Human Rights Foundation

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Human Rights Foundation (HRF) er en ideell organisasjon hvis mål «er å sørge for at frihet er både bevart og fremmet» i Nord- og Sør-Amerika.[1] The Human Rights Foundation ble grunnlagt i 2005 av Thor Halvorssen. Hovedkontoret ligger i New York City, New York, USA.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Human Rights Foundation sitt mål er å «samle mennesker – uansett deres politiske, kulturelle og ideologiske retninger – i fellessaken om å forsvare menneskerettigheter og fremme liberal demokrati i Nord- og Sør-Amerika. Vårt mål er å sørge for at frihet både bevares og fremmes.»[2]

Det står på HRF's hjemmeside at organisasjonen opererer med definisjonen av menneskerettigher som ble fremsatt i Den Internasjonal konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1976), fordi den tror at alle enkeltindivider har rett til å snakke fritt, rett til å tilbe på den måten de velger, rett til å assosiere fritt med de som deler sine meninger, rett til å erverve og avhende eiendom, rett til å forlate og reise inn i sitt land, rett til lik behandling, rett til rettssikkerhet, rett til å delta i sine lands regjering, frihet fra vilkårlig tilbakeholdelse eller landsforvisning, frihet fra slaveri og tortur og frihet fra innblanding og tvang i samvittighetssaker.

HRF sier at den opererer i full åpenhet. Den sier at den offentliggjør all sin forskning og at den er åpen til å akseptere ny informasjon og kritikk som kunne undergrave sine posisjoner.[2]

HRF sitt styre består av Thor Halvorssen Mendoza (President og CEO), Ron Jacobs, Václav Havel, Robert L. Pfaltzgraff, Jr. og Robert A. Sirico.[3]

Den er veiledet og godkjent av et Internasjonalt Råd som inkluderer tidligere politiske fanger Václav Havel, Vladimir Bukovsky, Mutabar Tadjibaeva, Jacqueline Moudeina, Abdel Nasser Ould Ethmane, Park Sang-hak, Palden Gyatso, Ramón José Velásquez, Elie Wiesel og Harry Wu, samt stormester i sjakk Garry Kasparov, tidligere statsminister i Estland Mart Laar, politisk kommentator Álvaro Vargas Llosa og professor i public policy James Q. Wilson.[4] Jurist og jusprofessor Kenneth Anderson er også medlem i Internationalt Råd. Anderson var grunnleggende direktør av Human Rights Watch Arms Division og senere rådgiver til Open Society Institute/Soros Foundations.[5]

Finansiering[rediger | rediger kilde]

HRF sier at donasjoner aksepteres «med en kategorisk forståelse om at stiftelsen er fri til å forske og etterforske uten hensyn til hva slike etterforskning kan føre til eller hvilke konklusjoner HRF kan dra.» De tilføyer: «Hvis et enkeltindivid eller en stiftelse har bidratt til HRFs arbeid, betyr dette ikke at HRF nødvendigvis godkjenner vedkommendes eller stiftelsens synspunkter eller meninger. For å si det rett ut: vi er takknemlig, privilegert og stolt av at vi får støtte; det betyr at vårt mål og vårt arbeid blir godkjent. Dette betyr imidlertid ikke at vi godkjenner synspunktene av de som støtter oss.»

HRF publiserer ikke navnene på sine givere. Organisasjonens hjemmeside gir følgende begrunnelser: «Enkelte støttespillere ønsker ikke å bli kjent på grunn av frykt av gjengjeldelse, andre ønsker ikke å bli kjent fordi de ikke ønsker å bli bedt om donasjoner av andre grupper eller organisasjoner og andre igjen ønsker ikke å bli kjent fordi de kan til slutt bli uenig i HRFs avgjørelser og offentlige uttalelser.»

