Hugo van der Vlugt
| Hugo van der Vlugt |
|---|
Hugo van der Vlugt (1904–1943)[1] var en nederlandsk katolsk prest som hadde sitt virke i Norge. Han ble arrestert i 1942 under den tyske okkupasjonen av Norge, og havnet i konsentrasjonsleir i Tyskland.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hugo van der Vlugt var sønn av bollenkweker Anthonius van der Vlugt.[2] Hugo fikk presteutdannelse i Freiburg i Sveits med det for øye å sendes til 'misjonene' i Norge. Hans bror Cornelius Anthonius ble også prest; han ble Mill Hill-misjonær og ble sendt til misjonene i Kamerun.[2]
Prestelig virke
[rediger | rediger kilde]Hugo van der Vlugt ble presteviet i 1929, og kom samme år til Norge.[1]
Fra den 7. september 1929 til den 1. desember 1931 var han kapellan ved den katolske menighet St. Paul i Bergen. Han ble sogneprest i Jesu Hjerte-kirken (senere kalt Mariakirken) på Stabekk den 1. desember 1931. Den 6. november 1932 ble han sogneprest i St. Josephs kirke i Haugesund, og der ble han til utbruddet av Andre verdenskrig, da Tyskland invaderte Polen.
Den 3. september 1939 ble han sogneprest i St. Torfinn kirke på Hamar.[1] Her ble han en «byggepastor», ved sitt arbeid med å forbedre menighetens bygninger.
I juni 1942 ble en gruppe norske unge menn tilhørende en katolsk aktivistgruppe fengslet i Grini fangeleir ved Oslo, men de norske prestene hadde forgjeves forsøkt å kontakte dem. Dette var elever fra gutteskolen som ble skrevet i kirkens regi i St. Olav kirkes lokaler i Oslo: Både læreren Øivinn Olafsen, sammen med flere unge katolske menn, ble arrestert.[3]
Så ble Hugo van der Vlugt arrestert av tyskerne i Hamar. Årsaken var ikke annet enn noen tåpelige bemerkninger i brev som ble lagt merke til av sensuren. Hugo hadde bevisst vært kritisk i brevene sine for å provosere frem en arrestasjon, i håp om å få kontakt med denne gruppen av unge menn.[2]
Arrestasjon, død i konsentrasjonsleir
[rediger | rediger kilde]Den 29. juni 1942 ble han arrestert.[2] Etter åtte dager fengsling på Hamar ble han overført til Grini, og slik kom han i kontakt med de norske katolske unge der. Han fortalte senere til en prest og medfange i Tyskland at behandlingen der på Grini hadde vært veldig god, men på grunn av det tunge hagearbeidet var han sannsynligvis også ganske syk en stund.[2]
Så, i slutten av november 1942, ankom han og en gruppe andre nordmenn fra Grini-leiren, via Hamburg og Berlin, til konsentrasjonsleiren Oranienburg. Denne leiren, nord for Berlin, var først og fremst en arbeidsleir, men den hadde faktisk et gasskammer, massehenrettelser og medisinske eksperimenter. Titusenvis av fanger døde der.[2] Gruppen ble ikke alle holdt i Oranienburg; de kom etterhvert til forskjellige leirer.[3]
Alle nyankomne til denne leiren måtte delta i en slags vitenskapelig studie av en ny type militært fottøy beregnet på Wehrmacht. For dette måtte fangene gå i en forberedt halvsirkel på leirens navneoppropsområde fra tidlig morgen til sen ettermiddag, uten noen vesentlige pauser. Den daglige marsjen på omtrent 35 kilometer innebar en kontinuerlig gange over deler av forskjellige typer glatt, grovt eller skarpt fortau for å bestemme hvor lenge fottøyet tålte disse forholdene.[2]
Pastor van de Vlugts helse ble raskt sterkt forverret. I konsentrasjonsleiren var det to katolske prester blant medfangene. Mot slutten av februar klarte den nederlandske fransiskanerpater Tethard Hettema å se til pastor Hugo. De utvekslet nyheter fra leiren og diskuterte tro og hvorvidt det er tillatt å ofre livet sitt for Guds kjærlighet. Dagen etter besøkte også kapellan Hennekens ham. Uken etter fikk Hugo en leverinjeksjon som en form for kunstig ernæring, og smertene hans avtok. Fordi Hugo hadde vært så snill og tålmodig, gjorde alle sitt ytterste. Selv SS-legen tillot det andre ikke ville ha tillatt.[2]
Men under vennen Tethards neste besøk kjente Hugo ham knapt igjen, og var forvirret. Han gav uttrykk for en tro på at Gud ville ta imot offeret av hans liv. Han visste at han kom til å dø. Hugos venn var dypt bekymret over fraværet av nattverd og hellig olje for å administrere de siste katolske sakramenter. Kvelden etter besøkte kapellan Hennekens Hugo igjen, sammen med den katolske lærer Øivinn Olafsen, som sammen med flere andre katolske gutter fra Oslo hadde vært i leiren noen dager før.[2]
Pastor Hugo van der Vlugt døde i en alder av 48 år i konsentrasjonsleiren den 4. mars 1943.[1]