Identitetstyveri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra ID-tyveri)
Hopp til: navigasjon, søk

Identitetstyveri er et begrep som brukes om ulike typer kriminalitet hvor noen utgir seg for å være en annen. Metoden blir brukt innen blant annet kortsvindel og bestilling av varer i en annens navn. Konsekvensen av identitetstyveri er gjerne at offeret opplever å bli mistrodd og har et behov for å bevise sin uskyld.

Identitetstyveri kan gjennomføres ved bruk av legitimasjonsdokumenter og/eller opplysninger om offeret. Attraktive opplysninger er offerets navn, adresse, fødselsnummer og kontonumre (kredittkort, bankkonti). Identitetstyven vil gjerne endre postadressen til offeret for en periode, slik at bestilte varer, kredittkort, og lignende sendes til en adresse tyven disponerer.

Identitetstyveri er mulig mest på grunn av sviktende identitetskontroll. I nyere tider er innsamling av personlig informasjon på internett et utbredt problem, der brukere etterlater digitale spor[1] og personlig informasjon på f.eks sosiale medier.[2] Dette benyttes av identitetstyver for å kartlegge offerets liv og sosiale rutiner.

Typer[rediger | rediger kilde]

Den vanligste formen for identitetstyveri er økonomisk motivert, der noen ønsker å skaffe økt økonomisk fordel i andres navn. Dette inkluderer å ta ut lån, kreditt, gods og tjenester. Identitetstyveri kan brukes for å muligjøre, samt betale for andre typer kriminalitet.

Identitetstyven forsøker i noen tilfeller å etterligne noen andre for å skjule sin egen identitet i daglig liv. Dette kan for eksempel gjelde ulovlige innvandrere eller kriminelle. Det er også vanlig at andres bilder og privat informasjon blir tatt fra sosiale media og brukt for å lure offerets bekjente for økonomisk fortjeneste.

Kilder som Identity Theft Resource Center[3] kategoriserer identitetstyveri på følgende måte:

  • Identitetskloning (å bruke en annens informasjon for å ta deres plass i daglig liv eller på nett)
  • Kriminell identitetstyveri (lyve om egen identitet ved politiarrest)
  • Økonomisk identitetstyveri (å bruke en annens identitet for å oppnå økomisk fordel)
  • Medisinsk identitetstyveri (å bruke en annens identitet for medisinsk tjeneste eller resepter)
  • Barneidentitetstyveri

Kritikk mot begrepet[rediger | rediger kilde]

Et tyveri blir definert som at tyvgods blir tatt fra eieren slik at eieren ikke lenger har godset. Et identitetstyveri skiller seg ved at offerets identitet blir misbrukt, men ikke tatt ifra offeret. Offeret mister dermed ikke identiteten sin og har fortsatt eierskap over det.

Norge[rediger | rediger kilde]

ID-tyveriprosjektet[rediger | rediger kilde]

NorSIS startet høsten 2007 opp et prosjekt for å hindre identitetstyverier og misbruk av personopplysninger.[4] Prosjektet har bred deltakelse fra privat og offentlig sektor.

ID-tyveriprosjektet har gitt en rekke anbefalinger for å unngå å bli offer for identitetstyveri. Blant annet anbefales det at man er varsom med å gi fra seg personopplysninger til uvedkommende, at viktig personlig informasjon destrueres før det kastes i avfallsdunken, og at man vurderer å sette lås på postkassen.

Det har også blitt utarbeidet en selvtest[5] tilgjengelig på internett der hvem som helst kan teste ut hvor utsatt man er for å bli frastjålet sin identitet. Testen gir så råd om hva man kan gjøre av tiltak for å forbedre sin egen situasjon.

Norsk rett[rediger | rediger kilde]

ID-tyveri rammes av straffelovens § 202[6]. Som identitetskrenkelse regnes bruk av en annens identitet for å oppnå vinning eller påføre andre tap/ulempe. Uberettiget besittelse av en annens identitetsbevis er også straffesanksjonert. Dessuten kan andre straffebud komme til anvendelse, som strl. § 166 (falsk forklaring til offentlig myndighet), §§ 182-183 (dokumentfalsk; bruk av falsk id), § 185 (forfalsket dokument; signere i annens navn), § 270 (bedrageri; opprette kontoforhold), § 337 (bruke navn i strid med lov), § 372 (utgi seg for å være en annen).[7]

Datakrimutvalget foreslo at også bruk av fiktiv identitet (identiteten til ikke-eksisterende personer) burde kriminaliseres[8]. Justisdepartementet fulgte ikke opp dette forslaget, en slik regel ble antatt å ville føre for langt.[9]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det foreligger ikke tall for utbredelsen av identitetstyverier i Norge.[10]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Digitale spor» (bokmål). Besøkt 3. desember 2015. 
  2. ^ «Sosiale medier» (bokmål). Besøkt 3. desember 2015. 
  3. ^ «Identity Theft Resource Center» (engelsk). Besøkt 3. desember 2015. 
  4. ^ Idtyveri.info
  5. ^ Idtyveri.info/selvtesten
  6. ^ Straffeloven § 202
  7. ^ Felles utfordringer knyttet til identitetsmisbruk, rapport fra FNH 9.10.2008, side 11. Merk at paragrafhenvisningene er til straffeloven av 1902
  8. ^ § 15 i lovutkastet fra Datakrimutvalget
  9. ^ Ot.prp.nr. 27 (2008-2009) kapittel 2.9.6
  10. ^ Finansministerens svar i spørretimen 12.3.2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]