018. 
  54. ^ «SC order on Salwa Judum stuns Chhattisgarh government». Rediff News. 06.06.2011. Besøkt 26.09.2018. 
  55. ^ Sethi, Aman (06.02.2010). «Green Hunt: the anatomy of an operation». The Hindu. Besøkt 26.09.2018. 
  56. ^ Sharma, Aman (16.07.2012). «New crack Greyhound commando forces to be deployed in five more Maoist-affected states». Daily Mail. Besøkt 26.09.2018. 
  57. ^ «Incidents and Statements involving CPI-Maoist: 2013». SATP. Besøkt 26.09.2018. 
  58. ^ Dahat, Pavan (12.06.2014). «Chhattisgarh gears for 'result–oriented' approach against Maoists». The Hindu. Besøkt 26.09.2018. 
  59. ^ Thottam, Jyoti (27.06.2011), «Indian Army Raises the Stakes in Its War Against the Maoists», Time, http://world.time.com/2011/06/27/army-raises-the-stakes-in-fight-against-the-naxals/, besøkt 26.09.2018 
  60. ^ «Air Force to lend support for anti-Naxal operations». The Hindu. 30.05.2013. Besøkt 26.09.2018. 
  61. ^ Sharma, Aman (19.08.2014). «Government to send 2,000 para-military men of Naga unit to fight Maoists in Bastar». The Economic Times. Besøkt 26.09.2018. 
  62. ^ «Who is Kishenji?». NDTV. 25.11.2011. Besøkt 26.09.2018. 
  63. ^ «Kishenji claims responsibility for attack». Times of India. 15.02.2010. Besøkt 26.09.2018. 
  64. ^ Charlotte Haarvik Sanden; Agnes Svalastog (06.04.2010). «Flere titalls indiske soldater drept». NRK. Besøkt 26.09.2018. 
  65. ^ «Chhatisgarh attack 'consequence' of Green Hunt: Maoist leader». Hindustan Times. 06.04.2010. Besøkt 26.09.2018. 
  66. ^ «Maoists say Bastar attack was to punish Cong leaders». Hindustan Times. 29.05.2013. Besøkt 26.09.2018. 
  67. ^ «We punished Karma for launching Salwa Judum: Maoists». India Today. 28.05.2013. Besøkt 26.09.2018. 
  68. ^ «14 Maoists killed in encounter in Odisha». NDTV. 14.09.2013. Besøkt 26.09.2018. 
  69. ^ «'Don't enter Odisha', DGP warns Maoists from other states». Hindustan Times. 14.09.2013. Besøkt 26.09.2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Intervjuer:
Dokumentarer:
Øvrig: