IMEI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

International Mobile Equipment Identity (IMEI) er et globalt entydig ID-nummer for mobilt kommunikasjonsutstyr, bl. a. mobiltelefoner.[1] Det identifiserer selve mobilen, og sier ingenting om mobilens eier eller telefonnummer.

I praksis er det en 15-sifret tallkode som angir bl. a. mobilprodusenten, mobilmodellen[2] og et serienummer fra denne produsenten.[3][4] Mobilprodusenten legger IMEI-nummeret inn i mobilens hardware.

For å hente frem IMEI-koden kan man taste inn *#06# på mobilen, eller man kan lese den av under batteriet på telefonen.[5]

IMEI er viktig hvis mobilen blir stjålet[rediger | rediger kilde]

Hvis en mobiltelefon blir stjålet, vil sperring av abonnementet[6][7] gjøre SIM-kortet ubrukelig. Dermed slipper eier regninger for tyvens mobilbruk. Men sperret abonnement hindrer ikke tyven i å bruke mobilen med et annet SIM-kort. Da kan man velge å sperre selve mobilen også, ved å sørge for at mobilens IMEI blir «svartelistet». Dette gjøres ved tyverianmeldelse, ved å be Politiet legge IMEI inn i den nasjonale databasen EIR – Equipment Identity Register.[8][9][10]

Nasjonale EIR-er samkjøres så via den internasjonale IMEI-databasen.[11] Mange nettoperatører i mange land bruker likevel ikke dette systemet. I slike mobilnett vil mobilen fungere på tross av EIR-sperre i Norge.[12][13]

Politiet anbefaler uansett at man noterer seg mobilens IMEI, slik at gjenfunnet tyvegods kan returneres til rette eier.[14]

IMEI – ett av mobilens «ID-kort»[rediger | rediger kilde]

Hver gang mobilen skrus på, sjekkes IMEI-koden av mobilnettet. Mobiler som står på nettoperatørens IMEI-svarteliste får ikke tilgang til nettet. IMEI er altså et slags «ID-kort» som gir telefonen adgang til mobilnettet. På denne måten kan operatøren til enhver tid identifisere mobilene som befinner seg på nettet. Siden IMEI også angir mobilens modell, kan mobilnettet se hvilke tjenester mobilen kan håndtere.

IMEI-koden identifiserer altså selve mobilen (E for Equipment, Utstyr) og lagres i den. For å virke i et mobilnett må mobilen i tillegg ha et «ID-kort» nr 2, kalt IMSI (International Mobile Subscriber Identity) som identifiserer abonnementet, og derigjennom abonnenten (S for Subscriber, Abonnent). IMSI ligger i SIM-kortet, ikke i mobilen, og angir abonnementets hjemland, nettoperatør og (indirekte) telefonnummeret.

Når man bruker mobilen, lagres informasjon om dette (kalt trafikkdata) hos mobiloperatøren. Telefonnummer og tidspunkt er blant de data som lagres. Når både IMSI og IMEI lagres, kan man se hvilke mobiler som er brukt med hvilke SIM-kort. Politiet gjør mange såkalte IMEI-søk.[15] Når Datalagringsdirektivet innføres i Norge, blir det påbudt å lagre både IMSI og IMEI i 6 måneder.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ IMEI.Store norske leksikon.
  2. ^ Check IMEI.IMEI.info
  3. ^ Analysis of IMEI numbers.Numberingplans.com.
  4. ^ IMEI Number Structure.TÜV BABT (Technischer Überwachungsverein Süd, British Approvals Board for Telecommunications).
  5. ^ Find the IMEI Number on a Mobile Phone.Wikihow.com
  6. ^ Kundeservice: Slik sperrer du ditt mobilabonnement.One Call.
  7. ^ Kundeservice: Sperr mobilen ved tyveri eller tap.Telenor.no
  8. ^ Nummeret som kan stoppe mobiltyven. Aftenposten 2. februar 2011.
  9. ^ Ta innersvingen på mobiltyvene.Europeiske Reiseforsikring 17. juni 2011.
  10. ^ Slik låser du mobiltyven ute.Aftenposten 30. oktober 2013.
  11. ^ Handset theft. GSM Association.
  12. ^ Liten vits i å sperre stjålne mobiltelefoner.DagensIT.no 31. juli 2012.
  13. ^ Stjålne mobiler lever videre.Dinside.no 13. februar 2011.
  14. ^ Finner leiligheter fulle av tyvegods, vet ikke hvem som eier tingene.Aftenposten 28. februar 2013.
  15. ^ Post- og teletilsynets datalagringsforskrift. Kripos - tillegg til høringssvar.Kripos, 25. april 2012.