Hillary Clinton

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hilary Clinton»)
Hillary Clinton
FødtHillary Diane Rodham
26. okt. 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Edgewater Hospital[5][6][7]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, diplomat, skribent, selvbiograf, universitetslærer, podkastvert Rediger på Wikidata
Akademisk gradBachelorgrad (1969)[7]
Juris Doctor (1973)[7]
Utdannet vedMaine South High School (1964–1965) (offentlig skole)[8]
Wellesley College (1965–1969) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: statsvitenskap)[9]
Yale Law School (1969–1973) (akademisk grad: Juris Doctor)[8]
Maine East High School (–1964) (offentlig skole)[8]
EktefelleBill Clinton (1975–)[6][10]
FarHugh Ellsworth Rodham[6]
MorDorothy Howell Rodham[6]
SøskenHugh Rodham[11]
Tony Rodham[11]
BarnChelsea Clinton[6]
PartiDet demokratiske parti (1968–)[7]
Det republikanske parti (–1968)
NasjonalitetUSA[12]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Fondation franco-américaine
Utmerkelser
33 oppføringer
Gallups mest omtalte menn og kvinner (1993)
National Women's Hall of Fame (2005)[13]
Margaret Sanger Awards (2009)
Time 100 (2012)
Woodrow Wilson-prisen (2012)
Grand Cross of the Order of the Legion of Honour (Philippines) (2013)
Forsvarsdepartementets fortjenestemedalje (2013)
Philadelphia Liberty Medal (2013)
Four Freedoms Award - Freedom Medal (2009)
Grammy Award for beste talte innspilling (1997)
Warren Christophers offentlige ærespris (2013)
Chatham House-prisen (2013)
Ripple of Hope-prisen (2014)
William O. Douglas-prisen (2014)
Arkansas Women's Hall of Fame (2015)
Æresdoktor ved Bar-Ilan University
Storkorset av Vytautas den stores orden
1. klasse av Terra Mariana-korsets orden
Storkors av republikken Polens fortjenstorden
Radcliffe Medal (2018)[14]
Ellis Island Medal of Honor
Dostyk-ordenen av første klasse
Order of the National Flag
Lakandula-ordenen
Filippinenes æreslegion
Republikken Polens fortjenstorden
Terra Mariana-korsets orden
Trestjerneordenen
Vytautas den stores orden
Det gylne skinns orden
Grammy Award
1997 Grammy Awards
Margaret Brent Award (2005)[15]
Nettstedwww.hillaryclinton.com Rediger på Wikidata
USAs utenriksminister
21. januar 2009 – 1. februar 2013
PresidentBarack Obama
ForgjengerCondoleezza Rice
EtterfølgerJohn Kerry
Senator fra New York
3. januar 2001 – 21. januar 2009
ForgjengerDaniel Patrick Moynihan
EtterfølgerKirsten Gillibrand
USAs førstedame
20. januar 1993 – 21. januar 2001
PresidentBill Clinton
ForgjengerBarbara Bush
EtterfølgerLaura Welch Bush
Førstedame i Arkansas
11. januar 1983 – 12. desember 1992
GuvernørBill Clinton
ForgjengerGay Daniels White
EtterfølgerBetty Tucker
Førstedame i Arkansas
9. januar 1979 – 19. januar 1981
GuvernørBill Clinton
ForgjengerBarbara Pryor
EtterfølgerGay Daniels White
Signatur
Hillary Clintons signatur
Hillary Clinton på Commons

Hillary Diane Rodham Clinton (født 26. oktober 1947 i Chicago i Illinois i USA) er en amerikansk demokratisk politiker. Hun var utenriksminister i Barack Obamas regjering fra 2009 til 2013. Før det var hun senator for delstaten New York. Hun ble første gang valgt som senator den 7. november 2000. Hun er gift med tidligere president Bill Clinton og var USAs førstedame i hans presidentperiode fra 1993 til 2001.

