Inessa Armand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Inès Armand»)
Inessa Armand
FødtÉlisabeth Pécheux d'Herbenville
26. apr. 1874Rediger på Wikidata
Paris
Død24. sep. 1920[1][2][3]Rediger på Wikidata (46 år)
Naltsjik
BeskjeftigelseRevolusjonær, redaktør, politiker, kommunist, feminist Rediger på Wikidata
Utdannet vedNew University of Brussels
PartiSovjetunionens kommunistiske parti
Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti
NasjonalitetFrankrike
GravlagtKremlmurens nekropolis
Inessa Armand på Commons

Inessa Fjodorovna Armand (født Elisabeth-Inès Stéphane d'Herbenville 8. mai 1874 i Paris, død 24. september 1920 i Naltsjik i Russland) var en fransk-russisk kommunist, bolsjevik og feminist som levde i Russland i mesteparten av sitt liv. Armand var en viktig person i Russland før revolusjonen, som medlem av den russiske kommunistiske bevegelsen, og i den første tiden av den kommunistiske epoken. Deretter var hun nesten glemt i lang tid, dels på grunn av bevisst stalinistisk sensur, dels på grunn av hennes forhold til Lenin.

Enkelte historikere omtaler henne som den mektigste kvinnen i Russland rundt 1920.

I 1990-årene ble sovjetiske arkiver delvis åpnet, men mange verdifulle kilder med informasjon om hennes liv er fortsatt (per 2011) utilgjengelige i russiske arkiver.

Tidlig liv og ekteskap[rediger | rediger kilde]

Inessa Armand som barn (1882)
Inessa og mannen, Alexander Armand (1895)

Inessa Armands mor, Nathalie Wild, var en skuespillerinne av fransk og engelsk herkomst. Faren, Théodore Pécheux d'Herbenville, var en fransk opera-sanger. Foreldrene var ikke gift da Inessa ble født.[4] Faren døde da hun var fem, og hun ble oppdratt av sin tante og bestemor som bodde i Moskva. Begge var lærere.[5]

Da hun var nitten år, giftet hun seg med Alexander Armand, sønn av en velstående russisk tekstilprodusent. Paret fikk fire barn. Inessa og hennes mann åpnet en skole utenfor Moskva, for barn av bønder. Hun ble også med i en veldedig forening som hjalp byens fattige kvinner.

I 1902 forlot hun sin mann for å leve sammen med hans 17 år gamle bror Vladimir, som delte hennes radikale politiske synspunkter. Alexander fortsatte å ta ansvar for barna, og da Vladimir og Inessa fikk en sønn sammen, Andrej, ble han adoptert av Alexander.[4][6] Vladimir døde i 1909, året før Inessa møtte Vladimir Lenin.

Politisk liv[rediger | rediger kilde]

I 1903 ble Inessa Armand med i det ulovlige russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. Hun ble arrestert i juni 1907 for å ha distribuert ulovlig propaganda, og ble dømt til to års indre eksil i Mezen i Nord-Russland.[5] I november 1908 klarte hun å flykte fra Mezen og forlot senere Russland for å bosette seg i Paris. Der møtte hun Lenin og andre bolsjeviker som levde i utenlandsk eksil.

I 1911 ble hun sekretær for utvalget av utenlandske organisasjoner som var etablert for å koordinere alle bolsjevikgrupper i Vest-Europa.[7]

5.–17. januar 1912 ble Praha-konferansen avholdt, med 18 bolsjeviker til stede. Josef Stalin og Jakov Sverdlov, som begge var i eksil på den tiden, hadde ikke hatt anledning til å delta, men konferansen førte til en resolusjon, som Lenin trengte Armand til å videreformidle. Han trengte henne også til å utføre flere risikable oppdrag der. organisere bolsjevik-kampanjen som skulle sørge for å få flere tilhengere valgt inn i Dumaen, og hun skulle finne ut hva som foregikk i Pravda. Historikeren Helen Rappaport hevder at Lenin visste at hun kom til å bli arrestert så snart hun kom til Russland, men at han tok lett på dette, fordi hans bekymring for partiet gikk foran hans følelser for henne. Hun reiste tilbake til Russland i juli 1912. «Hun skulle hjelpe ham (Lenin) å gjenopprette sin posisjon og trimme bolsjevikene til en styrke som skulle bygge opp mer makt enn tsaren».[4] To måneder senere ble hun arrestert og fengslet, men ble løslatt mot kausjon i mars 1913, takket være eksmannen Alexanders sjenerøse støtte.[8]

Nok en gang kom hun seg ut av Russland. Hun dro for å leve sammen med ekteparet Vladimir Lenin og Nadezjda Krupskaja i Galicia. Der begynte hun arbeidet med å redigere Rabotnitsa, det første russiske tidsskriftet som fokuserte på kvinnespørsål. Ifølge Krupskaja var Armand svært sliten, men kastet seg likevel umiddelbart inn i partiarbeid.

