Hryhorij Khomysjyn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hryhorij Khomysjyn
Født25. mars 1867Rediger på Wikidata
Hadynkivtsi
Død12. des. 1947Rediger på Wikidata (80 år)
Kyiv
BeskjeftigelsePolitiker, katolsk prest (1893–), skribent, katolsk biskop (1904–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the Diet of Galicia and Lodomeria
  • biskop (1904–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Wien
Frintaneum
NasjonalitetPolen
Hryhorij Khomysjyn på Commons
De ukrainsk-katolske biispedømmegrenser i 1939
Katedralen

Hryhorij Khomysjyn (ukrainsk: Григорій Хомишин, polsk: Grzegorz Chomyszyn; født 25. mars 1867 i landsbyen Hadynkitsi ved Husiatyn i kongedømmet Galicia og Lodomeria i Østerrike-Ungarn; død 28. desember 1945 i Kiev i Ukrainske SSR i Sovjetunionen) var biskop i den ukrainske gresk-katolske kirke av erkeeparkiet Stanisławów. Han ble saligkåret som martyr av pave Johannes Paul II den 27. juni 2001.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Hryhorij Khomysjyn var sønn av gresk-katolske foreldre, en bondefamilie av middelklassen, og ble presteviet 18. november 1893.[1][2] Han tok videreførende studier i katolsk teologi fra 1894 til 1899 ved det katolske teologiske fakultet ved Universitetet i Wien, og ble i 1902 rektor for erkeeparkiet Lvivs presteseminar. Lviv er det ukrainske navn på byen; ellers heter det Lemberg på tysk, Lwów på polsk og Lvov på russisk.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Den 6. mai 1904 ble han utnevnt til biskop av Stanislau, senere kalt erkeeparliet Ivano-Frankivsk, og ble bispeviet 19. juni 1904 av erkebiskop Andrej Sjeptytskyj OSBM (av det ukrainske erkeeparki Lviv). Medkonsekrerende var erkebiskop Józef Bilczewski (det latinske erkebispedømmet Lwów), og erkebiskop Józef Teofil Teodorowicz (det armenske erkeeparki Lemberg) und biskop Konstantyn Czechowicz (det rutenske eparki Przemysl).

Selv skulle han i løpet av sitt eget biskopelige virke preste- og bispevie Symeon Lukatsj under forfølgelsesårene - Lukatsj ble en av ukrainske kirkes «hemmelige» biskoper, eller om man vil: «katakombebiskoper». Han var hovedkonsekrator av biskopene Mykolaj Tsjarnetskyj C.Ss.R., Grygory Balahurak O.S.B.M. (hjelpebiskop i Stanislau), Ivan Slesjuk (koadjutorbiskop av Stanislau) og Stefan Vaprovytsj (hjelpebiskop i Stanislau). Han assisterte som medkonsekrator ved bispevielsene av Soter Stephen Ortynsky de Labetz O.S.B.M. (apostolisk eksark for De forente stater), Nicetas Budka (apostolisk eksark for Canada) og Giovanni Latyševskyj (hjelpebiskop i Stanislau).

Til forskjell fra erkebiskop Andrej Sjeptytskyj var biskop Khomysjyn av den oppfatning at den ukrainske gresk-katolske kirke burde innta en mer vestvendt orientering, for å vektlegge sterkere kirkens relasjon til Roma.[3] Dette innebar en grad av latinisering av liturgisk bruk på flere områder, og dette førte til sterke gnisninger i hans bispedømme.[4][5] Han innførte den gregorianske kalender i sitt bispedømme, og innførte prestesølibatet der for nye prester med virkning fra 1921.

Hans hyrdebrev og hans arbeid for enhet blant de katolske østkirker førte til at han ble forfulgt av bolsjevikene kom til makt i Ukraina. Han flyktet i 1914 til Wien, men vendte tilbake etter to år. Politisk ble han en polarisende skikkelse ved det av ham ledede Ukrainske katolske folkeparti[5], som gjorde det godt ved valgurnene i hans bispedømme i en tid var representert i Sejmen og blant senatorene.[4]

Han var kjent som en av bare en håndsfull av de katolske biskoper i mellomkrigfstidens Polen som engasjerte seg offentlig mot antisemittismen; hans toleranse over for de galitziske jøder hadde trolig noe å gjøre med at han gjenkjente i dem sine egne erfaringer som del av Polens ukrainske minoritet.[6][7] Som en følge av sin «moderate» tilnærming til ukrainsk nasjonalisme fikk han merkelapp som ettergivende og som sviker av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN (ukrainsk: Організація українських націоналістів), og det fikk ham til å frykte for sitt liv.[5][8]

Biskop Khomysjyn ble i 1939 arrestert av NKVD, det sovjetiske hemmelige politi, men slapp ut etter en tid.