Hillary Rodham studerte juss ved Yale University, og etter avlagt eksamen arbeidet hun som advokat. I 1974 flyttet hun til Arkansas og giftet seg året etter med Bill Clinton. Clinton fortsatte sin praksis hos advokatfirmaet Rose Law Firm og ble regnet som en av de mest innflytelsesrike advokater i USA. Som USAs førstedame hadde hun mer innflytelse enn vanlig og bidro blant annet sterkt til et forslag om en offentlig helseforsikring, Clinton Health Care Plan, som imidlertid ikke ble vedtatt. Hun kom i medienes søkelys i forbindelse med hennes manns utroskap, den såkalte Lewinsky-skandalen i 1998.

Hillary Rodham Clinton er den første forhenværende førstedame som har stilt til valg, og ble i år 2000 valgt som senator for New York State, en posisjon hun ble gjenvalgt til med stor margin i 2006. I 2005 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Hillary Rodham Clinton erklærte seg i 2007 som kandidat til nominasjonen som demokratenes presidentkandidat i 2008. Etter en lang nominasjonsvalgkamp måtte hun gi tapt for Barack Obama, som hun så gav sin støtte. 1. desember 2008 ble hun utpekt av Obama til hans fremtidige utenriksminister. Hun ble innsatt 21. januar 2009, og satt fram til 1. februar 2013 da hun etter eget ønske gikk av.

Clinton annonserte 12. april 2015 at hun igjen stilte som kandidat til nominasjonen som demokratenes presidentkandidat, denne gang til valget i 2016.[16] Den 27. juli 2016 ble hun av det demokratiske partiet valgt som deres presidentkandidat, men tapte valget mot den republikanske kandidaten Donald Trump.[17]

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Hillary Rodham ble oppdratt av sine fattige metodistiske foreldre i Park Ridge i Illinois. Faren, Hugh Rodham sr, sønn av engelske innvandrere, var forretningsmann i tekstilindustrien i Scranton i Pennsylvania, og moren, Dorothy Emma Howell Rodham, var hjemmeværende. Hillary har to yngre brødre, Hugh og Tony Rodham.

I tenårene støttet Hillary Rodham republikanerne, ved presidentvalget i 1964 arbeidet hun som frivillig for den republikanske kandidaten Barry Goldwater. Hennes historielærer oppmuntret henne til å lese Goldwaters bok The Conscience of a Conservative, og mens hennes far var anti-kommunist var hennes mor opptatt av sosiale spørsmål.

Hillary Rodham tok en lavere grad i statsvitenskap ved Wellesley College i Massachusetts[18] og var samtidig aktiv i studentorganisasjoner, men som en moderat, og hun bidro til at Wellesley ikke ble dratt inn i studentdemonstrasjonene, som var vanlig ved andre college mot slutten av 1960-årenes USA. Hun deltok ved Det republikanske partiets konvent i Miami i 1968, men bestemte seg da for å forlate partiet, delvis grunnet Nixon og dels av det hun oppfattet som fordekt rasisme. Hun tok avgangseksamen ved Wellesley i 1969 og holdt da, som første student, avslutningstalen, noe som vakte stor oppsikt og medieomtale.

Hun utdannet seg til jurist ved Yale University i New Haven i Connecticut, og ved siden av studiene engasjerte hun seg i minoritetsspørsmål og barns rettigheter. Hun fikk blant annet kontakt med Marian Wright Edelman som ble en viktig mentor for henne.[19] Sent våren 1971 begynte hun å gå ut med Bill Clinton (som egentlig heter William), som også studerte juss ved Yale. Samme sommer var Hillary Rodham sommervikar ved et advokatkontor i Oakland, California. Kontoret var vel kjent for å støtte borgerretter, og hun arbeidet med barnefordelingssaker. Bill Clinton reiste med henne, og samme høst flyttet de sammen da de returnerte til studiene.

Sommeren 1972 deltok Rodham sammen med Clinton i valgkampen i Texas for den demokratiske presidentkandidaten George McGovern. Rodham tok et ekstra år ved Yale for å være sammen med Clinton og avla eksamen i 1973.

