Hulebjørn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hulebjørn
Nomenklatur
Ursus spelaeus
Rosenmüller, 1794
Populærnavn
hulebjørn
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenrovdyr
Familiebjørnefamilien
SlektUrsus
Alder yngre pleistocen
Økologi
Habitat: skogkledde områder med huler
Utbredelse: Europa

Hulebjørn (Ursus spelaeus) var en forhistorisk art av bjørner som levde i Europa under pleistocen og som ble utryddet for omkring 24 000 år siden under den siste istids maksimum.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tannformel I C P M
30 = 3 1 1 2
3 1 1 3

Både ordet «hule-» og det vitenskapelige navnet spelaeus viser til at det i mange grotter i Mellom-Europa ligger hundretusenvis av knokler og tenner fra denne bjørnearten. Hulebjørnene overvintret i grotter, og død i løpet av vintersøvnen var den vanligste måten de døde på. De var ellers ikke spesielt knyttet til huler.[1]

Hulebjørnen skilte seg fra brunbjørn blant annet ved den store kroppsstørrelsen. Enkelte individer kunne ha en mankehøyde på to meter. Binnene var mye mindre enn hannene. Hodet hadde en hvelvet panne, og lemmene var korte og grove. De tre fremste premolarene mangler, og de resterende jekslene er større med mer kompliserte og vertikale spisser. Morfologien til tenner, skalle og kjeve viser sammen med forholdsvis lavt innhold av isotopen δ15N i kollagen at hulebjørnen var en ren planteeter.[1][2][3][4][5]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Hulebjørn er tradisjonelt ansett som en europeisk art som var utbredt fra Nord-Spania og Sør-England i vest til Kaukasus og Ural i øst. Arten manglet i Nord-Europa og lengst sør i verdensdelen. Hulebjørn levde ikke på tundraen eller de kalde steppene under istidene, men var avhengig av skog.[1][6]

Hulebjørnen nedstammet fra Ursus deningeri, og det er ingen skarp grense mellom formene. Den typiske formen av arten var utbredt i Eem-interglasialen og Weichsel-glasialen i yngre pleistocen. Eem-interglasialen begynte for 126 000 år siden.[1][2] De yngste fossilene er funnet i nordøstlige Italia, og er karbondatert til å være 24 200–23 500 kalenderår gamle. Flere av disse fossilene har tydelige merker etter mennesker som har fjernet kjøtt og pels.[7]

DNA-sekvensering viser stor genetisk variasjon blant hulebjørnene slik at de kanskje bør splittes i tre arter. Ursus spelaeus i snever betydning var utbredt i Vest-Europa, mens Ursus ingressus forekom i Øst-Europa. Grensen mellom formene gikk i Alpene. Hulebjørnene i Kaukasus skiller seg sterkt genetisk fra de andre og kan regnes til underarten Ursus deningeri kudarensis, eller som en egen art, Ursus kudarensis. Et funn som er gjort ved elva Jana i Nord-Sibir er nærmest beslektet med de kaukasiske bjørnene.[6][8][9]

Utryddelse[rediger | rediger kilde]

Hulebjørnen ser ut til å ha dannet langt mer stabile sosiale grupper enn brunbjørn. DNA-analyser viser at hulebjørner som overvintret i samme hule var nært beslektet med hverandre, men ikke med andre hulebjørner i området. Manglende evne til å finne nye huler for overvintring kan ha bidratt til at arten døde ut i en periode der konkurransen med mennesker om egnede huler var intens.[10]

En annen årsak til at hulebjørnen døde ut kan være at den var lite fleksibel i valg av føde. Produksjonen av de riktige plantene ble mye lavere da siste istids maksimum begynte, og hulebjørnen kunne ikke så lett skifte til annen føde.[3][5]

Hulebjørn hybridiserte med brunbjørn, og selv om arten er utdødd lever noen av genene videre. DNA-analyser viser at 0,9 til 2,4 prosent av genomene til brunbjørn stammer fra hulebjørn.[11]

Galleri[rediger | rediger kilde]

  • Skjelett fra en hule i Bayern i Tyskland
    Skjelett fra en hule i Bayern i Tyskland
  • Skjelett fra en rumensk hule
    Skjelett fra en rumensk hule
  • Skalle – legg merke til manglende premolarer
    Skalle – legg merke til manglende premolarer
  • Malerier fra en fransk hule – hulebjørn med hvelvet panne oppe til høyre
    Malerier fra en fransk hule – hulebjørn med hvelvet panne oppe til høyre

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Kurtén, B. (1964). Istidens djurvärld. Stockholm: Aldus/Bonniers. s. 85–88. 
  2. ^ a b Torres, T. (1992). «The European descendents of Ursus etruscus C. Cuvier (Mammalia, Carnivora, Ursidae)» (PDF). Boletín Geológico y Minero. 103 (4): 12–22. ISSN 0366-0176. 
  3. ^ a b Naito, Y.I. m.fl. (2016). «Evidence for herbivorous cave bears (Ursus spelaeus) in Goyet Cave, Belgium: implications for palaeodietary reconstruction of fossil bears using amino acid δ15N approaches». Journal of Quaternary Science. 31 (6): 598–606. ISSN 1099-1417. doi:10.1002/jqs.2883. 
  4. ^ Naito, Y.I. m.fl. (2020). «Heavy reliance on plants for Romanian cave bears evidenced by amino acid nitrogen isotope analysis». Scientific Reports. 10 (6612). ISSN 2045-2322. PMC 7170912 Åpent tilgjengelig. PMID 32313007. doi:10.1038/s41598-020-62990-0. 
  5. ^ a b Pérez-Ramos, A. m.fl. (2020). «Three-dimensional dental topography and feeding ecology in the extinct cave bear». Biology Letters. 16 (12). ISSN 1744-957X. PMID 33353522. doi:10.1098/rsbl.2020.0792. 
  6. ^ a b Sher, A.V. m.fl. (2011). «The first record of “spelaeoid” bears in Arctic Siberia» (PDF). Quaternary Science Reviews. 30 (17–18): 2238–2249. Bibcode:2011QSRv...30.2238S. ISSN 0277-3791. doi:10.1016/j.quascirev.2010.10.016. 
  7. ^ Terlato, G. m.fl. (2019). «Chronological and isotopic data support a revision for the timing of cave bear extinction in Mediterranean Europe». Historical Biology. 31 (4). ISSN 0891-2963. doi:10.1080/08912963.2018.1448395. 
  8. ^ Knapp, M. m.fl. (2009). «First DNA sequences from Asian cave bear fossils reveal deep divergences and complex phylogeographic patterns». Molecular Ecology. 18 (6): 1225–1238. ISSN 1365-294X. PMID 19226321. doi:10.1111/j.1365-294X.2009.04088.x. 
  9. ^ Barlow, A. m.fl. (2021). «Middle Pleistocene genome calibrates a revised evolutionary history of extinct cave bears». Current Biology. 31 (8): 1771–1779. ISSN 0960-9822. PMID 33592193. doi:10.1016/j.cub.2021.01.073. 
  10. ^ Fortes, G.G. m.fl. (2016). «Ancient DNA reveals differences in behaviour and sociality between brown bears and extinct cave bears». Molecular Ecology. 25 (19): 4907–4918. ISSN 1365-294X. PMID 27506329. doi:10.1111/mec.13800. 
  11. ^ Barlow, A. m.fl. (2018). «Partial genomic survival of cave bears in living brown bears». Nature Ecology & Evolution. 2: 1563–1570. ISSN 2397-334X. doi:10.1038/s41559-018-0654-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hulebjørn&oldid=23075192»