Iffland-ringen

Maleri av August Wilhelm Iffland, som Iffland-ringen er oppkalt etter(etter Johann Heinrich Schröder)

Iffland-ringen (på originalspråket tysk: Der Iffland-Ring) er en hedersbevisning i form av en antikk fingerring, som til enhver tid innehas og kan bæres av en skuespiller i den tyskspråklige teaterverden. Ringen testamenteres av den som innehar den, til den skuespilleren vedkommende regner som «den mest betydningsfulle og verdigste scenekunstner i det tyskspråklige teater».

Tradisjonen sier at det var den tyske skuespiller, dramatiker og teaterdirektør August Wilhelm Iffland (1759–1814) som fikk laget ringen og etablerte skikken med å testamentere den videre til en verdig skuespillerkollega.

Den eldste sikre dokumentasjon om ringen som æresbevisning, er et brev datert 1908, funnet i boet etter den tyske skuespilleren Friedrich Haase (1825–1911), der han testamenterer ringen til skuespilleren Albert Bassermann (1867–1952), med beskjed om at han i sin tur skal testamentere den videre til en verdig kollega.

Iffland-ringen er kun testamentert til mannlige skuespillere. Fra 1954 tilhører ringen den østerrikse stat, som i 1978 etablerte en ny æresbevisning, som et motstykke til Iffland-ringen: Alma Seidler-ringen, oppkalt etter skuespilleren Alma Seidler (1899–1977). Denne ringen kan kun innehas av kvinnelige skuespillere.

Historie og myter

Iffland-ringen er laget av jern. På oversiden har den en oval flate der det er skåret ut et relieff som viser August Wilhelm Iffland i profil. Det ovale relieffet er omgitt av 28 små diamanter. I den første kjente omtalen av ringen, et testamentarisk brev fra skuespilleren Friedrich Haase (1825–1911), datert 1908, står det at relieffet er skåret ut i jern. Haase hadde på det tidspunktet ringen, og kunne beskrive den nøyaktig. I senere omtaler står det flere steder at de små diamantene omkranser en blåfiolett halvedelsten.

Nøyaktig hvor Iffland-ringen kommer fra, og hvordan den kom i omløp, er uklart. Det finnes forskjellige historier og teorier, men ingen av dem kan bevises. Den best kjente tradisjonen sier at det var Iffland som fikk laget den, og ga den bort som en erindringsgave.

Ifølge en annen tradisjon skal Iffland selv ha mottatt ringen i gave fra Goethe, men dette finnes det ikke noen dokumentasjon for.

En av de mest utbredte historiene, basert på Haases testamentariske brev fra 1908 og et brev fra herr Wilhelm Burckhardsberg til Burgtheatermuseum, datert 1955, hevder at det var Iffland selv som ga ringen til skuespilleren Ludwig Devrient (1784–1932). Burckhardsberg skrev at Iffland hadde fått laget minst sju ringer, nesten identiske, men én av dem skal ha vært mer påkostet enn de andre. Ringene skal han, helt i tidens ånd, ha delt ut som erindringsgaver til sine nærmeste venner og velgjørere. Det skal ha vært en av de enklere ringene som var i Burckhardsbergs eie. Han hadde arvet den etter sine besteforeldre, som var i slekt med Franz Anton Wilhelmi (1724–1798). Wilhelmi var i sin tid embetsmann i Bayern. Han arbeidet blant annet for Karl Theodor von Pfalz (1724–1799). Pfalz bodde i perioder i Mannheim, og var en bekjent av Iffland. Gjennom denne kontakten er det en viss mulighet for at Wilhelmi ervervet én av ringene. Det er likevel ikke mulig å si om Burckhardsbergs ring var en av Ifflands ringer, eller om det var en nøyaktig kopi.

Det er ikke kjent hvor de andre ringene er blitt av. Materialet i dem var ikke spesielt verdifullt, så den sveitsiske forfatteren Viktor Reimann, som har skrevet bok om Iffland-ringen, antyder at de godt kan ha havnet hos skraphandlere, hvis de noen gang har eksistert.

Iffland eller Haase?

«Iffland-ringen» som nå er en æresring for tyskspråklige skuespillere, skal være en av de omtalte erindringsringene, antagelig den mest påkostede. Den ble funnet i boet etter Friedrich Haase, 87 år etter at Iffland døde. I årene som var gått mellom 1814, da Iffland døde, og 1911, er det ikke kjent noen dokumentasjon om den. Haase etterlot seg skriftlig informasjon om tidspunkt for to overleveringer av ringen. Viktor Reimann har analysert tidsangivelsene, for å se om de stemmer overens og kan sannsynliggjøre at Haase virkelig mottok ringen fra skuespilleren Theodor Döring (1803–1878), slik han hevdet. Den ene opplysningen, i et testamentarisk brev fra Haase, kan være riktig, ifølge Reimann. Den andre, på undersiden av ringens etui, kan også, med en viss tolkning, være det. I brevet skrev Haase at han ønsket at skuespiller Albert Bassermann skulle arve ringen, og at Iffland selv opprinnelig hadde gitt den til Ludwig Devrient under hans siste gjestespill i Breslau. Devrient kom fra Breslau til nasjonalteatret i Berlin i 1815. Iffland døde i desember 1814.

