Horror vacui

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Horror vacui, latin for «frykt for det tomme rom», var en forestilling i eldre tiders naturfilosofi som hevdet at krefter i naturen alltid vil fylle tomrom med materie.[1] Uttrykket brukes også om menneskers angst for åpne tomrom, stillhet og så videre,[2][3] særlig tendensen til å ville dekorere nakne flater og om overfylt billedkunst.

Aristoteles mente at naturen «frykter» tomrom og alltid vil prøve å unngå tomhet ved å absorbere gass eller væske. Hele universet er fylt av en materie som verken kan ødelegges eller forandres, og det kan derfor ikke eksistere et absolutt ingenting.

Denne forestillingen uttrykkes også i det latinske ordtaket natura abhorret vacuum, «naturen avskyr tomrom». Uttrykket er kjent blant annet fra Rabelais' fortelling om et av drikkegildene med kjempene Pantagruel og Gargantua, utgitt første gang 1532. Rabelais ivret for å hente låneord fra latin inn i fransk dagligspråk.[4]

I naturfilosofien[rediger | rediger kilde]

Horror vacui, også kalt plenisme, var et prinsipp i mekanikken før Isaac Newtons tid (1643–1727). Uttrykket stammer fra den greske filosofen og naturforskeren Aristoteles (384–322 fvt.) som mente det finnes en kraft i naturen som forsøker å fylle tomrom med materie. Dette var blant annet grunnen til at et lufttomt rør blir fylt med væske som står i forbindelse med røret. Ifølge plenismen eksisterer det derfor ikke et absolutt ingenting i universet.

Også Descartes (1596–1650) var plenist og benektet eksistensen av tomt rom i sine mekanistiske bevegelseslover. Heller ikke Galileo Galilei (1564–1642) avviste denne forestillingen, og først hans nærmeste etterfølgere Evangelista Torricelli (1608–1647) og Blaise Pascal (1623–1664) lyktes å kartlegge den betydningen lufttrykket har for for eksempel vann som stiger i en pumpe. Hypotesen om horror vacui ble derfor erstattet av Newtons bevegelseslover og naturlovene som er avledet fra disse.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

I billedkunsten kan horror vacui betegne menneskers generelle «tomromredsel», den utrivelige følelsen tomme, nakne vegger kan gi[5] og lysten til å pynte med bilder.[6]

Mer spesielt kan begrepet brukes om et formprinsipp for bilder og dekorasjoner der tegninger og detaljer helt dekker flater og gjenstander. Slik horror vacui kan være et bevisst estetisk valg som følger designmoter i samtiden. Tett dekor kan også skyldes ønsket om å skjule arkitektoniske eller andre formsvakheter ved noe. Formgrepet kan dessuten rett og slett uttrykke en mer eller mindre ubevisst skrekk eller sterk uvilje mot tomme områder og det grenseløse.[trenger referanse]

Horror vacui kjennetegner flere kunstretninger og stilistiske tradisjoner gjennom historien. Eksempler er alt fra overfylt kirkekunst, naivistisk folkekunst og «primitiv kunst» der utøveren mangler sansen for «kunstnerisk økonomi»,[7] til ekspresjonistisk[8] og psykedelisk kunst, myldrebøker, undergrunnstegneserier og drodling. Ornamentale uttrykk i for eksempel barokk og rokokko har i særlig grad vært preget av overlesset dekor og «maksimalisme». Også historisismen hadde en ustyrlig trang til rike og varierte effekter i tråd med dette dekorasjonsprinsippet.[9] En tvangsmessig utfylling av bildeflater med overdrevent mange streker og detaljer kan også sees ved enkelte psykiske lidelser.[trenger referanse]

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jakobsen, Trond Gansmo (1952-) (1996). Vitenskapsfilosofi: for natur- og humanvitenskapene. [Oslo]: Cappelen akademisk forl. ISBN 8245601241. 
  2. ^ Berggrav, Eivind (1884-1959) (1924). Religionens terskel: et bidrag til granskningen av religionens sjelelige frembrudd. Kristiania: Aschehoug. s. 144. 
  3. ^ Svendsen, Lars Fr.H. (Lars Fredrik Händler) (1970-) (1999). Kjedsomhetens filosofi. Oslo: Universitetsforl. s. 116. ISBN 8200129985. 
  4. ^ Evensberget, Snorre (1923-2010) (1982). Bevingede ord: nær 8000 litterære sitater, historiske ytringer, ordtak og talemåter, sentenser og fyndord. [Stabekk]: Den norske bokklubben. s. 378. ISBN 8252510604. ]
  5. ^ Breivik, Thomas (1923-1999) (1962). Billedgrammatikk. [Oslo]: Cappelen. s. 13. 
  6. ^ Hegnar, Trygve (1943-) (1977). Kunst og kunstkjøp. [Oslo] Kapital's litteraturservice: Kapital's litteraturservice. s. 58. ISBN 8271460102. 
  7. ^ Bakken, Hilmar (1940). Snorretegningene. Oslo: Forening for norsk bokkunst. s. 66. 
  8. ^ Gotfredsen, Lise (1987). Bildets formspråk. [Oslo]: Universitetsforlaget. s. 167. ISBN 9788200431541. 
  9. ^ Tschudi-Madsen, Stephan (1923-2007) (1969). Statsråd Astrups villa på Drammensveien. Oslo: Aschehoug. s. 28.