I Vow to Thee, My Country

«I Vow to Thee, My Country» er en britisk patriotisk sang og senere også hymne. Den ble til i 1921 da det opprinnelige diktet av Cecil Spring-Rice ble tonesatt av Gustav Holst.

Historie

Teksten er opprinnelig et dikt av diplomaten Cecil Spring-Rice, skrevet i 1908 mens han var stasjonert ved den britiske legasjon i Stockholm. Først fikk den navnet Urbs Dei («Guds by») eller The Two fatherlands, og den beskrev hvordan en kristen er skyldig å sverge sin lojalitet mot både sitt hjemland og det himmelske rike. Teksten var delvis basert på mottoet for familien Spring, som Spring-Rice nedstammet fra.^{[trenger referanse]}

Det første verset hadde opprinnelig en åpent fosterlandsk holdning, influert av tiden før første verdenskrig.^{[trenger referanse]} I år 1912 ble Spring-Rice utnevnt til ambassadør i USA, der han etterhvert klarte å overtale Woodrow Wilson til å oppgi nøytraliteten og slutte seg til Storbritannia i krigen mot Tyskland. Etter at USA gikk inn i krigen ble Spring-Rice hjemkalt til Storbritannia.

Straks før sin avreise fra USA i januar 1918 omskrev og omdøpte Urbs Dei. Det første verset ble vesentlig endret og kom til å handle om de enorme tap av britiske soldater som Storbritannia hadde hatt i krigsårene. Det første verset, og det sjeldent sungne andre vers, handler om Storbritannia og i særdeleshet om dødsofrene under første verdenskrig. Det siste verset, som begynner med «And there’s another country», viser til himmelen. Den siste raden er basert på Ordspråkene 3,17, i språkdrakten som står å lese i King James-Bibelen: «Her ways are ways of pleasantness, and all her paths are peace».

Melodi

I 1921 tilpasset Gustav Holst musikk fra en seksjon av «Jupiter» fra hans suite Planetene for å skape en melodi til diktet. Musikken ble noe forlenget for å passe med de to siste radene i første vers. Etter ønske fra utgiveren Curwen skrev Holst en versjon for unison sang med orkester (Curwen har også publisert Hubert Parrys «Jerusalem» som unisonsang med orkester).

Den ble formodentlig fremført første gang i 1921^{[trenger referanse]} og ble et vanlig innslag ved minneseremoniene over våpenstillstanden, særskilt etter at sangen ble publisert som hymne i 1926. Holst tonesatte sangen slik at den kunne benyttes som kirkesalme, og den ble medtatt i «Songs of Praise» (1926), med samme ord, men tittelen var da Thaxted (oppkalt etter landsbyen der Holst levde i mange år).

Redaktøren for det nye (1926) opplag av «Songs of Praise» var Holsts nære venn Ralph Vaughan Williams, noe som kan ha inspirert Holst til å komponere hymnen.^{[trenger referanse]}

Tekst

I vow to thee, my country, all earthly things above,

Entire and whole and perfect, the service of my love;

The love that asks no question, the love that stands the test,

That lays upon the altar the dearest and the best;

The love that never falters, the love that pays the price,

The love that makes undaunted the final sacrifice.

I heard my country calling, away across the sea,

Across the waste of waters she calls and calls to me.

Her sword is girded at her side, her helmet on her head,

And round her feet are lying the dying and the dead.

I hear the noise of battle, the thunder of her guns,

I haste to thee my mother, a son among thy sons.

And there's another country, I've heard of long ago,

Most dear to them that love her, most great to them that know;

We may not count her armies, we may not see her King;

Her fortress is a faithful heart, her pride is suffering;

And soul by soul and silently her shining bounds increase,

And her ways are ways of gentleness, and all her paths are peace.

Anvendelse

• Den er knyttet til «Remembrance Day»-gudstjenester i hele Samveldet av nasjoner.^{[trenger referanse]}
• Prinsesse Diana bad om denne hymne til sitt bryllup med prins Charles i 1981. Den ble også sunget i hennes begravelse i 1997 og ved minnestunden 2007 på 10-årsdagen av hennes dødsfall.
• Den ble sitert av Margaret Thatcher i 1988 i hennes Mound-prediken for Skottlands kirkes generalforsamling. Dessuten ble den fremført i hennes begravelse den 17. april 2013.
• Den er offisiell hymne for Det britiske territoriet i Indiahavet.^{[trenger referanse]}
• Den ble fremført under åpningsseremonien av De paralympiske sommerleker i 2012.
• Den anses å være St. Pauls pikeskoles offisielle skolesalme, men bare vers 1 og 3 synges da.^{[trenger referanse]}