Hrólfs saga Gautrekssonar
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sagatyper |
|
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad |
| Lister |
| Viktige manuskript |
|
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius |
| Noen kongesagaer |
|
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga |
| Se også |
|
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet |
Hrólfs saga Gautrekssonar (Rolf Gautrekssons saga) er en helt uhistorisk islandsk fornaldersaga om brødrene Rolf og Ketil, sønner av Ingebjørg Toresdatter fra Sogn og den svenske sagnkongen Gautrek som har gitt navn til Gautreks saga. Den tilhører det litteraturforskeren Finnur Jónsson betegner som «Gautrekssagaene»: «Her er overdrivelsene så å si satt i system, all virkelighetsgrunn fjernet»[1] med jotner i persongalleriet.
Sagaen fremstiller brødrene som to motsetninger i en beilersaga som etter mange forhindringer ender med tredobbelt bryllup. Handlingen beveger seg gjennom Sverige, Russland og Irland. Sagaen er livlig og underholdende fortalt. Spesielt minneverdig er Rolfs frierferd til svenskekongens Eiriks datter Tornbjørg (Þornbjörg) som hadde kalt inn til ting og latt seg hylle som konge over den tredjedelen av Sverige som faren hadde overlatt henne. Hun tok da navnet Torberg. Ingen mann skulle prøve seg på å kalle henne «møy» eller «kvinne», og om noen gjorde det likevel, tok hun det svært ille opp. Rolf slapp dette fordi han i starten tok henne for å være en mann, og de ble enige om å møtes til våpentevling. Hun klarte seg godt, men Rolf fikk overtaket, og til sist ble de faktisk mann og kone.
Sagaen er fra 1200-tallet. I slutten opplyses at det finnes ulike sagn om Rolf, for «det den ene hører, hører ikke den andre, og like fullt kan begge deler være sanne». Dette kan nok med like stor rett sies om alle slike sagaer, og stod neppe i den opprinnelige teksten.[2]