Hudbremser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hudbremser
febrems (Hypoderma bovis)
Nomenklatur
Oestromyiinae
Hypodermatinae
Populærnavn
hudbremser
Hører til
bremser,
høyere fluer,
tovinger,
insekter
Økologi
Antall arter: 3 arter funnet i Norge
32 i verden
Habitat: På land. Larven lever som parasitter under huden på pattedyr
Utbredelse: Europa, Asia, Nord-Amerika og Afrika
Inndelt i
  • Hypoderma
  • Oestroderma
  • Oestromyia
  • 6 andre slekter i verden

Hudbremser (Oestromyiinae og Hypodermatinae) er en delgruppe (underfamilier) av bremser, som er fluer, som sammen med mygg, utgjør tovingene (Diptera). Det latinske navnet betyr de som er under huden.

Hudbremser er (var) av stor økonomisk betydning fordi noen av artene snylter på husdyr og forårsaker store plager og produksjonstap. De fleste av de voksne fluene ligner humler. I dag er de to hudbremsene som angriper storfe, ganske sjeldne, men reinbremsen er fortsatt et betydelig problem i reindriftsnæringen.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Hudbremser er korte og kraftige, de fleste artene er tett hårete, men arter som lever i ørkenstrøk er snaue. Mange arter, som reinbremsen, ligner humler og får trolig være i fred for insektetende fugler på grunn av dette.

Middelsstore til store (10 – 22 mm) fluer. Brystet (thorax) er bredt, kledt med fine hår, men uten tydelige, lange børster. Bakkroppen er avrundet og ganske stor hos hunnene, slankere hos hannene.

Vingene er forholdsvis små, klare eller røykfargede, omrisset er litt bølgende. Bak vingefestet, i "armhulen", sitter et uvanlig stort nedre vingeskjell (thoracalsquama).

Beina er korte og kraftige, med store klør ytterst på føttene.

Hodet er forholdsvis lite, rundt, med runde fasettøyne. Pannen er dekket med fine hår, men mangler kraftige børster. Antennene er ganske korte og delvis dekket av en hylle dannet av pannens fremkant (lunula). Kinnene (området under fasettøynene) er ganske dype, med fine hår, men uten børster. Munndelene er sterkt redusert siden de voksne fluene ikke tar næring til seg.

kubrems, larve, puppe, puppehylster og voksent insekt.

Larvene er hvite, tykke og ovale, med tykk hud. Huden er ganske ru på grunn av områder med korte kroker. De har ikke noe tydelig hode, men bakenden kan kjennes igjen på det to åndehullene (spirakler).

Levevis[rediger | rediger kilde]

Alle hudbremsene er parasitter som utvikler seg under huden på pattedyr. De ulike artene spesialiserer seg på et eller noen få vertsdyr, men arter i denne familien kan angripe gnagere i musefamilien og ekornfamilien, pipeharer som tilhører ordenen haredyr, og hjortedyr og kveg som tilhører klovdyrene. Det er særlig de artene som angriper hovdyr som er av økonomisk interesse.

De voksne fluene har reduserte munndeler og tar ikke til seg næring. Hunnene bruker et langt, utskytbart eggleggingsrør til å legge egg på hårene til vertsdyret. Eggene har en spesiell klamme som fester dem til håret. Hver hunn kan legge 300-800 egg. Etter noen dager klekkes eggene og de nyklekte larvene borrer seg inn under huden. Larvene til de artene som snylter på smådyr utvikler seg der de borret seg inn, vanligvis på oversiden av dyret, mens hos de artene som snylter på hjortedyr og kveg blir eggene lagt og larvene borrer seg inn på buksiden. De vandrer så under huden til ryggen på dyret der de legger seg til ro og utvikler seg ferdig.

Noen arter, blant andre liten kubrems, har et stadium der de sitter i svelget til verten før de vandrer ut under huden. Når larvene er på plass på ryggen dannes det en kapsel rundt dem, en såkalt værbyll. Disse er godt synlige fra utsiden som et par centimeter store byller. Artene som lever på mus og pipeharer utvikler seg ganske raskt, vanligvis på mindre enn en måned. Artene som lever på større dyr overvintrer under huden på dyret.