I 2009 mottok HRF et stipend på $35,000 fra Bradley Foundation,[6] som den også hadde fått i 2007.[7] I 2007 fikk HRF et stipend fra John Templeton Foundationpå $171,600[8] for et program som het «The Nobility of the Human Spirit and the Power of Freedom», et stipend fra Sarah Scaife Foundation for $100,000[9] for generelle operasjoner og $20,000 fra Shelby Cullom Davis Foundation.[10] I 2009 arrangerte HRF et menneskerettighetsarrangement i Oslo under navnet Oslo Freedom Forum. Arrangementet ble støttet av et stipend på $34,000 fra den norske staten.[11]

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Bolivia[rediger | rediger kilde]

HRF deltok som en internasjonal observatør[12][13]under den kontroversielle folkeavstemningen om autonomi i Santa Cruz i 2008.[14][15][16][17][18][19][20]HRF ga også ut en rekke rapporter om politisk lynsjing i Bolivia og angrepet på ytringsfrihet.[21]

Den dominikanske republikk[rediger | rediger kilde]

HRF produserte og finansierte dokumentarfilmen «The Sugar Babies: The Plight of the Children of Agricultural Workers in the Sugar Industry». Den ble først vist ved Florida International University 27. juni 2007. Dokumentaren om menneskehandel av haitiere i Den dominikanske republikk ble protestert mot av brødrene Fanjul, som er blant de største begunstigede av menneskehandelen som ble vist i filmen. De eier et sukkerimperium som er mye større enn US Sugar Corporation.[22] [23]

Ecuador[rediger | rediger kilde]

I mars 2008 skrev HRF til den ecuadoriske presidenten Rafael Correa og ba om at guvernøren i provinsen Orellana, Guadalupe Llori, ble løslatt fra fengsel. Det ble antydet at anklagene mot henne var politisk motivert.[24] Senere i mars erklærte Amnesty International at guvernøren Guadalupe Llori kunne være en samvittighetsfange og politisk fange,[25] og i juni erklærte HRF at de betraktet henne som begge deler.[26] Ifølge HRF ble Llori fengslet basert på falske terroranklager av staten.[27] Hun ble sendt til El Inca-fengsel hvor hun satt i ca. 10 måneder. HRF leverte et brev til FNs Working Group on Arbitrary Detention, og ba den innstendig om at den aktiverer sin prosedyre for øyeblikkelig handling og sender en appell til Ecuadors regjering om at den politiske fangen Guadalupe Llori blir løslatt med øyeblikkelig virkning.[28] HRF besøkte henne i fengsel.[29] Hun ble etter hvert løslatt etter en intens internasjonal kampanje og hun sa at det var på grunn av HRFs innsats at hun ble løslatt.[30] Hun ble gjenvalgt som guvernør i Orellana i april i 2009.[31]

Haiti[rediger | rediger kilde]

Etter 2010-jordskelvet i Haiti, begynte HRF en innsamlingsaksjon blant Hollywood-kjendiser og idrettsstjerner for et matprogram viet barna i nabolaget St Clare's i Port-au-Prince. Aksjonen ble satt i gang i 2000 av den amerikanske forfatteren Margaret Trost og den avdøde Gerard Jean-Juste, en tidligere Amnesty International samvittighetsfange som var presten i St. Clare's. Akjonens mål var å skaffe 160,000 måltider for barn.[32]

Honduras[rediger | rediger kilde]

Etter kuppet i 2009 i Honduras som avsatte President Manuel Zelaya, ba HRF alle medlemsstatene i Organisasjon av amerikanske stater at Inter-American Democratic Charter blir iverkesatt og at regjeringen som hadde veltet President Zelaya blir opphevet.[33] HRF-styrelederen Armando Valladares gikk av 2. juli 2009 på grunn av HRFs stilling om kuppet.[34] Organisasjonens nye styreleder er dikteren og den tidligere tsjekkiske presidenten Václav Havel.

