Ikonologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Ikonologi (fra gresk Εικών «bilde» og λόγος, legos/legein «å tale») er et kunsthistorisk begrep som ble fremmet på 1920- og 1930-tallet av hovedsakelig Erwin Panofsky som selv definerer begrepet til å være «den gren av kunsthistorien som beskjefter seg med kunstverkets innhold eller mening i motsetningen til dens form».[1] For å kunne foreta en ikonografisk analyse er det nødvendig å kjenne til relevant teori om kunstverket og den kulturhistoriske sammenhengen verket er skapt i. Denne analysemodellen var en reaksjon på den sterke fokuseringen på stil som hadde vært vanlig innen kunsthistorien.

Den ikonologiske metode[rediger | rediger kilde]

Den ikonologiske metodikk ble først benyttet Aby Warburg i Strasbourg i en avhandling fra 1892 på to bilder av Sandro Botticelli. Begrepet ikonologiske analyse ble benyttet på månedsbildene i Palazzo Schifanoia i Ferrara hvor Warburg var i stand desiffrere og tyde det kompliserte astrologiske billedprogrammet i freskomaleriene. Metoden ble deretter vurdert av den såkalte Warburg-skolen.

Den Ikonografiske analyse[rediger | rediger kilde]

Erwin Panofsky utviklet ikonografien og ikonologien i 1939 til en ordningen i en tretrinnsprosess for tolking som kalles ikonografisk metode:

  • Førikonografisk analyse,
  • Ikonografisk analyser (i dens snevre forstand), og
  • Ikonologisk tolkning (i den dypere forstand)

Han skilte således mellom kunstverkets

  • Primære eller naturlige mening (som konstituerer de kunstneriske motivenes verden)
  • Sekundære eller konvensjonelle innhold (som konstituerer bildenes, historienes og allegorienes verden)
  • Egentlige mening eller innhold (som konstituerer de «symbolske» verdienes verden)

Sistnevnte tredeling er å betrakte som fortolkningsobjektet mens den første er fortolkningens handling[2]


Tolkningens Objekt Tolkningsaktivitet Tolkningens forutsetninger Korreksjonsprinsipper for Tolkningen
(Tradisjonshistorien)
I Primær eller naturlig betydning - (A) faktiske kunnskaper, (B) uttrykksmessig - som danner de kunstneriske motivenes verden Pre-ikonografisk beskrivelse (og pseudo-formal analyse) Praktisk erfaring (kjennskap til objekter og begivenheter). Stilartenes historie (kjennskap til den måten spesielle temaer og begrep har blitt uttrykkt i gjenstander og begivenheter under forskjellige historiske betingelser).
II Sekundær eller konvensjonell betydning som danner "images", billedverdenens fortellinger og allegorienes verden. Ikonografisk analyse Kjennskap til litterære kilder(viten om spesielle temaer og begreper). Typehistorien (kjennskap til den måten, hvorpå spesielle temaer og begreper er blitt uttrykt i objekter og begivenheter under forskjellige historiske betingelser).
III Den indre betydning eller innholdet som danner de symbolske verdiers verden. Ikonografisk fortolkning Syntetisk intuisjon (kjennskap til menneskeåndens essensielle tendenser), påvirket av den personlig psykologi "Weltanschauung" De kulturelle symptomers eller symbolers generelle historie (kjennskap til den måten, hvorpå menneskeåndens essensielle tendenser er blitt uttrykt i spesielle temaer og begreper under forskjellige historiske betingelser).
Tabell etter Edwin Panofsky[3]

Det første nivået, det førikonografiske, forutsetter en vanlig praktisk erfaring, men en må også kjenne til hvordan de forskjellige epokene i stilhistorien har utformet kunstverket.

Det andre nivået, den ikonografiske analysen, forutsetter at en kjenner til historien bak kunstverket. Det kan være historiske og litterære kilder, eller historiske forutsetninger. Et eksempel på dette er kristen ikonografi der utviklingen av det kristne kirkebygget vedtatte konvensjoner på kirkemøter og tekster i bibelen og andre religiøse skrifter er viktige for analysen.

Det tredje nivået, det ikonologiske, er søken etter den «indre» eller dypere meningen. I tillegg til kunnskapene på trinn to må en også kjenne mer til historien og samfunnsforholdene som var da kunstverket ble laget. Da må en prøve å få tak i så mange historisk relevante dokumenter en kan som forteller om perioden, nasjonen, institusjonen, politiske og religiøse forhold etc. for å kunne tolke kunstverket.

Den ikonografiske analyse som behandler bilder, historier og allegorier framfor motiver forutsetter mer enn kun kunnskap til objekter og begivenheter, i henhold til Panofsky. Den forutsetter fortrolighet med temaer eller begreper som overføres gjennom litterære kilder, skjønt selv om dette er uunnværlig og tilstrekkelig for en ikonografiske analyse, er det ingen garanti for at den er korrekt. Løsningen er å undersøke forbildehistorien ettersom jo mer subjektiv og irrasjonell fortolkningskilden er, desto mer nødvendig er å benytte korrektiver og kontrollmetoder. Derav er nødvendighet med tre lag i innhold eller mening.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Panofsky, Edwin: Billedkunst & billedtolkning. Utvalgte artikler. København 1983. Side 26
  2. ^ Panofsky, Edwin: Billedkunst & billedtolkning. Side 36.
  3. ^ Innholdet er en oversettelse av tabellen i Meaning in the Visual Arts, 1955, side 66.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]