Hollywood-modellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Hollywood-modellen er den mest brukte dramaturgiske modellen. Modellen kallens dette på grunn av at den er mest brukt i nettopp Hollywood-filmer. Det finnes nesten ingen filmer som ikke forholder seg til denne modellen på en eller annen måte. Grunnlaget og strukturen til Hollywood-modellen ble for første gang tatt i bruk for rundt 2300 år siden av den greske filosofen Aristoteles.

Hollywood-modellen er delt inn i flere deler som alle sammen skal hjelpe med å få seeren til å virkelig sette seg i filmen og bli interessert.

Anslag[rediger | rediger kilde]

Tilskueren må få lyst til å se resten av filmen, derfor er det smart at der er en liten spenningskurve i starten for å holde på seeren. Seeren bør ut i fra de første scenene forstå hvilken sjanger filmen tilhører. Det skjer også ofte at man får et bånd eller utvikler sympati for hovedpersonen. Man får ofte et lite innblikk i noe som kan få store konsekvenser utover i handlingen.

Presentasjon[rediger | rediger kilde]

Ofte går spenningskurven og intensivenheten ned, mens omgivelsene og rollefigurene blir presentert bedre. Du lærer forholdene mellom dem og personlighetene deres. I denne delen får du også vite sammenhengen mellom hovedpersonen og konsekvensene i handlingen. Mot slutten av denne delen bygges denne konsekvensen seg opp.

Opptrapping[rediger | rediger kilde]

Spenningskurven stiger sakte, men sikkert oppover gjennom opptrappingen. Denne delen inneholder en del små konflikter som ender med en løsning som kan løse den store og utfordene konflikten som venter. Det blir flere hindringer og mer motstand. Seeren indentifiserer seg mer og mer med hovedpersonen gjennom denne opptrappingen.

Vendepunkt[rediger | rediger kilde]

Vendepunktet, som også blir kalt «point of no return», er delen der handlingen har kommet til et punkt der det ikke lenger er mulig for hovedpersonen å gå tilbake. Spenningen stiger kraftig under denne delen da den plutselig kan ta en overraskende ny vending.

Klimaks[rediger | rediger kilde]

Det er i denne delen at spenningskurven er på toppen og seeren vil merke at ting skjer fort og intensiteten er på topp. Det er også under denne delen at konflikten løses og mot slutten går spenningskurven sakte nedover.

Avrunding[rediger | rediger kilde]

Etter handlingens klimaks kommer en liten del som avrunder hele filmen. I Hollywood-filmen avsluttes nesten alltid med en «happy-ending» der likevekten er gjenopprettet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Hellesylt, Gunnulv (2007): Mediekommunikasjon. Oslo: GAN Aschhoug

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]