Tidlig yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Hillary Rodham var lenge advokat i advokatfirmaet Rose i Little Rock og samtidig professor ved det juridiske fakultetet ved University of Arkansas i Fayetteville. Hun fikk sine første erfaringer med hovedstadspolitikk i Washington da hun i 1974 var juridisk rådgiver for justiskomiteen i det amerikanske Representantenes hus. Hun var da med i en krets som sammenstilte materiale for en riksrettssak mot president Richard Nixon på grunn av Watergate-skandalen.

Hillary Rodham og Bill Clinton giftet seg i 1975 i Fayetteville i Arkansas. Hun beholdt sitt etternavn til 1982. Ekteparet har datteren Chelsea sammen, født 1980.

Da hennes mann ble valgt til guvernør for Arkansas i 1979, sluttet Hillary som jusprofessor. Hun fortsatte imidlertid som partner i Rose Law Firm utover hele 1980-tallet selv om hun ikke lenger praktiserte som advokat i samme omfang som før. Hun satt også som styrerepresentant i store selskap som Wal-Mart. Hun kom sterkt i søkelyset da hun av ektemannen ble satt til å lede komiteen ansvarlig for å reformere Arkansas' utdanningsystem – med stort hell.

Førstedame[rediger | rediger kilde]

Hillary Clinton i 1992.
Familien Clinton ankommer Det hvite hus i 1993. Fra venstre datteren Chelsea, Hillary og mannen Bill Clinton

Etter at Bill Clinton i 1992 ble valgt til USAs president, flyttet familien i januar 1993 inn i Det hvite hus. Samme år ble Hillary Clinton leder av en Task Force of National Health Care Reform, som hadde som oppgave å planlegge en gjennomgripende helsereform. Forslagene ble imidlertid avvist til slutt.

Reisevirksomhet[rediger | rediger kilde]

Hillary Clinton reiste i sin tid som førstedame til 79 land og slo dermed Pat Nixons rekord.

Hun var en del av den amerikanske delegasjonen til Norge under vinter-OL på Lillehammer i 1994.

Menneskerettigheter, kvinners og barns rettigheter[rediger | rediger kilde]

I en tale i september 1995 under FNs fjerde kvinnekonferanse i Beijing kritiserte hun forhold og overgrep som rammet kvinner både i Kina og i verden for øvrig og stod dermed imot kinesiske forsøk på å få henne til å dempe uttalelsene. Hun var blant de første internasjonale skikkelser som tok til orde mot Talibans behandling av afghanske kvinner. Hun var med på å stifte Vital Voices, et internasjonalt initiativ støttet av USA for å fremme kvinners deltagelse i de politiske prosesser i deres hjemland.

Hillary Rodham Clinton engasjerte seg også for kvinners rettigheter og for menneskerettighetene. Hun ble tidlig engasjert i arbeidet for å beskytte barn. I 1996 holdt hun en tale om dette som vakte stor oppmerksomhet for generalkonferansen for Metodistkirken.[20]

Whitewater-saken[rediger | rediger kilde]

Whitewater-saken var en alvorlig klamp om foten for henne helt siden The New York Times tok den opp under 1992-valgkampen og i hele hennes tid som førstedame. Saken var innfløkt og dreide seg om hvorvidt det advokatfirmaet Hillary Clinton var med i hadde opptrådt lovstridig eventuelt i strid med god yrkesetikk i forbindelse med en eiendomsspekulasjon som gikk dårlig. Saken ble pågående ettergått av føderale etterforskere, som innkrevde dokumenter som burde være i Clintons besittelse, men som hun sa at hun ikke fant. Så dukket de allikevel opp etter noen år, i Det hvite hus. Det gikk så langt at hun ble innstevnet for en føderal storjury.