Okhrana anså Armand for å være Lenins høyre hånd. Han skrev til henne og stolte mer på henne enn på noen andre i kretsen rundt ham.[8]

Ifølge forfatteren Ralph Carter Elwood ble hun «[…] Lenins prylestokk» — en som kunne slå vaklende bolsjeviker tilbake på plass, som kunne formidle kompromissløse meldinger til hans politiske motstandere og som kunne utføre ubehagelige oppdrag som Lenin selv foretrakk å unngå».[5]

Inessa Armand med sine fem barn (1909)

Armand var opprørt over at mange sosialister i Europa valgte å ikke kjempe mot krigsinnsatsen under første verdenskrig. Selv hjalp hun Lenin med å distribuere propaganda som oppfordret allierte tropper til å snu riflene mot sine ledere, og til å starte en sosialistisk revolusjon.

Lenin utnevnte henne til bolsjevik-representant ved Det internasjonale sosialistiske byrås konferanse i Brussel i juli 1914. Bertram Wolfe skrev i en artikkel om Lenin og Armand at Lenin sendte henne for å møte, og kjempe mot, størrelser som Kautsky, Vandervelde, Huysmans, Luxemburg, Plekhanov, Trotskij og Martov. Hun snakket fem språk flytende, og Lenin satset på hennes evner til å kommunisere, hennes hengivenhet til ham og hans synspunkter, hennes standhaftighet «under ild». En av Lenins løytnanter mente han stolte for mye på Armand, og at hun var for «liten» for oppgaven. Lenin var ikke enig, og skrev til Armand at han var overbevist om at hun var en av dem som utvikler seg, vokser seg sterkere, blir mer energisk og dristigere når de står alene på en ansvarlig post.[9]

Inessa Armand i Moskva (1904)

Hun ble stadig mer opptatt av sosialistisk feminisme,[10][11] og i januar 915 skrev hun utkast til en artikkel om feminisme. Hun sendte Lenin et utkast til et hefte om kvinners rettigheter. Han kritiserte skarpt hennes tanker om kvinnefrigjøring, og anbefalte henne å fjerne teksten om fri kjærlighet, som han mente var et borgerlig krav, og en trussel mot det nye kommunistiske samfunnet.[12] I mars 1915 reiste Armand til Sveits der hun organiserte sosialistiske kvinners internasjonale anti-krigskonferanse.

Hun oversatte flere av Lenins verk til fransk.[6]

Armand og den russiske revolusjonen[rediger | rediger kilde]

2. Mars 1917 abdiserte tsar Nikolaj II, og overlot kontrollen i landet til den provisoriske regjeringen, som erklærte den russiske republikken. Bolsjevikene i eksil ville snarest mulig tilbake til Russland for å bidra til å forme landets fremtid. Det tyske utenriksdepartementet, som håpet at bolsjevikisk innflytelse i Russland ville hjelpe til med å få en slutt på krigen på østfronten, sørget for et spesialtog for Armand, Lenin og 26 andre revolusjonære, så de kunne reise til Petrograd.

Armand deltok ikke i særlig mange av de revolusjonære hendelsene på denne tiden. Det er uklart hvorfor hun valgte å være inaktiv i løpet av denne avgjørende perioden, men hun hadde også tidligere avbrutt sin revolusjonære aktiviteter tidligere også på grunn av sine barn, og denne gangen var sønnen Andrej syk.[13]

19. april 1917 deltok hun på en Moskva oblast-konferanse, der hun holdt kraftfulle taler om nødvendigheten av valg på offiserer og forbrødring av stridende styrker, samt om opportunisme blant den Andre Internasjonales ledere.[5]

Etter oktoberrevolusjonen ledet Armand Moskvas økonomiske råd[14] og fungerte som styremedlem i Moskvas sovjet. Hun ble en hard kritiker av den sovjetiske regjeringens beslutning om å signere traktaten i Brest-Litovsk.