På undersiden av ringens etui sto teksten: «Verdighetstegn – En ring med Ifflands portrett til Friedrich Haase fra Theodor Döring, som selv mottok ringen fra Ludwig Devrient i Berlin. Tilegnet meg av Dörings enke. 75.» Hvis «75» antyder årstallet 1875, kan det ikke vise til året Haase fikk ringen av Dörings enke, ettersom Döring ikke døde før i 1878. Reimann skriver at 1875 kanskje var det året Döring bestemte seg for å gi ringen videre til sin venn Haase.

Historikeren Gunter Stemmler mener det var Haase som, gjennom sitt brev til Bassermann, gjorde erindringsringen til en æresring, men i brevet skrev Haase at han hadde mottatt ringen fra Döring med «det kategoriske ønsket» at han skulle testamentere den videre til den skuespilleren han betraktet som den verdigste til å motta en slik æresgave.

Den sveitsiske forfatteren Jörg Steiner skrev i 2010 i en artikkel på nettstedet til «Institut für Auszeichnungswesen und Uniformkunde» at han tvilte på at ringen stammet fra Iffland. Han mente det var påfallende at verken Döring eller Haase noen sinne skal ha snakket om ringen, og aldri lot seg avbilde med den på, og at en slik ærefull gave skulle ha eksistert i hemmelighet i 87 år før den ble funnet i Friedrich Haases etterlatte saker. Steiner mente det var mer sannsynlig at hele historien var fabrikert av Haase for å gjøre sitt eget navn udødelig, som én i en kjede av de mest fremstående tyskspråklige skuespillerne, verdige en slik æresbevisning. Hvis dette stemmer, lyktes Haase godt. Han oppnådde posthum berømmelse, med koblingen til den legendariske teatermannen Iffland, gjennom ringen og dens gåtefulle historie.

Fra privat til halvstatlig pris

Albert Bassermann, som arvet ringen i 1911, bar den aldri selv, men fikk laget et nytt etui til den og testamenterte den til østerrikeren Alexander Girardi (1850–1918). Girardi døde lenge før han kunne arve ringen, så Bassermann måtte utpeke en ny etterfølger. Denne gang valgte han Max Pallenberg (1877–1934), men også han døde før han kunne overta ringen. Da den tredje etterfølgeren Bassermann valgte, Alexander Moissi (1879–1935), døde, var Bassermann overbevist om at hans valg førte til den visse død for den utvalgte, og i 1935 ga han fra seg ringen til det østerrikske nasjonalbibliotekets teatersamling.

Da Bassermann døde i 1952 uten å ha utpekt noen ny etterfølger, ba sjefen for den østerrikske Bundestheaterverwaltung (forbundsteateradministrasjonen) om at ringen ble utlevert til hans institusjon. Nok en gang ble det avisskriverier om ringens forbannelse, og den ble ikke gitt til noen ny skuespiller før i 1954. I juni dette året mente Josef Gielen, daværende direktør for Burghtheater i Wien det var på tide å få «Iffland-ringen opp av skuffen», og han foreslo å gi den til østerrikeren Werner Krauss, i forbindelse med hans 70-årsdag 23. juni. Forbundet for tysktalende scenearbeidere og scenekunstnere ble bedt om å uttale seg om forslaget, og i et ekstraordinært møte gikk de enstemmig inn for forslaget fra Wien. 22. oktober 1954 takket Krauss for den store æren og var beredt til å overta ringen – og testamentere den videre.

Krauss var, både under og etter krigen, omstridt på grunn av sin rolle i nazistenes propagandavirksomhet. Han hadde spilt både i teaterstykker og filmer med antisemittisk vinkling, og ble etter krigen dømt som medløper. I 1946 ble han utvist fra Østerrike, men allerede to år senere fikk han tilbake sitt statsborgerskap, og i 1948 var han igjen å se på teaterscener i Wien.

Samme dag som Krauss takket for den store æren, kom det et protesttelegram fra den sveitsiske foreningen for skuespillere og forbundet for kor og dansere. I telegrammet understreket de at innehaveren av ringen skal være et forbilde både som kunstner og menneske, og at Krauss' fortid, verken i holdning eller handling, stemte overense med disse forutsetningene.

Det var sterke meninger både for og imot tildelingen i 1954, men verken telegrammet eller andre protester ble tatt til følge. Beslutningen om å tildele Krauss ringen hadde vært enstemmig, og sto ved lag.

Den østerrikske utdanningsministeren, Heinrich Drimmel, støttet valget, men ga samtidig visse retningslinjer for fremtidige tildelinger av Iffland-ringen. I retningslinjene sto det blant annet: «Ringen skal lånes ut, på livstid, til den mest betydningsfulle og verdigste scenekunstneren innenfor det tyskspråklige teater|første paragraf i bestemmelsene fra 1954»

• Innehaveren av ringen må ha valgt sin etterfølger i et testamentarisk skriv, senest tre måneder etter at han selv har mottatt ringen.
• Hvis en slik avgjørelse uteblir, eller ikke kan finnes i etterlatte papirer, skal Bundestheaterverwaltung utpeke en komité som bestemmer hvem som skal overta ringen.
• Ringen forblir republikken Østerrikes eiendom, noe som i praksis gjør den til en halvstatlig pris, men den skal fortsatt tildeles etter private forslag.

