Hussein-McMahon-korrespondansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henry McMahon, 1915
Brev sendt 25. oktober 1915

Hussein-McMahon-korrespondansen var en av tre avtaler Storbritannia inngikk under første verdenskrig vedrørende territorium i dagens Midtøsten. Avtalen kom i stand gjennom en brevveksling mellom Hussein Ibn Ali, sharif av Mekka, og Henry McMahon, den britiske høykommissæren i Egypt. Brevvekslingen foregikk fra sommeren 1915 til høsten 1916.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Situasjonen i Midtøsten var underordnet det som pågikk i Europa, men både Storbritannia og Frankrike ønsket større kontroll i områdene som da var underlagt Det osmanske riket. Osmanene var allierte med Sentralmaktene under krigen og kjempet dermed mot Storbritannia og Frankrike.

Forholdet mellom sharif Hussein av Mekka og de osmanske herskerne i Istanbul hadde lenge vært anspent. Hussein, som var overhode for hashemitt-klanen, ønsket å utvide sitt maktgrunnlag i regionen.[1] Han regjerte på dette tidspunktet over Hijaz, området som i dag er den vestlige delen av Saudi-Arabia. Sommeren 1915 sendte han dermed det første brevet i en korrespondanse som i alt skulle bli bestående av 10 brev.

Innhold[rediger | rediger kilde]

I brevet foreslo Hussein et samarbeid med Storbritannia. I bytte mot britisk garanti for opprettelsen av en uavhengig arabisk stat med Hussein som overhode etter krigen, skulle Hussein igangsette et arabisk opprør mot de osmanske herskerne.[2] Områdene Hussein ønsket i den tiltenkte staten innebar de arabiske områdene fra Middelhavet til grensen til Iran, samt Den arabiske halvøya.

Britene var først skeptiske til Husseins enorme territorielle krav. Deres alliansepartner Frankrike ønsket også innflytelse i regionen, og det var uansett for tidlig i krigen til å definitivt avgjøre grensesettingen i området.[3] Den 24. oktober 1915 fikk derimot Hussein britisk bekreftelse på at de gikk med på avtalen.[4] De allierte trengte hjelp mot de overraskende sterke osmanske styrkene. Britene satte riktignok som betingelse at den hypotetiske staten ikke skulle inkludere områder der befolkningen ikke utelukkende var arabiske. Området kjent som Palestina ble aldri direkte nevnt i korrespondansen, men ble indirekte lovet Hussein.[5].

Resultat[rediger | rediger kilde]

Da krigen tok slutt sto avtalen mellom McMahon og Hussein i konflikt med både Sykes-Picot-avtalen av 1916 og Balfourerklæringen av 1917. Det endte med at Storbritannia og Frankrike i stor grad delte regionen seg i mellom i mandatområder, samt at begge land støttet opp om sionistenes arbeid for sin egen jødiske stat. Husseins forhåpninger om sin egen arabiske stat falt dermed sammen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Waage, 2013, s. 63
  2. ^ Waage, 2013, s. 64-65
  3. ^ Waage, 2013, s. 65
  4. ^ Waage, 2013, s. 65
  5. ^ Waage, 2013, s. 65

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Waage, Hilde Henriksen (2013). Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten. Oslo: Cappelen Damm. s. 63-66. ISBN 9788202408312.