Da hun returnerte til Petrograd, ble hun direktør for Zhenotdel, en organisasjon som kjempet for kvinnenes likestilling i Kommunistpartiet og i de sovjetiske fagforeningene, med makt til å ta juridiske avgjørelser.[15] Hun fikk gjennomført reformer som ga kvinner rett til skilsmisse, abort, til å delta i offentlige anliggender og opprette felleskantiner og mødresentre.[16]

I 1918 lyktes hun, med Jakov Sverdlovs hjelp, mot motstand fra Grigorij Zinovjev og Karl Radek, i å få arrangert en nasjonal kongress for yrkesaktive kvinner, med Lenin som taler. Ifølge historikeren Ralph C. Elwood var grunnen til at partiets ledere støttet Armands agitasjon for kommunale fasiliteter, at borgerkrigen trengte kvinnene til å gjøre fabrikkarbeid og ulike hjelpeoppgaver i Den røde armé. Dermed måtte de frigjøres fra en del tradisjonelle oppgaver.[5]

Historikeren Michael Pearson skrev om henne: «Rundt 1919 var hun blitt den mektigste kvinnen i Moskva.»[4]

Våren 1920 ble et nytt tidsskrift, Kommunistka, etablert, på Armands initiativ. Tidsskriftet fokuserte på «de videre aspekter av kvinnefrigjøring og behovet for å endre forholdet mellom kjønnene hvis en varig det skal bli en varig endring». Samme år ledet hun også den første internasjonale konferansen for kommunistiske kvinner.

I den første utgaven av den store sovjetiske encyklopedien som ble publisert i 1926, ble hun hedret som en «overordnet og engasjert bolsjevik» og som «Lenins nære venn og hjelper»[17], men i løpet av 1930-årene ble arbeidet hennes bortimot glemt. Zhenotdel ble nedlagt i 1930.[18]

Død[rediger | rediger kilde]

Det femte nummeret av tidsskriftet Kommunistka utkom i 1920 og inneholdt sin grunnleggers nekrolog.

Fra Inessa Armands begravelse i Moskva

Lenin hadde innsett at Armand var utmattet og overbelastet av arbeid, og oppfordret henne til å reise til Kaukasus på ferie. Han var ikke klar over at området ennå ikke var brakt under kontroll av Den røde armé, og at det dessuten var rammet av en epidemi.[19] Armand og andre pasienter måtte evakueres fra området der de oppholdt seg. Om kvelden den 21. september våget hun seg utenfor dette området, muligens for å få hjelp med overnatting for gruppen sin. Etter dette ble hun smittet under koleraepidemien, og hun døde 24. september, 46 år gammel.[5]

Armand ble gravlagt i Kremlmurens nekropolis i Moskva[20] i en statsbegravelse, som den første kvinnen som ble vist denne æren.[4][21]

Armands forhold til Lenin[rediger | rediger kilde]

Armand og Lenin var svært nære venner fra 1911 til 1912 eller 1914. Forskerne diskuterer om de også hadde et kjærlighetsforhold.[22][23][24][25]

Den politiske aktivisten Bob Gould (1937–2011) uttalte at «Det er ganske klart fra Armand siste dagbok, og fra det faktum at Lenin var helt knust etter hennes død, at de begge har hatt tanker om å gjenoppta den fysiske siden av forholdet på et mer gunstig tidspunkt i fremtiden, slik folk ofte gjør i slike situasjoner».[26]

En egenskap Inessa Armand hadde, var at hun, til tross for sitt intense følelsesmessige engasjement med Lenin, var i stand til å være uenig med ham i prinsipielle politiske spørsmål. Hun var for eksempel en aktiv deltaker i Arbeidernes opposisjon, til tross for at dette innebar en dyp politisk uenighet med Lenin».[27]

Ifølge Elwood har vestlige forskere, etter at Lenins biograf Bertram Wolfe i 1963 beviste at det hadde eksistert et romantisk forhold, fokusert så mye på dette, at alt Armand oppnådde som revolusjonær og feminist er kommet helt i bakgrunnen. Elwood forsøkte å rette oppmerksomheten mot hennes innsats i illegalt arbeid; som bolsjevik og, til slutt, som forkjemper for kvinners rettigheter på arbeidsplassen og i samfunnet.[28]

I litteratur og film[rediger | rediger kilde]

Inessa Armand antas å være modell for den fiktive heltinnen i tittelhistorien i trilogien Bol'shaia liubov, skrevet i 1923 av Aleksandra Kollontaj,[29] (oversatt til engelsk som A great love i 1981). Kollontaj kjente både Lenin og Armand. Heltinnen i historien er forelsket i en revolusjonær leder, som skal være basert på Lenin. Han «tar hennes hengivenhet til ham for gitt, og returnerer den med motvilje og mistenksomhet».[30]

