Idédugnad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Idédugnad er en metode for kreativ problemløsning tilrettelagt for en gruppe deltakere, der deltakerne impulsivt ytrer og presenterer idéer og tanker de kommer på. Det engelske begrepet brainstorming er det mest vanlige ordet brukt for metoden.

Alex Faickney Osborn er mannen som utviklet brainstorming-metoden sent på 1930-tallet. Ideene som fremkommer blir ofte presenterte i form av et tankekart på en tavle eller ark, der temaet eller problemstillingen står i sentrum og ideene noteres rundt denne. Den norske betegnelsen «idédugnad» ser ut til å ha kommet i bruk rundt 1984.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da reklamemannen Alex Faickney Osborn introduserte metoden i boken Applied Imagination, hevdet han at grupper kunne doble sin kreative produktivitet gjennom Brainstorming.[2]

Metoden er vanlig brukt både i forbindelse med undervisning i skoler og som metode for idémyldring i yrkeslivet. Forskere har ikke funnet bevis som støtter påstanden om metodens effektivitet. Vanlige utfordringer fra gruppearbeid, som distraksjoner, underytende medlemmer, forståelse av evalueringer, og produksjonsblokkering, legger begrensnigner også på denne formen for arbeid i gruppe, og dermed viser undersøkelser at individuelt arbeid kan være vel så effektivt.[3][4][5]

Metoden blir også brukt i sammenhenger der det kan være nyttig at gruppens medlemmer får en bred forståelse av et tema, eller problemstilling. I andre sammenhenger vil metoden kunne være en nyttig øvelse for teambygging.

Tilnærming[rediger | rediger kilde]

En idédugnad har fire grunnleggende regler.[6] Reglene er ment å forebygge at hemmende prosesser får forstyrre fremdriften og de dynamiske synergiene metoden bygger på.

  1. Fokus på kvantitet: Målet er å få et stort tilgang av ideer. Tanken er at dess større mengde ideer dess større er muligheten for å nå nytenking og mulige effektive løsninger.
  2. Ingen kritikk: I planleggingsprosesser er dette ofte kalt «ja og-fasen», i motsetning til «ja, men». Det understrekes ofte at innvendinger skal ha «pause» under slike gruppearbeid. Ved å forhindre at innvendinger (som gjerne grunner i fordommer) kommer frem, kan deltakere føre seg friere til å presentere uvanlige ideer.
  3. Uvanlige ideer er velkomne: En slik regel er ment å åpne for tanken om at alle idéer er potensielle løsninger, eller kan åpne for løsningsmuligheter. For å kunne presentere uvanlige ideer må deltakerne oppfordres til å se saken fra nye vinkler.
  4. Kombinering og forbedring av ideer: De gode ideene kan komme frem gjennom en kombinasjon av ideer, noe som kan uttrykkes i formen: «1+1=3». Denne tilnærmingen er forventet å fremme sterkere og mer komplette ideer enn de som har kommet frem tidlig i prosessen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anette Karine Haare Arctander. «Nyord i Språknytt i perioden 1977–2010». Språkrådet. Besøkt 20. november 2017. 
  2. ^ Osborn, A.F. (1963) Applied imagination: Principles and procedures of creative problem solving (Third Revised Edition). New York, NY: Charles Scribner’s Sons.
  3. ^ Nijstad, B. A., Stroebe, W., Lodewijkx, H. F. M. (2003). Production blocking and idea generation: Does blocking interfere with cognitive processes? Journal of Experimental Social Psychology, 39, 531-548.
  4. ^ Diehl, M., & Stroebe, W. (1991). Productivity loss in idea-generating groups: tracking down the blocking effect. Journal of Personality and Social Psychology, 61, 392-403.
  5. ^ Mullen, B., Johnson, C., & Salas, E. (1991). Productivity loss in brainstorming groups: a meta-analytic integration. Basic and Applied Social Psychology. 12, 3-23.
  6. ^ Osborn, A.F. (1963) Applied imagination: Principles and procedures of creative problem solving (Third Revised Edition). New York, NY: Charles Scribner’s Sons.