Travelgate-saken[rediger | rediger kilde]

En annen etterforskning som pågikk i Hillary Clintons tid som førstedame gjaldt avskjedigelsene av de ansatte ved White House Travel Office i mai 1993, en sak som ble kjent som «Travelgate». Noen hevdet at man hadde benyttet seg av anklager om angivelige uregelmessigheter til å rydde vei for å gi reisebyråoppdragene fra Det hvite hus til venner av Clintonparet hjemme fra Arkansas.[21] Etterhvert dreide etterforskningen seg mest om Hillary Clinton hadde iscenesatt oppsigelsene og om det hun hadde fortalt etterforskerne om sin rolle i saken var sant.[22] Etter at en rekke uavhengige statsadvokater hadde vært inne i bildet og etterforsket de forskjellige sakene ble det i 2000 utarbeidet en rapport der det het at det ikke var fremkommet tilstrekkelig med beviser på at Bill og/eller Hillary Clinton hadde gjort noe kriminelt selv om det forelå noen bemerkelsesverdige indisier.

Helsereform-planen[rediger | rediger kilde]

I 1993 utpekte Bill Clinton sin kone til leder av en arbeidsgruppe som skulle utvikle en helsepolitisk reform. Det endte med et fremlegg som ble kjent som Clinton health care plan, et forslag som i vesentlig grad ville utvide helseforsikringsdekningsgraden i befolkningen ved å pålegge arbeidsgivere å sørge for at deres arbeidstakere fikk forsikringsdekning. Planen ble raskt gitt økenavnet «Hillarycare» av sine motstandere. Debatten gikk i høye bølger og hadde sine giftige innslag. I 1994 ble Hillary ved noen anledninger tvunget til å gå med skuddsikker vest.[23][24] Planen fikk ikke nok støtte til å komme opp til avstevning verken i senatet eller i representantenes hus selv om Det demokratiske parti hadde flertall i begge kamre. Planen ble dermed oppgitt i september 1994.[23]

Clinton skrev senere i sin bok Living History at hennes egen manglende politiske erfaring var en av grunnene til at det endte med et nederlag, men hun påpekte også en rekke andre faktorer.

Lewinsky-affæren[rediger | rediger kilde]

I sin manns annen presidentperiode dominerte Lewinsky-affæren i massemediene. Dette var et utenomekteskapelig forhold som på grunn av Clintons svar i avhørrunder utløste en riksrettssak, som imidlertid endte med at presidenten ikke ble felt. Da beskyldningene først ble kjent, ytret Hillary Clinton at de var et resultat av «en svær høyreorientert sammensvergelse»[25] og karakteriserte Lewinsky-påstandene som siste ledd i en lang og organisert serie av anklager fra Clintons politiske motstandere[26] og ikke som følge av noe galt hennes mann hadde gjort. Senere sa hun at hun var litt villedet av ektemannens første forsikringer om at det ikke hadde vært noe forhold.[27] Etter at bevisene på president Clintons møter med Lewinsky ble ubestridelige, og han innrømte det hele for henne, gikk hun offentlig ut med sin vilje til å stå ved deres ekteskap,[28] men på det private plan skal hun ha vært rasende på ham[29] og usikker på om hun ønsket å forbli gift med ham.[30]

Reaksjonene var delte: Noen kvinner beundret hennes styrke og holdning da slike private ting ble allemannseie. Andre hadde medfølelse med henne som et offer for ektemannens oppførsel. Andre igjen mente at hun selv hadde utløst mannens oppførsel ved ikke å ha skilt seg fra ham for lenge siden. Atter andre beskyldte henne for kynisk å holde på ekteskapet fordi det betød at hun beholdt eller kanskje styrket hennes politiske innflytelse.[31] Generelt steg hennes anseelse i meningsmålingene etter at sannheten om mannens oppførsel kom for en dag til en støtte på 71 prosent,[32] høyere enn noensinne.[33][34] I sine memoarer Living history skrev hun i 2003 at hun anså at beslutningen om å forbli i ekteskapet grunnet i kjærligheten: «No one understands me better and no one can make me laugh the way Bill does. Even after all these years, he is still the most interesting, energizing and fully alive person I have ever met.»[35]

Senator 2001–2009[rediger | rediger kilde]

