Hopp til innhold

Historikerstreit

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Historikerstreit, eller Den tyske historikerstriden, var en disputt blant vesttyske historikere i 1986–1987. Et sentralt spørsmål var om holocaust var unikt og om holocaust kunne sidestilles med eller betraktes som en reaksjon på Stalins terrorvelde. Striden dreide seg om hvordan nazitiden og holocaust burde fremstilles i tysk historieskriving, om årsaker til nazismen og holocaust, samt hvilken betydning dette hadde for tyskernes identitet og selvforståelse; debatten foregikk særlig i ledende aviser.[1][2][3][4][5]

Debatten gikk særlig i avisene Frankfurter Allgemeine Zeitung og Die Zeit

Striden begynte med Ernst Noltes artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 6. juni 1986 og ble tilskyndet særlig av innlegg av Jürgen Habermas i Die Zeit. Habermas var Noltes viktigste motpart i debatten som særlig foregikk i form av innlegg i Die Zeit og FAZ samt i Frankfurter Rundschau, Die Welt og Der Spiegel. Joachim Fest og Eberhard Jäckel deltok i debatten. Skillelinjene i debatten var for en stor del politisk mellom konservative (særlig Nolte og Andreas Hillgruber) og venstreorienterte (Habermas).[6][7][2][3][4][8][9][10][5]

Før disputten mellom Nolte og Habermas hadde Martin Broszat argumentert for at nazitiden burde behandles som andre historiske epoker. Broszat fikk motstand fra Saul Friedländer som mente at en slik historisering ville føre til at ignorering av naziregimets forbryterske karakter. Den revisjonismen som Nolte la opp til var ikke tilsiktet av Broszat.[11]

Striden hadde bakgrunn i Bitburg-saken, der USAs president Ronald Reagan og forbundskansler Helmut Kohl 5. mai 1985 (rett før 40-årsjubileet for Tysklands kapitulasjon) besøkte den tyske militære gravlunden i Bitburg, der også 49 SS-mannskap er gravlagt. Reagan antydet i forbindelse med dette besøket at det gravlagte der også var ofre og tyskerne var påført unødig skyldfølelse.[12][13][14][15][16][17] Forbundspresident Richard von Weizsäcker holdt 8. mai 1985 en berømt tale der han omtalte den tyske kapitulasjonen 40 år tidligere som en frigjøringsdag (tysk: Tag der Befreiung) noe konservative reagerte negativt på. Talen var delvis på bakgrunn av Reagans omstridt besøk i Bitburg. Weizsäckers tale var en del av bakgrunnen for historikerstriden som han ikke involverte seg i.[18][19][20][21]

Ernst Nolte med flere

[rediger | rediger kilde]

Striden hadde bakgrunn i Ernst Noltes artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1986. Nolte argumenterte med at holocaust ikke var unikt og at Tyskland som nasjon derfor ikke skulle bære særlig skyld. Nolte viste blant annet til Stalins utryddelse av kulakkene og massemordet under Pol Pots regime. Nolte hevdet at holocaust i hovedsak ikke skilte seg fra andre folkemord, bortsett fra bruken av gasskamre. Han hevdet også at holocaust var en reaksjon på eller etterligning av massedrapene i Sovjetunionen. Nolte fremholdt at Gulag kom før Auschwitz og at Stalins «klassemord» var en forgjenger for holocaust. Nolte hevdet langt på vei at Stalins terror var årsak til holocaust og at Stalins terror var verre. Nolte mente at den allierte bombingen av tyske byer hadde til hensikt å ødelegge den sivile tyske befolkningen. Det var ingen uenighet om holocausts faktiske omfang eller metodene brukt i massemordet. Striden handlet i hovedsak om hvorvidt holocaust var en unik hendelse.[6][7][2][3][4][17][22]

Ifølge den amerikanske professoren Michael Rothberg unnskyldte eller rettferdiggjorde Hillgruber i litt mindre grad tyskernes handlinger enn Nolte gjord, men hans bok Zweierlei Untergang («To slags undergang», våren 1986) trakk en parallell mellom tyskernes lidelser under den fremrykkende røde arme i krigens sluttfase og holocaust. Hillgruber balanserer på denne måten det tyske ansvaret for holocaust med tyskerne som offer. Hillgruber ønsket å gi et annet syn på det tyske tapet enn Weizsäckers i talen året før.[23][24]