I 1972 ble Lenin og hans kvinne : en livsroman av Nina Arkina utgitt på norsk.[31]

Armand var også heltinnen i boken Seven Days to Petrograd (1988 av Tom Hyman, Penguin Books). Dette er en roman basert på Lenins retur til Russland. (Se avsnittet Den russiske revolusjonen)

Hun er blitt portrettert i filmene Lenin in Paris (1981, spilt av Claude Jade), Lenin...The train (1988, spilt av Dominique Sanda) og All My Lenins (1997, spilt av Janne Sevchenko).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ FemBio-Datenbank, oppført som Inessa Fjodorowna Armand, FemBio-ID 1194, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gb5h9r, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e Pearson, Michael. «Lenin's lieutenant». 
  5. ^ a b c d e f Elwood, R.C. (1992). Inessa Armand: Revolutionary and Feminist Cambridge University Press, 1992. New York: Cambridge University Press. 
  6. ^ a b de Haan, Francisca; Daskalova, Krasimira. Biographical Dictionary of Women's Movements and Feminisms in Central ... s. 33. 
  7. ^ Barbara Evan Clements, Bolshevik Women, New York: Cambridge University Press, 1997.
  8. ^ a b Rappaport, Helen (2010). Conspirator: Lenin in Exile. 
  9. ^ Wolfe, Bertram. «Inessa Armand From Strange Communists I Have Known, 1965». 
  10. ^ Mccauley, Martin (2014). The Rise and Fall of the Soviet Union. Routledge. s. 82. ISBN 9781317867838. 
  11. ^ Warshofsky Lapidus, Gail (1978). Women in Soviet Society: Equality, Development, and Social Change. University of California Press. s. 47. ISBN 9780520039384. 
  12. ^ de Haan, Francisca; Daskalova, Krasimira; Loutfi, Anna (2006). Biographical Dictionary of Women's Movements and Feminisms in Central, Eastern, and South Eastern Europe: 19th and 20th Centuries. Central European University Press. s. 34. ISBN 9789637326394. 
  13. ^ Elwood 1992.
  14. ^ Smith, Bonnie. The Oxford Encyclopedia of Women in World History: 4 Volume Set. 
  15. ^ Zhenotdel frem til 1930
  16. ^ Montague, Brendan. A Year on the Sauce. 
  17. ^ Schmidt, Yu.O. (chief editor), Bukharin N.I.et al (eds) (1926). Большая советская энциклопедиа. volume 3 Moscow. s. 362. 
  18. ^ Rappaport, Helen (2001). Encyclopedia of Women Social Reformers, Volume 1. ABC-CLIO. ISBN 9781576071014. 
  19. ^ Service, Robert. Lenin: A Biography. 
  20. ^ Branko Lazitch and Milorad Drachkovitch, “Inessa Armand” in Biographical Dictionary of the Comintern, Palo Alto: Hoover Institution Press, 1986
  21. ^ Smith, Bonnie G. The Oxford Encyclopedia of Women in World History: 4 Volume Set. ISBN 9780195148909. 
  22. ^ Elwood Carter, "Lenin and Armand: New Evidence on an Old Affair|Canadian Slavonic Papers
  23. ^ Richard B. Schoenbohm, "Bolshevik Love: Beyond the Icon" <"Bolshevik Love: Beyond the Icon" The Torch Magazine (Fall 2013) 87#1 online
  24. ^ Michael Pearson, Lenin's Mistress: The Life of Inessa Armand (2002)
  25. ^ Lars T. Lih. Lenin. s. 116. 
  26. ^ «Bob Gould archive. Lenin, Krupskaya and Inessa Armand, September 24, 2003». www.marxists.org. Besøkt 3. desember 2019. 
  27. ^ Gould, Bob. «Lenin, Krupskaya and Inessa Armand». Besøkt 7. november 2017. 
  28. ^ Elwood, Ralph Carter (2011). The Non-geometric Lenin: Essays on the Development of the Bolshevik Party ... By Ralph Carter Elwood. Anthem Press. ISBN 978-0-85728-778-6. 
  29. ^ «Kollontai: Revolutionary sex and free love». Green Left Weekly (engelsk). 6. september 2016. Besøkt 27. desember 2019. 
  30. ^ Kollontai, Alexandra (1981). A Great Love, Introduction by Cathy Porter to. London: Virago. s. 16. ISBN 0 86068 188 2. 
  31. ^ Arkina, Nina (1972). Lenin og hans kvinne. Oslo: Dreyer. ISBN 8209000829.  [e-bok fra bokhylla.no]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Inessa_Armand&oldid=23760521»