Håndgranat

Håndgranat er en granat, en metallbeholder med sprengstoff, som er konstruert for å kastes med håndmakt.

Historikk og typer[rediger | rediger kilde]

Ordet granat kommer fra det gamle franske (pome) grenate som betyr «granateple», et ord som ble valgt fordi størrelsen på de første granatene og granatsplintene minte soldatene om disse fruktene og frøene inni. Grenaderer var opprinnelig soldater som var spesialister på å kaste granater, og ble brukt utelukkende til dette. De første håndgranatene kom allerede på 1600-tallet, og var konstruert som små kanonkuler fylt med krutt og med en brennbar lunte. I motsetning til tidligere kriger hvor soldatene normalt stod på geledd på avstand og skjøt mot hverandre, var første verdenskrig i større grad en skyttergravskrig med mye nærkamper, der håndgranater mer kom til sin rett.

Moderne granater[rediger | rediger kilde]

Den moderne håndgranaten ble patentert av sersjant Niels Waltersen Aasen fra Rissa i Sør-Trøndelag i 1906. I 1916 ble han utnevnt til ridder av den franske æreslegion for oppfinnelsen.

Idag finnes det flere typer håndgranater med ulike egenskaper og bruksområder. De vanligste typene er splint-, sjokk-, røyk-, CS-, lys- og brannhåndgranat. Man deler ofte håndgranater inn i to grupper; offensive og defensive granater. Offensive granater brukes i angrep og har en mindre skaderadius som gjør at man kan kaste dem og storme fremover. Defensive granater, som for eksempel splintgranater, er ment for bruk i forsvar, og krever at man tar dekning etter de blir kastet, da splintene spres i en større radius.

Moderne håndgranater har en tidsforsinket utløsermekanisme. Lengden på forsinkelsen kan variere avhengig av type granat, men er normalt 4-5 sekunder. Flere av typene har overlappende egenskaper. For eksempel vil en røykgranat av typen HC hvit røykgranat avgi en intens røyksky samtidig som den generere så mye varme at den kan benyttes til å starte en brann.

De mest kjente klassiske håndgranatene er den tyske stavgranaten Stielhandgranate 24 (sprenggranat), og den engelske Mills-granaten (splintgranat), som har det karakteristiske ananasutseende. Begge ble brukt under første og andre verdenskrig. Stavgranaten har den fordelen at den kan kastes mye lenger grunnet skaftet - men de er samtidig tyngre og tar mye mer plass.