I november 2009 utga HRF en rapport som het «The facts and the law behind the democratic crisis in Honduras 2009»,[35] hvor konklusjonen var at Organisajonen av amerikanske stater hadde handlet riktig da Inter-American Democratic Charter ble iverkesatt, og hadde handlet urikig i sin diplomatiske innsats ift det militære kuppet. Rapporten konkluderer også at OAS oppførte seg som en agent av Zelaya før kuppet og at Zelaya hadde svekket honduransk demokrati.[36]

Oslo Freedom Forum[rediger | rediger kilde]

Med støtte fra Oslo kommune og John Templeton Foundation[11][37] arrangerte HRF Oslo Freedom Forum i mai i 2009, hvor aktivister for frihet, demokrati og menneskerettigheter uttrykket sine meninger om menneskerettigheter i verden i dag.[38] Deltagerne inkluderte forfatteren Jung Chang, Holocaust-overleveren Elie Wiesel, buddhistmonken Palden Gyatso, nordkoreanske flyktningen Park Sang-hak,[39]forfatteren Greg Mortenson, tidligere norske statsministeren Kjell Magne Bondevik, tidligere presidenten i Romania Emil Constantinescu, tidligere tsjekkiske presidenten Václav Havel, nestlederen i UNHCR L. Craig Johnstone, tsjetsjenske lederen i eksil Akhmed Zakaev, kurdiske rettighetsaktivisten Leyla Zana, direktøren av Amnesty International Norge John Peder Egnaes, tidligere britiske prinsessen Sarah, hertuginnen av York og Harry Wu.

Venezuela[rediger | rediger kilde]

Human Rights Foundation utga fire rapporter i november i 2006, som var alle casestudier av menneskerettighetsbrudd i Venezuela.[40] I januar i 2008 ble HRF-forsker Monica Fernandez skutt og såret i Caracas,[41] i hva politiet beskrev som et væpnet ran.[42] I oktober i 2007 startet HRF en «Caracas Ni» blogg for å kaste lys på «situasjonen til ni venezuelanere som uttrykte sine meninger og betalte en pris»;[43] innen januar i 2010, hadde HRF valgt seks venezuelanere for å delta i sin Caracas Ni-aksjon.[44] Som en del av sin Caracas Ni-aksjon, erklærte HRF Francisco Usón en samvittighetsfange i desember i 2006.[45] I november i 2009, beordret Inter-American Court of Human Rights Venezuela å annullere saken mot Francisco Usón, på grunn av brudd på hans ytringfrihet og rettssikkerhet. Dommen beordret også den venezuelanske staten å betale mer enn $100,000 i erstatning til Usón.[46]

I 2007 protesterte HRF at staten hadde nektet å fornye kringkastingslisensen til TV-stasjonen RCTV. HRF laget en hjemmeside om saken med informasjon og en video om sensur.[47] Inter-American Commission on Human Rights uttrykket bekymring over at staten ikke hadde fornyet lisensen. [48] Blant deltagerne i kampanjen imot benektelsen av lisensfornyelsen – som ble ansett av mange i menneskerettighetskretser som sensur—var Amnesty International, Human Rights Watch, Freedom House, Committee to Protect Journalists, World Press Freedom Committee og flere andre organisasjoner for journalister og menneskerettigheter.

HRF Bolivia[rediger | rediger kilde]

HRF-Bolivia ble etablert i 2007.[49] Ingen av HRF-Bolivias styremedlemmer deltar i styret eller rådet av hovedorganisasjonen HRF i USA. HRF-Bolivia har kommet med flere rapporter om menneskerettighetsbrudd i Bolivia. HRF Bolivia har ingen offisiell forbindelse med New York-baserte Human Rights Foundation.[50][51][52]