Nolte mente at holocaust i ettertid har blitt betraktet som unikt i en overdreven grad og burde i stedet jevnføres særlig med bolsjevikenes overgrep etter revolusjonen og i mellomkrigstiden samt Den røde hærs atferd ved fremrykking gjennom Polen og Østprøyssen i sluttfasen av andre verdenskrig.[25] Nolte mente at holocaust ikke burde kaste en skygge over hele Tysklands historie.[26]

Michael Stürmer, da Helmut Kohls rådgiver, støttet Nolte.[6]

Habermas med flere

[rediger | rediger kilde]
Habermas fotografert i 2014

Mot Nolte og Hillgruber sto folk på den politiske venstresiden blant andre Jürgen Habermas og Eberhard Jäckel.[25] Habermas fremholdt at Nolte og Noltes meningsfeller drev revisjonisme og relativiserte holocaust ved å sammenligne med bombingen av Dresden.[6][7][2][3][4] Habermas mente at Noltes og Hillgrubers revisjonisme var skandaløs og betraktet dette i en bredere kontekst med en ny tysk nasjonalisme og legitimering av Forbundsrepublikken dens utenrikspolitikk.[27] Habermas fremholdt at under holocaust skjedde utryddelsen av mennesker bare for utryddelsens skyld.[28] Særlig Nolte ble kritisert for å trivialisere eller legitimere holocaust og den tyske erobringskrigen.[29] Nolte ga ifølge Habermas bolsjevikene skyldene for Auschwitz slik at tyskerne ble fritatt for skyld.[30]

Historikeren Omer Bartov fotografert i 2014.

Historikeren Omer Bartov skrev i New Republic 29. april 1996: «Det som var – og er – uten sidestykke ved Holocaust (...) var den industrielle drepingen av millioner av mennesker i dødsfabrikker, beordret av en moderne stat, organisert av et pliktoppfyllende byråkrati, og støttet av et lovlydig, patriotisk, 'sivilisert' samfunn».[31] Bartov hevdet at Nolte og Hillgruber forsøkte å «normalisere» den tyske fortiden ved å fremstille holocaust som en reaksjon på Sovjetunionen. De krevde «empati» for Wehrmachts forsvar, i dets forsøk på å stoppe den «asiatiske flommen» inn i Europa.[32]

Som svar til den tyske filosofen Ernst Nolte som hevdet at holocaust ikke var unikt, skrev den tyske historikeren Eberhard Jäckel i 1986 at «det nasjonalsosialistiske drapet på jøder var unikt fordi aldri før hadde en stat med autoriteten til en ansvarlig leder bestemt og annonsert at en spesifikk menneskelig gruppe, inkludert dennes gamle, kvinner, barn og nyfødte, skulle drepes så raskt som mulig og deretter gjennomført denne politikken med alle tilgjengelig statlige midler».[33]

Debatten og ettervirkning

[rediger | rediger kilde]

Jürgen Habermas var den viktigste motpart til Nolte i debatten som særlig foregikk i form av innlegg i Die Zeit og FAZ. Joachim Fest og Eberhard Jäckel deltok i debatten. Skillelinjene i debatten var for en stor del politisk mellom konservative (Nolte og Hillgruber) og venstreorienterte (Habermas).[6][7][2][3][4] Debatten ble understøttet av fjernsynsprogrammer, avisartikler og tidsskrifter.[34] De ble trykket over 1000 debattinnlegg om saken.[6]

Habermas deltakelse i debatten endte til hans fordel og synet formulert av Habermas ble rådende blant annet i forbindelse med gjenforeningen et par år etterpå og i form av holocaustmonumentet i Berlin (2005).[23][35] Særlig Nolte ble kraftig kritiserte av mange tyske intellektuelle og av de fleste andre historikere. Avvisningen av Noltes synspunkter var så omfattende at han og meningsfellene i stor grad ble satt på sidelinjen.[29] Nolte og Hillgruber fikk tilslutning hos enkelte politikere og i deler av pressen.[36] Hillgrubers sammenligning av holocaust med de alliertes invasjon av Tyskland fikk lett gjennomslag i ettertiden.[26]

