Hugh O’Flaherty

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hugh O'Flaherty»)
Hugh O’Flaherty
Født28. feb. 1898[1][2][3]Rediger på Wikidata
Cork
Død30. okt. 1963[1][2][3]Rediger på Wikidata (65 år)
Cahersiveen
BeskjeftigelseDiplomat, katolsk prest Rediger på Wikidata
Utdannet vedSt. Brendan's College, Killarney
Mungret College
NasjonalitetIrland
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire
Presidentens frihetsmedalje
Hugh O’Flaherty på Commons
Veggmaleri av msgr. Hugh O'Flaherty i Kiillarney i Irland.

Hugh O’Flaherty (født 28. februar 1898 i Lisrobin i County Cork i Irland; død 30. oktober 1963 i Cahersiveen i County Kerry i Irland) var en irsk katolsk prest som under Andre verdenskrig bidro til motstandsarbeidet mot det tyske Wehrmacht i det okkuperte Italia. Sammen med et stort antall hjelpere som han var med på å organisere skjulte og assisterte han i kirkelige bygninger og privathus i og rundt Roma om lag 6500 jøder og allierte soldater som hadde klart å rømme fra krigsfangenskap.

For sin innsats fikk han tilnavnet «Vatikanets røde pimpernell».[4]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Studier[rediger | rediger kilde]

Kort etter sønnens fødsel flyttet hans foreldre, James og Margaret, til Killarney.[5] Familien bodde på en golfbane der, der James O'Flaherty arbeidet som steward.[6] Ide sene tenårene hadde unge O'Flaherty et scratch handicap og fikk et stipend til en lærerskole.

Imidlertid begynte han i 1918 ved Mungret College, et lærested ledet av jesuittene i County Limerick og forberedte unge menn til et kall som prester i misjonene.[7] Normalt skulle studentene være i aldersgruppen 14 til 18 år. Da O'Flaherty begynte, var han noe eldre enn de fleste, omringtyve år.[8] Colleget tok inn noen eldre dersom de ble akseptert av en biskop som ville betale for dem.

O'Flaherty's sponsor var biskopen av Cape Town, Cornelius O'Reilly, og det var meningen han skulle virke i hans bispedømme etter prestevielsen,[9] noe som ville være litt av en overgang for em ung mann som aldri hadde satt sin fot utenfor Munster. Mens O'Flaherty var i Mungret pågikk den irske uavhengighetskrig.[10]

I 1922 ble han sendt til Roma for å avslutte sine prestestudier. Han kom seg aldri til sitt sørafrikanske bispedømme, fordi Vatikanet bad om å få bruke ham i sin tjeneste.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i 1925. Så ble han opptatt i det pavelige diplomati, og ble postert til Egypt, Haiti, Santo Domingo og Tsjekkoslovakia. I 1934 ble han monsignore og deretter medarbeider ved Det hellige officium i den romerske kurie.

Han var en lidenskapelig golfspiller, og på fritiden spilte han regelmessig med grev Ciano, Italias utenriksminister og Benito Mussolinis svigersønn. Etter krigens utbrudd kunne O'Flaherty regelmessig besøke krigsfangeleirer og forhørte seg da etter soldater som var meldt savnede. Fant han noen, informerte han via Radiovaticanas relevante språksendinger de pårørende.

«Vatikanets røde pimpernell, 1943-1944»[rediger | rediger kilde]

Etter at Mussolini ble styrtet i 1943 ble de allierte soldater riktig nok løslatt fra leirene, men Wehrmacht tok snart etter kontrollen, og slik stod de i fare for å bli tatt til fange på nytt. De italienske jøder kom også i akutt fare i og med den tyske okkupasjon. Mange krigsflyktninger vendte seg til O’Flaherty, som så begynte å organisere en hemmelig organisasjon for å hjelpe slike trengende i sikkerhet i klostre, kirkelige bygninger, gårdsbruk og privathus. Slik kunne ikke minst mange jøder redde livet. Et av de første skjulestedene var rett ved siden av det lokale SS-hovedkvarteret.

På denne tiden bodde han på det tyske prestekollegium Campo Santo Teutonico i Vatikanstaten, rett ved sitt arbeidssted i Palazzo Sant'Ufficio. Der bodde han saen med blant andre den nederlandske tidligere biskop i Norge, msgr. Jan Olav Smit, som han samarbeidet med også etter krigen. Og det var herfra han koordinerte sitt hjelpeapparat i 1943/44.[11]

For sitt nettverk rekrutterte han flere prester (som to unge ny-zealandere, Owen Snedden og John Flanagan), to agenter som arbeidet for de frie franske styrker, François de Vial og Yves Debroise, kommunister og en sveitsisk greve. Blant hans nærmeste medhjelpere var den britiske oberst Sam Derry, Delia Murphy som var den irske ambassadør Thomas J. Kiernans hustru, og Chetta Chevalier fra Malta, som også skjulte flyktninger i sine egne hus. Andre medarbeidere var blant andre Aurelio Borg, Ugolino Gatt, og Egidio Galea. En viktig kontaktperson var den britiske diplomat ved Pavestolen, Sir D’Arcy Osborne.

Msgr. O'Flahertys farligste og mektigste motstander var Obersturmbannführer Herbert Kappler, som var kommandant for der Sicherheitspolizei (SS) og Sicherheitsdienst (SD) i Roma. Han hadde forstått at O’Flaherty hadde bygget opp et hemmelig hjelpenettverk, og forsøkte nå å få ham arrestert og drept. Men O’Flaherty klarte om og om igjen å forlate Vatikanstaten uoppdaget og besøke skjulesteder og ha hemmelige rådslagninger. Han forkledte seg blant annet som tigger, postbud, nonne eller til og med som tilhørende okkupasjonsmakten. Til slutt ble det forøvet et attentat mot hans liv i Vatikanet, men det mislyktes.