Liste over innehaverne

Som nevnt ovenfor, er det ikke kjent noen skriftlig dokumentasjon om ringen før Haase skrev sitt brev i 1908. Ulrike Kremsner skriver i sin avhandling fra 2012 at dersom de nevnte personene før Haase virkelig hadde ringen, er det sannsynlig at de fikk den etter sin forgjengers død, slik tradisjonen har vært fra og med Bassermann. Årstallene for starten på eier-perioden er derfor, i alle kjente omtaler, satt lik forgjengerens dødsår.

Navn (levetid)	Bilde	Periode	Nasjonalitet	Kommentar
August Wilhelm Iffland (1759–1814)		– 1814(?)	tysk	Årstall for når Iffland eventuelt fikk laget ringen(e) er ukjent. 1814 er årstallet han skal ha gitt én til Devrient.
Ludwig Devrient (1784–1832)		ca. 1814–1832	tysk	Ludwig Devrient skal ha testamentert Iffland-ringen til sin nevø, skuespilleren Emil Devrient
Emil Devrient (1803–1872)		1832–1872	tysk
Theodor Döring (1803–1878)		1872–1878	tysk
Friedrich Haase (1825–1911)		1878–1911	tysk	Dette er den første sikre innehaver av ringen
Albert Bassermann (1867–1952)		1911–1952	tysk
Ingen tildeling		1952–1954
Werner Krauß (1884–1959)		1954–1959	tysk/østerriksk
Josef Meinrad (1913–1996)		1959–1996	østerriksk	I hele den perioden Meinrad var innehaver av ringen, oppbevarte han den i en bankboks, sammen med brevet som navnga den skuespilleren som skulle overta den. Brevet fra 1959 måtte erstattes 25 år senere, fordi Bundestheaterverwaltung, som forvaltet brevet, hadde forlagt det. Det nye brevet, som var datert januar 1984, navnga Bruno Ganz som Meinrads etterfølger. Det er ikke kjent om navnet på neste eier var endret fra 1959-brevet.
Bruno Ganz (1941–2019)		1996–2019	sveitsisk	Den sveitsiske skuespilleren Bruno Ganz døde 15. februar 2019. Han hadde opprinnelig valgt den tyske skuespilleren Gert Voss som sin etterfølger, men Voss døde i juli 2014, så Ganz måtte velge en annen etterfølger. Da Ganz døde i 2019, ble navnet på neste Iffland-ring-innehaver offentliggjort. Ganz hadde valgt den tyske skuespilleren Jens Harzer.
Jens Harzer (1972–)		2019–	tysk

Alma Seidler-Ring

Utdypende artikkel: Alma Seidler-ringen

Det står ikke eksplisitt i statuttene for Iffland-ringen at den kun skal tildeles menn, men per 2019 har ingen kvinner mottatt den.

Werner Krauss' enke uttalte at hennes mann egentlig hadde villet gi ringen videre til Alma Seidler, som også var skuespiller ved Burgtheater i Wien, men på grunn av tradisjonen med bare å testamentere ringen til en mannlig kollega, gjorde han det ikke. Denne tradisjonen, der en mann ærer en annen mann, var fra tid til annen blitt møtt med protester, og i 1978 etablerte den østerrikske regjering en æresbevisning som et motstykke til Iffland-ringen: Alma Seidler-ringen. Denne fikk samme type statutter som Iffland-ringen, men skulle utelukkende tildeles kvinner i den tyskspråklige teaterverden. Dermed ble Alma Seidler hedret, samtidig som kvinnelige skuespillere fikk sin æresring.

Litteratur

• Bankl, Hans (2002). Kolumbus brachte nicht nur die Tomaten : Geschichten hinter der Geschichte (tysk). Kremayr Und Scheriau. ISBN 978-3218007092. 
• Krekeler, Rolf. «Der Iffland-Ring : Legende und Geschichte eines Künstleridols» (tysk).  [hele Viktor Reimanns bok er gjengitt på nettstedet. I tillegg finnes her informasjon om tiden etter 1962]
• Kremsner, Ulrike (2012). Theaterauszeichnungen in Österreich – Geschichte, Struktur und gesellschaftlicher Stellenwert (PDF). Wien: Universität Wien.  [Diplomarbeid for den akademiske grad Magistra der Philosohie (Mag. Phil.)]
• Reimann, Viktor (1962). Der Iffland-Ring : Legende und Geschichte eines Künstleridols (tysk). Wien.  [innholdet ligger upaginert på Krekelers nettsted]
• Stemmler, Gunter (2011). «Der Ehrenring : eie junge Auszeichnung». Herold-Jahrbuch (tysk). Neue Serie 16: 231–258. 

Eksterne lenker

• Privat nettsted med mye informasjon om Der Iffland-Ring (tysk) Besøkt 21. august 2019