I vår 2009 ble Hugo Achá, daværende president i HRF-Bolivia, beskyldt av bolivianske myndigheter for å ha forbindelser med den angivelig bevåpnede revolusjonære gruppen[53] ledet av Eduardo Rózsa-Flores.[54][55] Achá, som på den tiden var i USA, benektet at han var involvert og sa at han bare hadde truffet Rózsa fordi sistenevnt hadde bedt ham i sin rolle som journalist for informasjon om menneskerettigheter.[54][56] Ignacio Villa Vargas, som var et nøkkelvitne som hadde implisert Achá, hevdet senere at han hadde blitt torturert og hadde signert en redegjørelse under press som hadde blitt skrevet av den bolivianske tjenestemannen som var aktor i saken.[55][57][58] Aktoren avviste disse uttalelser som falske.[58] Juan Carlos Gueder, et annet vitne som skal ha kommet med uttalelser som koblet Achá til gruppen, trakk dem tilbake og hevdet at han hadde blitt torturert og tvunget til å innvikle de andre. [59][60] I januar i 2010 bestemte en boliviansk statlig ombudsman seg for at Mario Tadic, en tredje medarbeider av Rózsa-Flores som hadde innviklet Achá, hadde blitt torturert av politiet.[54][61]

I juni i 2009 trakk tre av de sju opprinnelige styremedlemmene i HRF-Bolivia seg.[62] Etterpå ble et nytt styre stiftet, og presidenten ble Lidia Gueiler Tejada, en tidligere boliviansk president som hadde blitt veltet i et høyresides militært kupp i 1980.[63]

Offentlig oppfatning[rediger | rediger kilde]

Los Angeles Times-skribent Patrick Goldstein beskriver organisasjonen som «respektert»,[64] mens HRF har blitt kalt en CIA-frontorganisasjon av Jean Guy Allard i Granma, den offisielle avisen i Cuba . [65][66]

I sin rolle som president av HRF deltok Thor Halvorssen i et symposium i det amerikanske konservative magasinet National Review om dødsfallet til den chileanske diktatoren Augusto Pinochet. Det ble lagt merke til at han var den eneste av de seks som deltok som fordømte Pinochet utvetydig. Han skrev: "Augusto Pinochet tok full kontroll av Chile — med makt. Han stengte parlamentet, kvalte det politiske livet, forbød fagforeninger, og gjorde Chile til sitt sultanat. Hans regjering fikk 3,000 motstandere til å forsvinne, arresterte 30,000 (og torturerte tusenvis av dem) og kontrollerte landet inntil 1990."[67][68]