Etter frigjøringen av Roma[rediger | rediger kilde]

Da de allierte i juni 1944 rykket inn i Roma var 6.425 av de skjulte rømlinger fortsatt i live. O'Flaherty krevde at de tyske fanger nå også skulle behandles vel. Han tok en flytur til Sør-Afrika for å treffe italienske krigsfanger, og til Jerusalem for å besøke jødiske flyktninger. Av de 9.700 jødene i Roma var 1.007 blitt deportert til Auschwitz. Resten var i skjul, over 5.000 av dem skjult av den katolske kirke − 300 i Castel Gandolfo, 200 eller 400 (overslagene spriker) som «medlemmer» av palatinergarden om rundt 1.500 i klostre, konventer og prestekollegier. De resterende 3.700 lå i skjul i private hjem.[12]

Ved frigjøringen av Roma tok O'Flahertys og Derrys organisasjon seg av 3.925 flyktninger fra krigsfangeleirer og soldater som hadde unngått å bli arrestert. Av dem var 1.695 briter, 896 sørafrikanere, 429 russere, 425 grekere og 185 amerikanere -og resten fra tyve andre land. I tillegg var det jøder og forskjellige andre kvinner og menn som ble ivaretatt av O'Flaherty personlig.

D allierte klarte å ta Herbert Kappler tatt til fange og etterhvert ble han dømt til livsvarig fengsel. Msgr. O’Flaherty besøkte Kappler hver måned i fengselet. I 1959 konverterte Kappler til katolisismen og ble døpt av O’Flaherty.

Etter krigen mottok Hugh O’Flaherty heder og utmerkelser. Han mottok den amerikanske Medal of Freedom og ble utnevnt til commander av Order of the British Empire. Msgr. O’Flaherty takket nei til en italiensk statspensjon.

I 1960 fikk han hjerteslag under feiringen av den hellige messe. Det var rett før det skulle bekjentgjøres at han skulle bli biskop og pavelig utsending til Tanganyika. I stedet ble han bragt til Irland. Der bodde han hos sin søster Bride Sheehan i Cahersiveen til sin død.

Ihukommelse[rediger | rediger kilde]

I 1983 ble O’Flahertys og hans gruppes motstandsinnsats filmatisert under tittelen The Scarlet and the Black med Gregory Peck i hovedrollen. Msgr. O’Flahertys grav blir pent holdt i stang og oppsøkes av mange. I Killarney National Park er det et minnesmerke til hans ære. Det er også blitt grunnlagt et Hugh O’Flaherty Memorial Society. Hans livshistorie ble skolepensum i Irland.[13] En saligkåring synes ikke utelukket.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • med Jan Olav Smit: In our Father’s house. Saint Peter’s and the Vatican, Vatican Polyglot Press, Roma 1939.
  • med Jan Olav Smit: O Roma felix: Practical guide for walks in Rome, Verdesi, Roma 1959.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Dictionary of Irish Biography, oppført som Hugh Joseph O'Flaherty, Dictionary of Irish Biography-ID 006749[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 15811213k[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 9746876, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Rosen, Robyn (17. mars 2011). «Tribute to the Irish Scarlet Pimpernel». The Jewish Chronicle. Besøkt 7. september 2017. 
  5. ^ Fleming, Brian (2008). The Vatican Pimpernel: the wartime exploits of Monsignor Hugh O'Flaherty. Wilton, Cork: Collins Press. s. 14. ISBN 978-1-905172-57-3. 
  6. ^ Fleming 2008, s. 14–15
  7. ^ Fleming 2008, p. 15
  8. ^ Gallagher, J.P. (2009). The Scarlet and the Black: The True Story of Monsignor Hugh O'Flaherty, Hero of the Vatican Underground. San Francisco: Ignatius Press. s. 13. ISBN 978-1-58617-409-5. 
  9. ^ «Angles on Hugh O'Flaherty». Irish Jesuit News. Jesuit Communication Centre. 18. november 2008. Arkivert fra originalen 5. desember 2008. Besøkt 13. august 2011. 
  10. ^ «Mgr Hugh O'Flaherty – Scarlet Pimpernel of the Vatican». The Carlow Nationalist. The Nationalist & Leinster Times Limited. Mars 2011. Arkivert fra originalen 23. juli 2012. Besøkt 14. august 2011. 
  11. ^ Stefan Heid, Johann Ickx. Der Campo Santo Teutonico, das deutsche Priesterkolleg und die Erzbruderschaft zur Schmerzhaften Mutter Gottes während des Zweiten Weltkriegs. Freiburg i. Br. s. 137-169. 
  12. ^ Hugh O'Flaherty profile at rootsweb.com lest 9. desember 2006
  13. ^ Paula Konersmann: Über die weiße Linie. In: Katholische Nachrichten-Agentur av 23. september 2014 (Journal)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arne Molfenter, Rüdiger Strempel: Über die weiße Linie. Wie ein Priester über 6.000 Menschen vor der Gestapo rettete. Dumont, Köln 2014, ISBN 978-3-8321-9760-5.
  • Brian Fleming: The Vatican Pimpernel. The Wartime Exploits of Monsignor Hugh O’Flaherty. Collins Press, Cork 2008, ISBN 978-1-905172-57-3.
  • Joseph Peter Gallagher: Scarlet Pimpernel of the Vatican. On the work of Monsignor Hugh O’Flaherty. Souvenir Press, London 1967.
  • Daniel M. Madden: Operation escape. The adventure of Father O’Flaherty. Hawthorn Books, New York 1962.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hugh_O’Flaherty&oldid=23834605»