Hornhinnetransplantasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Hornhinnetransplantasjon er en kirurgisk prosedyre der en syk og ugjennomsiktig hornhinne byttes ut med et klart transplantat. Transplantatet innhentes fra en nylig avdød donor som ikke har tidligere øyesykdommer eller andre lidelser av betydning for transplantatkvaliteten. Donorhornhinnen behandles og lagres i en hornhinnebank. En øyelege utfører operasjonen ved hjelp av mikroskop. Transplantatet sys fast med en svært tynn tråd. Etter operasjonen må man bruke øyedråper for å hindre avstøtning og betennelse i noen måneder.


Generelt[rediger | rediger kilde]

Hornhinnen tjener som øyets vindu og virker som en kraftig konveks linse slik at lysstrålene brytes og treffer netthinnen. For å se godt må hornhinnen være helt klar, ha riktig krumning og jevn tykkelse. Skader og sykdommer i hornhinnen kan føre til svekkelse av syn og smertefulle tilstander.

Ved en hornhinnetransplantasjon erstattes den syke hornhinnen med en klar donorhornhinne. Hornhinnen har ikke blodkar, så avstøtningsfaren er derfor liten og prognosen god. En vellykket transplantasjon vil ofte forbedre pasientens syn og med det gi mulighet til å kjøre bil, lese uten forstørrelsesglass og komme tilbake i arbeid. Fremfor alt opplever mange en økt livskvalitet.

Donasjon[rediger | rediger kilde]

Hornhinnetransplantasjon er den hyppigst utførte formen for transplantasjon i verden, og behovet i Norge er ca 300 transplantasjoner per år. Donorhornhinner hentes oftest fra avdøde på sykehus hvor det foregår hornhinnetransplantasjon eller på sykehus i nærheten. Hornhinner tas ut innen 24 timer etter dødens inntreden, og etter inngrepet settes det inn en protese og øyelokkene lukkes. Etter uttak oppbevares donorhornhinnen i varmeskap i en liten glassbeholder med et medium som opprettholder hornhinnens kvalitet. Her kan hornhinnen oppbevares inntil fire uker før den transplanteres.

Nesten alle kan donere hornhinner, og det er derfor viktig å ta stilling til om man ønsker å gi bort sine hornhinner etter døden. De som har alvorlige infeksjoner, blodsykdommer eller visse nevrologiske eller øyerelaterte sykdommer kan imidlertid ikke være givere. Denne vurderingen gjøres av ansvarlige leger ved øyeavdelingen.

Pårørende vil alltid bli informert og spurt om samtykke i forkant av en eventuell hornhinnedonasjon.

Norske forhold[rediger | rediger kilde]

Oslo universitetssykehus har den største aktiviteten innen hornhinnetransplantasjon i Norge. Denne typen transplantasjon utføres også ved Haukeland universitetssjukehus og St. Olavs hospital.


Typer transplantasjon[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere typer hornhinnetransplantasjoner som generelt deles inn i to typer - fulltykkelsestransplantat og deltykkelsestransplantat.

Fulltykkelsestransplantat[rediger | rediger kilde]

Denne metoden er også kalt PK - penetrerende keratoplastikk. Hele hornhinnetykkelsen fjernes og erstattes med donorhornhinne. Deretter anlegges det sutur langs hele transplantatets kant for å fiksere den til pasientens øye.


Deltykkelsestransplantat[rediger | rediger kilde]

Deltykkelsetransplantasjon innebærer at kun deler av hornhinnen erstattes, f.eks. den fremste delen (FS-ALK, DALK) eller det bakerste endotellaget (DSAEK). Sistnevnte er på langt nær den hyppigste typen, og benyttes for det meste ved ulike endoteldystrofier.

DSAEK[rediger | rediger kilde]

I korte trekk skrapes endotellaget av hos pasienten for så å bli erstattet av donorens spesialpreparerte endotel som på forhånd er skilt fra resten av transplantatet. Donorendotel føres sammenrullet inn i pasientens forreste kammer for så å folde seg ut. Den holdes videre på plass av en luftboble som lages av kirurgen etter tilfredsstillende posisjonering av endotelet.

Det stilles betydelig mindre krav til donorvev ved DSAEK, slik at hvis vevskvaliteten ikke er god nok til PK i et gitt transplantat, vil man ofte likevel kunne bruke den til DSAEK.


Synsprognose[rediger | rediger kilde]

Ved fulltykkelsestransplantat er synsprognosen ofte vanskelig å forutse, og vil kunne først vurderes etter suturfjerning - noe som ofte ikke skjer før 1.5 år etter det operative inngrepet. Den endelige oppnådde synsstyrken kan vurderes betydelig tidligere ved deltykkelsestransplantat/DSAEK.

Komplikasjoner[rediger | rediger kilde]

Ved PK kan suturer løsne, og må i så fall fjernes og transplantatet resutureres. Generelt sett er PK-øyne strukturelt svakere enn ikke-transplanterte øyne, selv etter mange år. Fysisk påvirkning vil derfor kunne medføre at transplantatet løsner. Aktiviteter som medfører risiko for dette bør unngås. Dette gjelder derimot ikke DSAEK ettersom det kun er det innerste laget som er skiftet.

Ved DSAEK-transplantasjon kan dog transplantatet løsne. Man vil som oftest i første omgang forsøke å legge transplantatet på plass igjen i en prosedyre som i engelskspråklig litteratur betegnes som “re-bubbling”, hvor man i praksis reposisjonerer transplantatet og lager en ny boble i forkammer for å presse donorendotelet på plass.

Avstøtningsreaksjon[rediger | rediger kilde]

Avstøtningsreaksjon er en av de viktigste og mest fryktede komplikasjoner postoperativt. Dette gjelder i det vesentlige fulltykkelsestransplantater, og går i korte trekk ut på autoimmun reaksjon mot donorvevet som i verste fall kan gå til grunne. Viktigste tegn til dette er subakutt visusnedsettelse, ødem i den transplanterte hornhinnen samt flere sjeldnere men patognomoniske tegn som Khodadoust-linje og Krachmer-flekker. I visse tilfeller blir retransplantasjon nødvendig.