I november 2000 ble hun kandidat til embedet som senator for delstaten New York etter at den demokratiske senatoren Daniel Patrick Moynihan kunngjorde at han ikke ville søke gjenvalg. Først lå det an til en kamp mellom henne og New York Citys populære borgermester, republikaneren Rudolph Giuliani. Men da Giuliani etter en kreftdiagnose sa at han ikke kunne drive valgkamp, nominerte Det republikanske parti i stedet kongressmannen Rick Lazio. Clinton vant over ham med stemmeandelen 55 mot 43 prosent.[36]

Til å begynne med holdt hun en lav profil i senatet, noe som hang sammen med at hun nylig hadde vært landets førstedame. Men hun kom inn i en rekke fagkomiteer, som for eksempel forsvarskomiteen.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 engasjerte Clinton seg for å sikre finansiering av tiltak etter angrepet i New York City. I samarbeid med New Yorks seniorsenator Charles Schumer var hun med på å sikre 21,4 milliarder dollar for gjenutvikling av World Trade Center-tomten. Hun inntok en ledende rolle i undersøkelsen av redningsmannskapenes påfølgende helseproblemer. I oktober 2001 var hun med på det nesten enstemmige vedtaket om USA Patriot Act, og da loven var oppe til fornyet behandling for forlenget virketid i 2005, arbeidet hun med noen sider ved den som flere anså som problematiske av borgerrettslige grunner. Hun var med på å vedta et kompromissforslag for forlengelsen i mars 2006.

Som medlem av forsvarskomiteen støttet hun sterkt et militært engasjement i Afghanistan fordi hun mente at det ville bidra til å bedre levekårene for afghanske kvinner som hadde lidd under Talibans styre. Clinton stemte i oktober 2002 for Iraq War Resolution, som bemyndiget president George W. Bush til å ta i bruk militærmakt mot Irak dersom dette skulle bli nødvendig for å gjennomtvinge en FN-resolusjon etter at diplomatiske virkemidler var blitt ytterligere forsøkt.

Clinton stemte i 2005 mot å bekrefte John Roberts som justitiarius for USAs føderale høyesterett og året etter mot nominasjonen av Samuel Alito som høyesterettsdommer. Begge utnevnelser ble imidlertid bekreftet.

Ved senatsvalgene den 7. november 2006 ble hun gjenvalgt med 67 % av stemmene. Den republikanske motkandidaten John Spencer fikk 31 %.[37]

Clinton var motstander av styrkeoppbyggingen i Irak i 2007 og støttet i februar 2007 en ikke-bindende resolusjon mot dette. I mars 2007 stemte hun for en lov om krigsutgifter som ville ha innebåret at president Bush hadde begynt å trekke tilbake styrker fra Irak etter en gitt deadline. Den ble vedtatt etter en avstemning som nesten nøyaktig fulgte partigrensene, men president Bush nedla veto mot den. I mai 2007 ble det, mot Hillary Clintons og 13 andres senatorers stemmer, vedtatt et kompromiss.

Clinton sa til general David Petraeus da han som øverstkommanderende i Irak avla rapport for senatet i september 2007: «Jeg tror at de rapporter du fremlegger for oss krever en villig suspensjon av vantro». I september 2007 stemte hun for en resolusjon som krevde at det amerikanske utenriksdepartement karakteriserte Irans revolusjonsgardekorps for «en utenlandsk terroristorganisasjon». Den ble vedtatt med stemmetallene 76–22.

I mars 2007 krevde Clinton at statsadvokat Alberto Gonzales trakk seg eller ble oppsagt, og hun lanserte en internettkampanje for å samle underskrifter med dette målet for øye. I mai og juni 2007 støttet Clinton ved en rekke avstemninger et sterkt omdiskutert lovforslag kalt Secure Borders, Economic Opportunity and Immigration Reform Act. Men den gikk ikke gjennom.

