I²C

I²C står for Inter-Integrated Circuit og er en fler-bruker seriell databuss utviklet av Philips semiconductors (i dag NXP Semiconductors) 1982, opprinnelig for bruk internt i TV-er. Nå brukes I²C for å koble lav-hastighets tilleggsenheter til f.eks. mikrokontrollere. Slik utstyr kan blant annet være display eller minne.

I²C er et master-slave system og bruker to bidireksjonale open-drain linjer, seriell data (SDA) og seriell klokke (SCL), som trenger pull-up motstander. Typisk arbeidsspenning for et I²C system er +3,3 V eller +5 V, men andre spenninger kan også forekomme. I²C har en 7-bits adresse, men 16 av adressene er reservert, så det er 128–16=112 noder som kan kommunisere på samme bussen.

I²C kan operere med flere hastigheter, de mest vanlige er standard mode, 100 kbps, low-speed mode, 10 kbps, men det finnes også fast mode plus, 1 Mbps, og high speed mode, 3,4 Mbps. De sistnevnte har også andre tilleggsfunksjoner, som bla. 10-bits adressering. I tillegg til at det maksimale antall noder er begrenset av adresser, kan ikke den totale kapasitansen på bussen overskride 400 pF.