Etter et offentlig brev ble lagt ut på HRFs hjemmeside som kritiserte den bolivianske regjeringen for angivelige menneskeretighetsbrudd og nevnte minister Sacha Sergio Llorenti Soliz for å ha manipulert fakta og ignorert rettssikkerhet, beskrev ministeren HRF som «høyreorientert». [69][70]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Mission». Human Rights Foundation. 22. juni 2009. Arkivert fra originalen 31. august 2009. Besøkt 4. desember 2009. 
  2. ^ a b HRF's Mission. Arkivert 21. oktober 2011 hos Wayback Machine. Human Rights Foundation. Retrieved 25 March 2011.
  3. ^ «Human Rights Foundation - Board of Directors». Thehrf.org. Arkivert fra originalen 19. juli 2009. Besøkt 5. desember 2009.  Arkivert 19. juli 2009 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Human Rights Foundation - International Council». Thehrf.org. 22. juni 2009. Arkivert fra originalen . Besøkt 5. desember 2009.  Arkivert 3. august 2009 hos Wayback Machine.
  5. ^ «Kenneth Anderson | Hoover Institution». Hoover.org. 2. januar 2010. Besøkt 28. mars 2011. 
  6. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. september 2011. Besøkt 17. oktober 2011. 
  7. ^ http://www.guidestar.org/FinDocuments//2007/396/037/2007-396037928-046d67fb-F.pdf
  8. ^ http://www.guidestar.org/FinDocuments/2007/621/322/2007-621322826-0473c33e-F.pdf
  9. ^ http://www.guidestar.org/FinDocuments/2007/251/113/2007-251113452-043c4ee2-F.pdf
  10. ^ http://www.guidestar.org/FinDocuments/2007/136/165/2007-136165382-0454dfba-F.pdf
  11. ^ a b http://ocha.unog.ch/fts/pageloader.aspx?page=search-reporting_display&CQ=cq010210033453SN0YMBSeJJ&orderby=DestinationCountryName&showDetails=1[død lenke]
  12. ^ «Observadores destacan el trabajo de la Corte». Eldeber.com.bo. 5. mai 2008. Besøkt 4. desember 2009. 
  13. ^ Luis Fajardo (4. mai 2008). «BBC Mundo | América Latina | Indicios de victoria del Sí en Santa Cruz». BBC News. Besøkt 4. desember 2009. 
  14. ^ Newspapers, McClatchy (4. mai 2008). «Nation & World | Bolivia tense as province votes on autonomy | Seattle Times Newspaper». Seattletimes.nwsource.com. Besøkt 1. desember 2009. «province votes whether to declare itself autonomous from President Evo Morales' national government, a referendum the president has called illegal» 
  15. ^ «Bolivia: Between Popular Reform and Illegal Resistance / Council on Hemispheric Affairs». Coha.org. 24. juni 2008. Besøkt 1. desember 2009. 
  16. ^ «AIN on Twitter». Ain-bolivia.org. 17. april 2008. Besøkt 1. desember 2009. 
  17. ^ «Tribunal Constitucional de Bolivia - Content». Tribunalconstitucional.gob.bo. Arkivert fra originalen 6. juli 2011. Besøkt 2. desember 2009.  Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
  18. ^ «Tribunal Constitucional de Bolivia». Tribunalconstitucional.gob.bo. Arkivert fra originalen 27. november 2009. Besøkt 2. desember 2009.  Arkivert 27. november 2009 hos Wayback Machine.
  19. ^ «Bolivia Referéndums convocados… ¿legales o ilegales? | Asamblea Constituyente de Bolivia». Laconstituyente.org. Besøkt 2. desember 2009. 
  20. ^ «Santa Cruz con una cifra histórica de votantes». Eldeber.com.bo. 5. april 2008. Besøkt 4. desember 2009. 
  21. ^ Bolpres, Carta de HRF al Viceministro Sacha Llorenti, http://www.bolpress.com/art.php?Cod=2008020103 Arkivert 15. oktober 2011 hos Wayback Machine., February 1, 2009.
  22. ^ Sugar Babies Screening. Palm Beach Post. Retrieved 11 July 2007.
  23. ^ «Sweet Truth: A filmmaker's exposé peeves the sugar powers.». Miami News. 28. mai 2008. Besøkt 5. mai 2009. 
  24. ^ «Carta al Presidente Rafael Correa sobre la detencion de Guadalupe Llori» (PDF). Human Rights Foundation. 18. mars 2008. Besøkt 27. november 2009.  Arkivert 13. mai 2008 hos Wayback Machine.
  25. ^ «Guadalupe Llori (f), governor (prefecta) of the province of Orellana». Amnesty International. 25. mars 2008. Arkivert fra originalen 4. april 2009. Besøkt 5. mai 2009. 
