Ida og Lyra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bilde tatt i Finnmark i 1941 av Propagandakompanien der Wehrmacht - Heer und Luftwaffe

Ida og Lyra var to radiosendere driftet av norske motstandsgrupper under andre verdenskrig i Altafjorden i Finnmark. Stasjonene ble drevet på oppdrag fra den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service (SIS). Lyra lå i en bolig ved Porsa kraftstasjon[1], mens Ida lå ved Alta lufthavn i en brakke som tilhørte vegvesenet.

Etablering og drift[rediger | rediger kilde]

Lyra[rediger | rediger kilde]

Etableringen av Lyra var tema i et møte mellom Olav Ravn, Arne Ekeland og Nils Hornæs i starten av juni 1943, hjemme hos Eiliv Tofte i Lenvik. Det var enighet om at senderen måtte tas i bruk så raskt som mulig. Det var avklart at Tryggve Duklæt skulle betjene senderen, på den tiden maskinmester ved Porsa kraftstasjon. Etter møtet ble senderen fraktet i en ryggsekk av Eiliv Tofte, som først syklet med sekken fra Lenvik til Liland og tok derfra en rutebuss inn til Harstad. Sjåføren på bussen var Klaus Voldstad, en godt betrodd kurer. Fra Harstad reiste Nils Hornæs med senderen via Tromsø og videre til Alta. Sammen med Harald Samuelsberg tok Hornæs lokalbåt fra Alta til Porsa. I tillegg til senderen hadde de med seg reservedeler, antennemateriell, prismekikkert, en Colt-pistol, kart over Altadistriktet og modeller av tyske krigsskip. Sammen med Rolf Storvik hadde Duklæt besluttet at senderen kunne installeres i Duklæts bolig, ettersom signalene var for svake i Storviks pakkhus. Plasseringen av senderen var utfordrende, da det i samme funksjonærbolig bodde en nazist i andre etasje. De løste dette problemet ved å grave ut jordmasser for å lage et kjellerrom til senderen under gulvet til kjøkkeninngangen. Selve kjellerrommet ble kamuflert i bunnen av et klesskap, med en mekanisme som kunne utløse bunnen. Om natten fjernet de jordmassene de hadde gravd ut, og de plasserte en varmeovn nede i kjellerrommet for å holde senderen og apparatene tørre. Antennen til senderen skjulte de ved å legge den i takrennen. De byttet ut ledningen som gikk fra veien opp til husveggen, og dette ga senderen særdeles gode forhold.

Duklæt hadde lært morse da han seilte til sjøs før krigen; likevel brukte han ledig tid til å lære seg mer. Sammen med Nils Hornæs brukte Duklæt fem uker på terpingen. Lyra ble operativ 2. juli 1943, og de allierte hadde fra denne dato en sender tett på nazistenes flåtebase i Altafjorden. Duklæt rapporterte omkring 250 meldinger gjennom Lyra, og hadde hele Altafjorden som sitt arbeidsområde. Meldingene inneholdt redegjørelse av alt som var å se og høre av skipstrafikk, minefeltene, flåtestasjonen i Kåfjorden og andre interessante opplysninger i distriktet.

Ida[rediger | rediger kilde]

Jonas Kummeneje var den som ble vervet av Ida og skulle holde oppsyn med skipene i Langfjorden, en sidefjord til Altafjorden. Ida ble operativ 11. november 1943. Etterhvert ble også Halvor Opgård engasjert; også han hadde kjempet i Alta bataljon mot tyskerne under kampene i Narvik. I tillegg til disse var det flere underagenter som informerte hovedmennene om tyskernes bevegelser; de fleste visste at informasjonen de ga ville nå London, men mange opererte som underagenter uten å vite det.

Innholdet i meldingene[rediger | rediger kilde]

Gruppene bestod av lokale unge menn i 20-årsalderen, i tillegg til SIS-agenten Torstein Raaby, som drev agentvirksomhet for Storbritannia rundt den store tyske flåtetilværelsen i Altafjorden og sidefjordene. Spesielt slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» var det viktig for London å holde oppsyn med. Det var så mange tyske skip i Altafjorden at Altaområdet var en av Europas største krigshavner under andre verdenskrig.