Historikerstriden innebar ikke ny forskning, men enkelte konservative historikere, som Ernst Nolte og Andreas Hillgruber, ble kritisert for å ha en nasjonalistisk tone.[32] Bartov omtalte historikerstriden som et «bakholdsangrep» (engelsk: rearguard action) mot trenden i tysk historiografi.[32] Han bemerket at selv historikere som var kritiske til Wehrmacht tenderte til å skrive historie på tradisjonelt vis, «fra toppen» ved å se på ledernes handlinger.[37] Tendensen hvor sosialhistorikere skrev «historien nedenifra», særlig hverdagslivet, som begynte i 1970- og 1980-årene, åpnet nye forskningsområder, ved å se på erfaringene til vanlige tyske soldater.[37] Slike studier synes å bekrefte at propagandabildet av en bokstavelig talt under-menneskelig fiende som Wehrmacht kjempet mot på østfronten var bredt akseptert av vanlige soldater. Det ledet til hva Bartov kalte «barbariseringen av krigføringen».[38]

Historikerstriden bidro ikke med ny forskning, men innspillene fra de «revisjonistiske» konservative historikerne, som Ernst Nolte og Andreas Hillgruber, ble farget av en sint, nasjonalistisk tone, ifølge Bartov.[32] Holocaust hadde for høyresiden i Tyskland blitt et irriterende tabu og et hinder for å fri Tyskland fra byrden av historisk skyld og muligheten til å gjenreise nasjonal stolthet.[28] Charles Maier hevdet at det unike ved holocaust var forsøket på å drepe alle jøder samt den presisjonen dette ble gjennomført.[39] På 1990-tallet kom ny forskning og nye perspektiver med blant annet Christopher Browning, Daniel Goldhagen og Goldhagen-debatten utløst av hans bok Hitlers Willing Executioners.[40][35][22]

Rudolf Augstein samlet bidragene i debatten i boken Historikerstreit (Piper Verlag, München, 1987).[41]

Ny debatt på 2020-tallet

[rediger | rediger kilde]