En pest og en plage[rediger | rediger kilde]

Det er liten tvil om at hudbremsene kan være til stor plage for sine vertsdyr. Bremsene gir fra seg en karakteristisk summing når de flyr, og bare lyden av denne summingen kan få dyrene til å løpe ut i panikk. Reinen søker ofte ut på snøfenner om sommeren for å unngå reinbremsen, da det viser seg at de varmekjære reinbremsene nødig flyr langt over snø. Dersom dyrene stadig blir skremt opp av bremser går det hardt ut over beitingen og dermed tilveksten. Dette fører til sterkt redusert kondisjon hos hjortedyr og melkeproduksjon hos kyr.

Enkelte dyr kan bli meget sterkt angrepet av bremselarver. Man har funnet 18 larver på en markmus, 100 larver på en pipehare (som er omtrent på størrelse med et marsvin), over 150 på ei ku og opptil 1500 på en rein. Ved så store angrep kan bremselarvene medføre høy dødelighet.

Et annet økonomisk problem er at larvene etterlater seg hull i skinnet og dermed gjør huden ubrukelig for garving. Man har gjennomført utryddingskampanjer mot de artene som angriper storfe, og disse har stort sett vært vellykkede, slik at kubremsene er ganske sjeldne insekter i dag. Men reinbremsen er fortsatt et betydelig problem.

Selv om mennesker ikke er noen foretrukket vert for bremser kan også mennesker bli rammet. Det er rapportert tilfeller av at mennesker får larver av reinbrems i øynene, noe som kan ramme synet.[1]

Raske og utholdende flygere[rediger | rediger kilde]

Til tross for at hudbremsene virker veldig trege når de sitter i ro, og at vingene deres er ganske små, er de trolig de raskeste flygerne blant fluene. Det kraftige brystet rommer store flygemuskler. Mange hudbremser snylter på rasktløpende dyr, men de er fullt i stand til å holde følge. Det er vanskelig å måle akkurat hvor raskt de kan fly og det har tidligere blitt publisert urealistiske tall (noen har ment at hudbremsene kan fly raskere enn lydens hastighet!). Nyere målinger kan tyde på at hudbremsene når hastigheter på 80 – 100 kilometer i timen, som er meget respektabelt for en flue.

I et forsøk, der en ville finne ut hvor langt insekter (fortrinnsvis skadedyr) flyr ble også noen reinbrems brukt. (se kilde) Forsøket gikk ut på at fluen, på brystetpartiets oppside (ryggsiden), ble limt fast til en «flygemølle» som stod helt plant på underlaget. En flygemølle er et apparat med en lett karbonfiberstang ut til siden. Denne stangen kan roteres, og er festet med minst mulig friksjon. Når bremsen så flyr vil den rotere stangen, eller armen, og apparatet registrerer hver runde. Reinbremsen fløy opptil 30 timer. Med en normal fart på 30 km/t blir det en 900 km lang strekning. Det er like langt som fra Alta til Trondheim. Dersom farten var høyere eller den fikk hjelp av medvind ville reinbremsen tilbakelegge en enda større avstand. Og dette uten matpause. Brems tar ikke til seg næring som voksne.

Samles på toppene[rediger | rediger kilde]

Hudbremsene tar ikke næring til seg som voksne og lever derfor ganske kort tid, typisk omtrent en uke. Samtidig snylter de på dyr som gjerne vandrer mye, noe som gjør at de klekkingsklare puppene blir spredt over et stort område. Dette skaper problemer når kjønnene skal møtes, for de må finne hverandre over store avstander på liten tid. En del arter har løst dette problemet ved at de nyklekte fluene søker mot det høyeste punktet i terrenget, der de møtes. Derfor finner man ofte bremser på bare fjelltopper der det ikke ser ut til å være noe for dem i det hele tatt. Dette kan utnyttes om man vil bekjempe hudbremsene, siden store deler av bestanden passerer forbi noen få punkter i terrenget.

Systematisk inndeling / norske arter[rediger | rediger kilde]

I nyere systematikk er alle bremser (Oestridae), regnet som en familie, da bestående av flere underfamilier. Disse kan deles inn etter hvor på vertsdyret larven lever som parasitt, nesebremser, magebremser og hudbremser. Bremser tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Mystacinobiidae, Spyfluer, Kjøttfluer, Skrukketrollfluer og Snyltefluer.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thor Werner Thrane. 2010. Farlig reinbrems (NRK Sámi Radio, 5. juli 2010)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Minár, J. 2000. Family Hypodermatidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Appendix: 479-494. Science Herald, Budapest.
  • Nilssen, A. C. 2003. Hvor langt kan insekter fly. Norsk Entomologisk forening. Insekt-Nytt 28 (4), side 21-28

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hudbremser&oldid=22392706»