Ilha da Queimada Grande

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den buktende øyas søndre ende kan minne litt om en åpen munn
Ved å forstørre dette São Paulo-kartet som markerer kommunen Periube, ser men i havet - en rød prikk enda lenger ut enn to mer lettkjennelige øyer - Ilha da Queimada Grande.

Ilha da Queimada Grande (kallenavn: Isla de las Cobras) i Brasil er en kystnær og ubebodd liten øy i Atlanterhavet. Den dekker 0,43 km² og dens høyeste punkt er på 200 meter. Den er 35 km fra land, ikke så fjernt fra den store havnebyen Santos.

Den ligger i delstaten São Paulo, i den sørøstre delen av landet, 1 000 km sør for hovedstaden Brasília. Den kalles også Slangeøya. Den har en mangeartet og spesielt fauna; det er altså ikke bare de farlige slangene som dominerer, men det er også annet dyreliv som lokker forskere.

Både denne øya, og den mindre Ilha da Queimada Pequena vestenfor, er innen det 33 hektar (82 acre) store verneområde Área de Relevante Interesse Ecológico Ilhas Queimada Grande e Queimada Pequena, opprettet i 1985.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Man har ikke funnet spor etter indianerbosetting på øya. Det portugisiske ordet queimada i navnet, betegner brann eller brannfare. Etter at Brasil var blitt kolonisert av Portugal fant det i historisk sted, usikkert når, svedjebrenning her og et forsøk på å anlegge en bananplantasje. Men dette slo feil.

Helt nord på øyas fjellkam drifter den brasilianske marine et fyrtårn og en helikopterlandeplass. Etter at tre fyrvoktere etter hverandre i løpet av kort tid skall ha dødd av slagebitt,[2] drives det for skipsfarten i dette området med stor skipstrafikk drevet automatisk og overvåket av systemer fra fastlandet.

Slangeproblematikken[rediger | rediger kilde]

Forskere godkjent av Chico Mendes-instituttet for bevaring av biodiversitet, og andre med godkjent ærend kan besøke øya, men den brasilianske marine har stengt adgangen til øya for almenheten[3]. Tiltaket var ikke bare for å skåne folk fra slangene som er så mange at det i gjennomsnitt kunne tilsvare én slage per kvadratmeter (mente man da), men for å beskytte også slangene.

Ilha da Queimada Grande er den eneste habitat for den kritisk utryddingstruede giftigslangen Bothrops insularis (engelsk navn: Golden lancehead pit viper), som lever av to arter fugler som holder till på øya; en art hussmetter og en art søramerikansk spurvefugler (Elaenia chilensis) som ligner noe en europeisk fluesnapper. Øya er fullsendig uten pattedyr.

Slangene ble isolert på øya da stigende havnivå ca 13.000-15.000 år f.Kr. avskar dem fra fastlandet. Det påfølgende seleksjonstrykk gjorde at slangene tilpasset seg sine omgivelser, økte raskt i antall og gjorde øya til et farlig sted å ferdes.

Tidlige overslag kom til at det kunne dreie seg om rundt 430.000 slanger, men nyere beregninger er langt mer beskjedne. Slangene er newsten bare inne i de skogsbevokste deler av øya, som tilsvarer fastlandets mata atlântica. Den første systematiske studien av populasjonen kom til et estimat mellom 2.000 og 4.000, og det ble advart om at antallet kunne være så lavt at det over tid er blitt en vare for arvestoffet på grunn av den innavl slike tall og den store tetthet innebærer.

Øya er også tilhold for en mindre populasjon av Dipsas albifrons; den er ikke giftig.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (på pt) ARIE das Ilhas Queimada Pequena e Queimada Grande, ISA: Instituto Socioambiental, https://uc.socioambiental.org/uc/588618, besøkt 2016-11-20 
  2. ^ Hans-Günter Petzold: Vipern und Grubenottern. In Grzimeks Tierleben, Enzyklopädie des Tierreichs, Hrsg. Bernhard Grzimek. Zürich 1975-1977; Bind 6 (Kriechtiere), s. 486
  3. ^ a b «Snake Island - Ilha da Queimada Grande». Atlas Obscura. 11. november 2015. Besøkt 28. oktober 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Martin Zinggl: Die Schlangeninsel. I: Terra Mater, 05/14
  • Amaral, 1921 : Contribuição para conhecimento dos ofídios do Brasil - A. Parte II. Biologia da nova espécie, Lachesis insularis. Anexos das Memórias do Instituto de Butantan, vol.1, s. 39-44.