Striden blusset opp i ny variant på 2020-tallet («Historikerstreit 2.0»)[23] med utgangspunkt på den politiske venstresiden der det ble hevde at holocaust var en fortsettelse av en lang historie med rasisme, fordrivelse og utrydning.[28] Den nye striden ser holocaust i lys av kolonialismen samt Israel/Palestina. I 2021 arrangerte filosofen Susan Neiman og historikeren Michael Wildt et 35-års jubileum for den opprinnelige historikerstriden.[23] Saul Friedländer avviste i 2021 sammenligningen mellom holocaust og overgrepene utført av de vesteuropeiske kolonimaktene.[42] Den tyske forfatteren Maxim Biller (født 1960) stilte i 2021 spørsmål hvorfor det var blitt på moten å bagatellisere mord på 6 millioner mennesker.[43]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bartov, Omer (1997). «German Soldiers and the Holocaust: Historiography, Research and Implications». History and Memory. 9 (1/2): 162–188. doi:10.2979/HIS.1997.9.1-2.162. 
  • Wette, Wolfram (2007). The Wehrmacht: History, Myth, Reality. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-02577-6. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Gaarder, Gudrun (1994). Tyskland i forandring. Oslo: Europa-programmet. ISBN 8291165017.
  2. 1 2 3 4 5 Torpey, John (1988). «Introduction: Habermas and the Historians». New German Critique. 44: 5–24. ISSN 0094-033X. doi:10.2307/488143. Besøkt 11. januar 2025.
  3. 1 2 3 4 5 Simensen, Jarle (1999). Tyskland – Norge. Oslo: Tano Aschehoug. ISBN 8251838576.
  4. 1 2 3 4 5 Gundersen, Hege (2005). Historisk og fiktivt. [Oslo]: Unipub.
  5. 1 2 Evans, Richard J. (1987). «The New Nationalism and the Old History: Perspectives on the West German Historikerstreit». The Journal of Modern History. 59 (4): 761–797. ISSN 0022-2801. Besøkt 16. november 2025. «The controversy was sparked by the appearance of an essay by the phil osophical historian Ernst Nolte (...) The article was published in the conservative daily newspaper the Frankfurter Allgemeine Zeitung in June 1986 under the title "The Past That Will Not Pass Away" ["Vergangenheit, die nicht vergehen will: Eine Rede, die geschrieben, aber nicht gehalten werden konnte."]»
  6. 1 2 3 4 5 6 Eisenträger, Stian (18. august 2016). «Mannen som utløste den store striden om Tysklands nazi-fortid er død». VG (på norsk). Besøkt 26. februar 2025.
  7. 1 2 3 4 Rabinbach, Anson (1988). «Editor's Introduction». New German Critique. 44: 3–4. ISSN 0094-033X. Besøkt 11. januar 2025.
  8. ↑ Figlio, Karl (2017). «Conflicts of Remembering: The Historikerstreit». I Figlio, Karl. Remembering as Reparation: Psychoanalysis and Historical Memory (på engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 119–143. ISBN 978-1-137-59591-1. doi:10.1057/978-1-137-59591-1_6. Besøkt 16. november 2025.
  9. ↑ Habermas, Jürgen (11. juli 1986). «Eine Art Schadensabwicklung». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 16. november 2025.
  10. ↑ Schimmang, Jochen (8. mai 2020). «Richard von Weizsäckers Rede zum 8. Mai: Der Führer war’s». Die Tageszeitung: taz (på tysk). ISSN 0931-9085. Besøkt 16. november 2025.
  11. ↑ Storeide, Anette Homlong (2023). «Historia reforhandla». Prosa. Besøkt 19. april 2025.
  12. ↑ Weinraub, Bernard; Times, Special To the New York (6. mai 1985). «REAGAN JOINS KOHL IN BRIEF MEMORIAL AT BITBURG GRAVES». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. januar 2025.
  13. ↑ Lipstadt, Deborah E. (1987). «The Bitburg Controversy». The American Jewish Year Book. 87: 21–37. ISSN 0065-8987. Besøkt 11. januar 2025.
  14. ↑ Kailitz, Steffen (2009). «Der „Historikerstreit" und die politische Deutungskultur der Bundesrepublik Deutschland». German Studies Review. 2. 32: 279–302. ISSN 0149-7952. Besøkt 11. januar 2025.
  15. ↑ Hilberg, Raul (2020). The Anatomy of the Holocaust: Selected Works from a Life of Scholarship. 8 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-355-4.
  16. ↑ Dypvik, Astrid Sverresdotter (2021). Det mørke Tyskland. Ei reise blant høgreekstremistar. Samlaget. ISBN 9788234004353.
  17. 1 2 Schwartz, Michael; Comer, Debra R. (3. juli 2018). «Comparative Victimisation and Victimhood during the Second World War: Claims of Moral Equivalence». Journal of Military Ethics. 2–3 (på engelsk). 17: 92–107. ISSN 1502-7570. doi:10.1080/15027570.2018.1532575. Besøkt 15. november 2025.
  18. ↑ «Richard von Weizsäcker: Der Streit über seine Rede zum Kriegsende - WELT». DIE WELT (på tysk). Besøkt 16. november 2025.
  19. ↑ Pohlmann, F. (2008). Der deutsche „Historikerstreit “im Wandel des Zeitgeistes. In Zeitgeschichte, Wissenschaft und Politik: Der „Historikerstreit “—20 Jahre danach (pp. 154-170). Wiesbaden: VS Verlag für Sozialwissenschaften.