  26. ^ «Human Rights Foundation responds to President Correa’s accusations and declares Guadalupe Llori a political prisoner of Ecuador’s government». Human Rights Foundation. 18. juni 2008. Arkivert fra originalen 1. juni 2009. Besøkt 6. mai 2009.  Arkivert 1. juni 2009 hos Wayback Machine.
  27. ^ «Ecuador Denies Opposition Politician Her Freedom; Government Dealings with FARC Reveal Double Standard». Human Rights Foundation. 17. mars 2008. Arkivert fra originalen 1. juni 2009. Besøkt 6. mai 2009.  Arkivert 1. juni 2009 hos Wayback Machine.
  28. ^ «HRF pide a la ONU que solicite la liberación inmediata de Guadalupe Llori». EFE. 9. september 2008. Arkivert fra originalen 6. januar 2010. Besøkt 5. mai 2009. 
  29. ^ «Delegados de DD.HH. visitaron a G. Llori». El Comercio. 18. september 2008. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 5. mai 2009. 
  30. ^ «"Soy la primera víctima de la Revolución Ciudadana": Guadalupe Llori». El Tiempo (Ecuador). 24. september 2008. Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 6. mai 2009.  Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine.
  31. ^ «Votación de la Provincia de ORELLANA para Candidatos a PREFECTO PROVINCIAL». Consejo Nacional Electoral. 26. april 2009. Besøkt 6. mai 2009. [død lenke]
  32. ^ «Angie Harmon, Patricia Heaton, David Hunt, Jason Sehorn, and Gary Sinise join HRF's Haiti Relief Program». Thehrf.org. 27. januar 2010. Arkivert fra originalen 28. juli 2011. Besøkt 28. mars 2011.  Arkivert 28. juli 2011 hos Wayback Machine.
  33. ^ «Human Rights demanda suspensión del Gobierno que derrocó a Zelaya». Opinion Bolivia. 1. juli 2009. Arkivert fra originalen 2. juli 2009. Besøkt 1. juli 2009.  Arkivert 2. juli 2009 hos Wayback Machine.
  34. ^ Armando Valladares. «Mídia Sem Máscara - Armando Valladares renuncia à Human Rights Foundation». Midiasemmascara.org. Arkivert fra originalen 8. juli 2009. Besøkt 12. november 2009. 
  35. ^ «Los hechos y el derecho detrás de la crisis democrática de Honduras, 2009» (PDF). HRF. 26. november 2009. Besøkt 4. desember 2009.  Arkivert 26. mars 2010 hos Wayback Machine.
  36. ^ «OEA actuó de forma incorrecta en crisis». Diario La Prensa. 27. november 2009. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 4. desember 2009. 
  37. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mai 2010. Besøkt 19. juni 2010. 
  38. ^ «Anti-NK Group to Attend Oslo Freedom Forum». KBS World. 16. mai 2009. Besøkt 22. mai 2009. 
  39. ^ «Storm looms over N Korea balloons». BBC. 10. november 2008. Besøkt 22. mai 2009. 
  40. ^ Reports. Arkivert 26. juli 2011 hos Wayback Machine. Human Rights Foundation. Retrieved 10 December 2006.
  41. ^ «Mónica Fernández herida en suceso producido en la urbanización El Márques». El Universal. 5. januar 2009. Arkivert fra originalen 4. november 2008. Besøkt 5. mai 2009. 
  42. ^ «» Destacan que el día antes del suceso, la vilipendiaron en La Hojilla en». Noticias24.com. Besøkt 12. november 2009. 
  43. ^ «Blog». Caracas Nine. Arkivert fra originalen . Besøkt 12. november 2009.  Arkivert 14. november 2009 hos Wayback Machine.
  44. ^ «Blog». Caracas Nine. Arkivert fra originalen 25. februar 2011. Besøkt 28. mars 2011.  Arkivert 25. februar 2011 hos Wayback Machine.
  45. ^ Francisco Usón Political Prisoner and Prisoner of Conscience of the Venezuelan government since May 22, 2004 Arkivert 16. september 2011 hos Wayback Machine. Retrieved December 17, 2009.
  46. ^ «Caso Usón Ramírez Vs. Venezuela». Inter-American Court of Human Rights. 20. november 2009. Besøkt 17. desember 2009. 
  47. ^ «FREERCTV.COM - Short Film on Censorship». Human Rights Foundation. 17. mai 2007. Besøkt 5. mai 2009. 
  48. ^ «Iachr concerned about freedom of expression in venezuela». Inter-American Commission on Human Rights. 25. mai 2007. Besøkt 6. mai 2009. 