Tilstedeværelsen av skipene var en stor trussel for de allierte Murmansk-konvoiene som fraktet viktig krigsmateriell til russerne. Derfor var informasjonen fra agentene i Alta og Porsa uvurderlige for britene for å kunne ha kjennskap til skipenes bevegelser og for å kunne kjenne til lokale forhold under bombing. Etterretningen av nazistenes aktivitet i Altafjorden, som ble rapportert fra Lyra, bidro til at «Tirpitz» ble skadet av britiske miniubåter under «Operasjon Source» 22. september 1943. I tillegg ble skipet «Scharnhorst» avskåret og senket utenfor Finnmarkskysten andre juledag 1943, etter rapporter fra både Ida og Lyra. Et skadet «Tirpitz» ble på våren 1944 slept til Tromsø for å fungere som et flytende fort. Senere ble det senket av et nytt bombeangrep 12. november 1944.

Agentnettverket rundt senderne[rediger | rediger kilde]

Motstandsgruppene bestod av etterhvert mange lokale underagenter i tillegg til de hovedansvarlige som også var bosatt i områdene rundt Altafjorden. Den første som ble rekruttert av Torstein Raaby var Karl Rasmussen, som under dekke av å jobbe for vegvesenet kunne bevege seg nokså fritt i området uten å vekke mistanke. Han fikk i oppdrag å danne et lokalt nettverk. Den første han engasjerte var Harry Pettersen, en drosjesjåfør og tidligere soldat i Alta bataljon, som bodde kun 200 meter fra «Tirpitz»' havn.

1944: Senderne blir oppdaget[rediger | rediger kilde]

Etter at «Tirpitz» var blitt senket, ble Ida og Lyra avslørt av tyskerne etter radiopeiling sommeren 1944, og hele nettverket ble opprullet. Karl Rasmussen ble arrestert på grensen til Sverige da han forsøkte å rømme landet, ført til Tromsø der han ble torturert i flere dager før han hoppet ut av vinduet i fjerde etasje, og døde. Harry Pettersen ble arrestert og ført til Oslo, der han ble dømt til døden. Etter å ha blitt ført ut til henrettelse ved skyting, ble han og 29 andre dødsdømte ført inn igjen etter en krangel mellom tyske offiserer. Dette fant sted bare dager før freden kom. Harry Pettersen slapp dermed unna døden, men måtte leve resten av livet med varige men etter torturen han måtte gjennomgå.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen fikk Karl Rasmussen en utmerkelse av den britiske regjeringen post mortem for utmerket lederskap. Fra norske myndigheter mottok han Haakon VIIs Frihetskorset og Krigsmedaljen post mortem. Han har også fått en plass i Vadsø oppkalt etter seg, samt en byste. De overlevende heltene har fått avslag på søknader om krigspensjon fra de norske myndighetene. Det britiske admiralitet fastslo etter krigen at innsatsen til disse agentene hadde sørget for å korte ned krigen med over seks måneder.

Ida og Lyra er i dag hedret ved at Heimevernet i Finnmark har oppkalt en innsatsstyrke etter dem (HV-17), og på StorekorsnesIda & Lyra museet.[2]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Reidar Hirsti: Tirpitz (1983)
  • Tryggve Duklæt: Rapport (1945)
  • Olav Ravn: Lyra (2000)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Kvalsund – Minnesmerke for Porsasenderen «Lyra»/ Memorial resistance group «Lyra»». Travel-North. Besøkt 1. juni 2022. «Reist i takknemlighet og til minne om Porsa-senderen ”Lyra” og alle de menn og kvinner som deltok i arbeidet for å gi oss friheten 1940 – 1945. Erected in gratitude and remembrance of Porsa transmitter «Lyra» and all the men and women who participated in the work to give us freedom from 1940 to 1945.» 
  2. ^ «Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret». Brønnøysundregistrene. Besøkt 1. juni 2022. «IDA & LYRA MUSEET med organisasjonsnummer 990 617 074 ble slettet 22.12.2008» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]