  20. ↑ bureau, James M. Markham; James M. Markham is chief of The New York Times Bonn (23. juni 1985). «Facing up to Germany's Past». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. mars 2018.
  21. ↑ «Weizsäcker-Rede 1985 - "Seine Altersgenossen fühlten sich herausgefordert"». Deutschlandfunk (på tysk). 31. januar 2015. Besøkt 16. november 2025. «Weizsäcker-Rede hat Historiker-Streit entfacht. Winkler: Ja, ich denke, es war ein Generationenproblem. Seine Altersgenossen, auch die etwas Jüngeren, die noch als Soldaten am Krieg teilgenommen hatten, die fühlten sich herausgefordert, jedenfalls zu einem gewissen Teil herausgefordert. Die meisten Historiker stimmten Weizsäcker ohnehin zu, aber zu den Folgen der Rede gehört dann auch jener Historikerstreit von 1986, wo noch einmal sehr national-apologetische Töne laut wurden seitens des Berliner Historikers Ernst Nolte, der einen entsprechenden Text in der „Frankfurter Allgemeinen“ veröffentlichte, und damals hat die Mehrheit der deutschen Historiker Front bezogen gegen diese national-apologetische Interpretation der deutschen Geschichte und für Weizsäckers selbstkritische Sicht auf die deutsche Geschichte.»
  22. 1 2 Eikeland, Halvdan (1999). Historiebevissthet som politisk problem: tysk antisemittisme som årsak til holocaust : Presentasjon av hovedtese hos Daniel Jonah Goldhagen og analyse av den tyske debatten. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold.
  23. 1 2 3 4 Rothberg, Michael (1. desember 2022). «Lived multidirectionality: “Historikerstreit 2.0” and the politics of Holocaust memory». Memory Studies. 6 (på engelsk). 15: 1316–1329. ISSN 1750-6980. doi:10.1177/17506980221133511. Besøkt 26. februar 2025. «Less explicitly apologetic than Nolte’s contributions, Hillgruber’s 1986 book Zweierlei Untergang (“Two Kinds of Ruin”) nevertheless creates a spurious parallel between non-Jewish German suffering at the hands of the advancing Red Army and the catastrophe of the Holocaust (termed, euphemistically, “the end of European Jewry” in the subtitle of his book).»
  24. ↑ Andreas Hillgruber: Zweierlei Untergang: Die Zerschlagung des Deutschen Reiches und das Ende des europäischen Judentums. Corso bei Siedler, Berlin 1986, ISBN 3-88680-187-X, S. 24.
  25. 1 2 Eley, G. (1988). Nazism, politics and the image of the past: Thoughts on the West German Historikerstreit 1986–1987. Past & Present, nummer 121, side 171–208.
  26. 1 2 Lawson, Tom (2010). «‘Ordinary Men’: rethinking the politics of perpetrator history». Debates on the Holocaust (1 utg.). Manchester University Press. s. 193–234.
  27. ↑ Leaman, Jeremy (1. november 1988). «The decontamination of German history: Jürgen Habermas and the ‘Historikerstreit’ in West Germany». Economy and Society. 17 (4): 518–520. ISSN 0308-5147. doi:10.1080/03085148800000022. Besøkt 26. februar 2025.
  28. 1 2 3 Svensson, Mats O. (25. oktober 2021). «Bye, bye Shoah». Vagant. Besøkt 26. februar 2025.
  29. 1 2 Sørensen, Øystein (2011). Ideologi og terror. Oslo: Dreyer. ISBN 9788282650243.
  30. ↑ Vestens tenkere. Oslo: Aschehoug. 1993. ISBN 8203172873.
  31. ↑ Robert Gellatny: Lenin, Stalin og Hitler(s. 470), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
  32. 1 2 3 4 Bartov 1997, s. 171.
  33. ↑ Maier, Charles (1988): The Unmasterable Past, Cambridge: Harvard University Press, ss. 53
  34. ↑ Wette 2007, s. 269.
  35. 1 2 «The Historikerstreit Twenty Years On». German History. 4 (på engelsk). 24: 587–607. 1. oktober 2006. ISSN 0266-3554. doi:10.1177/0266355406070334. Besøkt 15. november 2025.
  36. ↑ Schwartz, Donald (1990). «"Who Will Tell Them after We're Gone?": Reflections on Teaching the Holocaust». The History Teacher. 2. 23: 95–110. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/494918. Besøkt 15. mars 2025.
  37. 1 2 Bartov 1997, s. 167–168.
  38. ↑ Bartov 1997, s. 168.
  39. ↑ Bartov, Omer (1992). Baldwin, Peter, red. «Time Present and Time Past: The Historikerstreit and German Reunification». New German Critique. 55: 173–190. ISSN 0094-033X. doi:10.2307/488296. Besøkt 26. februar 2025.
  40. ↑ Herbert, Ulrich (1999). «Academic and Public Discourses on the Holocaust: The Goldhagen Debate in Germany». German Politics & Society. 3 (52). 17: 35–53. ISSN 1045-0300. Besøkt 15. november 2025.
  41. ↑ Bauman, Zygmunt (2005). Moderniteten og Holocaust. Oslo: Vidarforl. ISBN 8279900306.
  42. ↑ Friedländer, Saul (10. juli 2021). «Holocaustgedenken: Ein fundamentales Verbrechen». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 26. februar 2025.
  43. ↑ Biller, Maxim (4. september 2021). «Holocaust-Verharmlosung: Die neuen Relativierer». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 26. februar 2025.

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Historikerstreit&oldid=25482635»