  49. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. mai 2008. Besøkt 17. oktober 2011. 
  50. ^ «Después de Goni, van más de 50 muertos». El Deber. 12. oktober 2008. Besøkt 27. november 2009. 
  51. ^ «Human Rights denuncia a Morales por persecución». La Razon. 12. oktober 2008. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 27. november 2009.  Arkivert 14. mars 2012 hos Wayback Machine.
  52. ^ «La retoma de Viru Viru». Los Tiempos. 23. oktober 2007. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 27. november 2009.  Arkivert 14. mars 2012 hos Wayback Machine.
  53. ^ «Soza ordena aprehender a Gueder y Mendoza». La Razón. 13. oktober 2009. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 23. januar 2010.  Arkivert 20100128003328 hos WebCite
  54. ^ a b c González, Diego (9. juni 2009). «Conspiracy, Assassination, and Separatism in Bolivia». Americas Program. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 23. januar 2010.  Arkivert 20100128003522 hos WebCite
  55. ^ a b «Habló el "testigo clave"». Diario Crítico de Bolivia. 5. mai 2009. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 23. januar 2010. 
  56. ^ «La Fiscalía identifica y rodea al supuesto grupo de Rózsa». La Razón. 30. april 2009. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 28. januar 2010.  Arkivert 20100128002637 hos WebCite
  57. ^ Garrido, Mario Hubert (8. mai 2009). «Comparecen testigos claves en caso de terrorismo en Bolivia». Periódico 26. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 28. januar 2010.  Arkivert 20100128003046 hos WebCite
  58. ^ a b «Una grabación de Villa Vargas revela que todo fue armado». El Día. 8. juli 2009. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 23. januar 2010.  Arkivert 20100128003744 hos WebCite
  59. ^ «Vinculan a agencia de cooperación estadounidense con terrorismo en Bolivia». Púlsar. 4. mai 2009. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 28. januar 2010.  Arkivert 20100128012030 hos WebCite
  60. ^ «'Terrorismo': acusado desmiente a fiscal Sosa». Los Tiempos. 9. mai 2009. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 28. januar 2010.  Arkivert 20100128012305 hos WebCite
  61. ^ «Defensor del Pueblo dice que Policía torturó a Mario Tádic». La Prensa. 12. januar 2010. Arkivert fra originalen 28. januar 2010. Besøkt 23. januar 2010. 
  62. ^ «La Paz - Bolivia». La Prensa. Besøkt 21. november 2009. 
  63. ^ La Razon, Gueiler preside HRF en Bolivia, «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juni 2009. Besøkt 17. oktober 2011. , june 6 2009
  64. ^ December 11, 2008  (11. desember 2008). «'Milk' star Sean Penn: Pal of anti-gay dictators? | The Big Picture | Los Angeles Times». Latimesblogs.latimes.com. Besøkt 28. mars 2011. 
  65. ^ «granma.cu». granma.cu. Arkivert fra originalen 7. juli 2009. Besøkt 12. november 2009.  Arkivert 7. juli 2009 hos Wayback Machine.
  66. ^ «granma.cu». granma.cu. Arkivert fra originalen 18. juli 2011. Besøkt 4. desember 2009.  Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine.
  67. ^ NRO Symposium (11. desember 2006). «Pinochet Is History - NRO Symposium - National Review Online». Article.nationalreview.com. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 28. mars 2011. 
  68. ^ Wednesday, December 13, 2006 (13. desember 2006). «Another Symposium of Denial». Outsidethebeltway.com. Besøkt 28. mars 2011. 
  69. ^ «Hemeroteca - Ediciones anteriores del periódico Los Tiempos». Lostiempos.com. 2. februar 2008. Arkivert fra originalen 16. juli 2011. Besøkt 5. desember 2009.  Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine.
  70. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. november 2011. Besøkt 17. oktober 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]