Biskopen var en markant kritiker av det sovjetiske system, og hadde i 1941 kalt de sovjetiske okkupantene for «ville beist animert av ... djevelen».[9] I april 1945 ble har så arrestert på nytt av NKVD, torturert og forhørt. Målet var å få han til å avvise Brestunionen av 1595-1596, men det nektet han å gjøre.[10]

De førte ham til Lukjanivskafengselet i Kyiv, og der døde han på fengselets sykestue av sine kvaler den 28. desember 1945.

Sitat[rediger | rediger kilde]

«Ved Kiev-fengselet ble avhørene utført av forhørsleder Dubok. Han var en fryktelig sadist. Han undersøkte også min egen sake... Denne Dubok fortalte meg selv hvordan han hadde drept biskopen: 'Så du, Khomysjyn, talte mot kommunismen?' Biskopen, svarte resolutt, som alltid: «Jeg gjorde - og jeg vil.» 'Kjempet du mot sovjetisk myndighet?' «Ja, det gjorde jeg og jeg vil!» Da ble Dubok rasende og grep noen bøker skrevet av biskopen, som lå på bordet foran ham, og begynte grusomt å slå Hans Eksellens med dem, på hodet hans og alle andre steder.» - Fra vitnesbyrdet til fader Petro Heryliuk-Kuptsjynyskiy.[2]

Saligkåring[rediger | rediger kilde]

Han ble den 27. juni 2001 saligkåret av pave Johannes Paul II som martyr sammen med 24 andre.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Beatification of the Servants of God on June 27, 2001" at the website of the Ukrainian Greek Catholic Church
  2. ^ a b Church of the Martyrs: The New Saints of Ukraine. Turiĭ, Oleh., Lʹvivsʹka bohoslovsʹka akademii︠a︡. Instytut istoriï T︠S︡erkvy., Lʹvivsʹka bohoslovsʹka akademii︠a︡. Lviv, Ukraine: St. John's Monastery, Pub. Division Svichado. 2004. s. 23. ISBN 966-561-345-6. OCLC 55854194. 
  3. ^ Stéphanie Mahieu, Vlad Naumescu: Churches In-between: Greek Catholic Churches in Postsocialist Europe. LIT Verlag, 2008. s. 48
  4. ^ a b Ivan Katchanovski, Zenon E. Kohut, Bohdan Y. Nebesio, Myroslav Yurkevich: Historical Dictionary of Ukraine. Scarecrow Press, 2013. s. 263-264
  5. ^ a b Myroslav Shkandrij: Ukrainian Nationalism: Politics, Ideology, and Literature, 1929-1956. Yale University Press, 2015. a 31-32
  6. ^ Joanna B. Michlic. Poland's Threatening Other: The Image of the Jew from 1880 to the Present. University of Nebraska Press, 2006. pg 77-78
  7. ^ Ronald Modras. The Catholic Church and Antisemitism: Poland, 1933-1939. Routledge, 2005. s. 360-361
  8. ^ Matthew Feldman, Marius Turda, Tudor Georgescu. Clerical Fascism in Interwar Europe. Routledge, 2013. s. 66-68
  9. ^ Pierre Blet: Pius XII and the Second World War: According to the Archives of the Vatican. Paulist Press, 1999. s. 76-77
  10. ^ Willem Adriaan Veenhoven, Winifred Crum Ewing, Stichting Plurale Samenlevingen. Case studies on human rights and fundamental freedoms: a world survey. Martinus Nijhoff Publishers, 1975. s 477
  11. ^ www.catholic-hierarchy.org khom, lest 21. mars 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hryhorij_Khomysjyn&oldid=22389409»