Presidentvalget 2008[rediger | rediger kilde]

Hillary Clinton ble nevnt som en potensiell presidentkandidat allerede i oktober 2002.[38] I juli 2005 publiserte tidsskriftet Washington Monthly to artikler som drøftet fordelene og ulempene ved Clintons potensielle kandidatur,[39][40] og i februar 2006 ble hun navngitt på hjemmesiden The White House Project som en av åtte mulige nominerte, kvinnelige presidentkandidater i 2008. Den 13. februar 2006 fikk hun støtte fra tidligere forbundskansler Gerhard Schröder, som uttalte at «Jeg ville ha blitt svært glad dersom Hillary Clinton kunne bli den neste amerikanske presidenten».[41]

I 2006 og 2007 ble Clinton rangert som nr 18 og nr 34 blant verdens 100 mektigste kvinner av henholdsvis Forbes[42] og Time magazine.[43]

Clinton var en av de fremste kandidatene til å bli Det demokratiske partis kandidat til presidentvalget i 2008. Hun kunngjorde sitt kandidatur den 20. januar 2007 da hun offentliggjorde at hun dannet en utredningskomité med presidentkandidatur for øye.[44][45] I sin kunngjøring erklærte hun at «Jeg er med. Og jeg er med for å vinne».[46]

Ingen kvinne har noensinne blitt nominert som presidentkandidat for de to største partiene i USA,[47] og Clinton ble raskt utpekt som den første kvinne som ifølge meningsmålingene hadde gode muligheter til å vinne en nominasjon.[48]

Hennes eneste reelle utfordrer i nominasjonsprosessen som demokratenes kandidat ble Barack Obama, som hadde erklært sitt kandidatur den 10. februar 2007.

Valgkampfinansiering[rediger | rediger kilde]

Den 1. april 2007 hadde Clinton samlet inn $26 millioner på tre måneder i tillegg til $10 millioner fra hennes konto for Senator-valgkampen.[49] Dermed slo hun den forrige rekorden fra det tilsvarende kvartal, som var $9 millioner av Al Gore i 1999.[50] Den 31. mars 2008 var Clintons innsamlede beløp kommet opp i $194,807,440, mens Barack Obama hadde samlet inn totalt $240,175,067.[51]

Nominasjonsprosessen[rediger | rediger kilde]

Før nominasjonsprosessen var ni kandidater registrerte hos de Føderale valgmyndighetene (FEC) i kampen om å nomineres som demokratenes presidentkandidat. Grunnet manglende ressurser trakk Tom Vilsack seg den 23. februar 2007. Den 23. mars 2007 anbefalte han velgerne å stemme på Clinton.

Hillary Clinton holder tale ved Virginia University den 8. februar 2008.
Bill Clinton driver valgkamp for Hillary Clinton ved Virginia University den 9. februar 2008.
Foto: Lars Røed Hansen

Under det første nominasjonsvalget i Iowa den 3. januar 2008 havnet Clinton på tredjeplass med 15 delegater og 29,47 % av stemmene. Barack Obama vant delstaten (37,58 % og 16 delegater), mens John Edwards havnet på tredjeplass (29,75 % og 14 delegater). Samme dag kunngjorde Joe Biden (0,93 % og 0 delegater) og Christopher Dodd (0,02 % og 0 delegater) at de hadde trukket seg fra nominasjonen.

Det andre nominasjonsvalget fant sted i New Hampshire den 8. januar 2008. På tross av at syv forskjellige meningsmåler spådde en seier til Barack Obama med en ledelse på mellom 5 og 13 %,[52] vant Clinton nominasjonsvalget med 39,52 % av stemmene og ni delegater. Obama kom på andreplass med 36,88 % og ni delegater, mens John Edwards kom på tredjeplass med 17,13 % og fire delegater.

Bill Richardson trakk sitt kandidatur den 10. januar 2008.

Clinton vant deretter nominasjonsvalgene i Michigan (55.36 %) den 15. januar, Nevada (50,77 %) den 19. januar 2008 og Florida (50 %) den 29. januar 2008. Barack Obama på sin side vant primærvalget i Sør-Carolina den 25. januar med Clinton på andreplass og John Edwards på tredjeplass.

Dennis Kucinich trakk seg fra nominasjonen den 25. januar 2008. Den 30. januar trakk deretter John Edwards seg fra nominasjonen med totalt 26 delegater (redusert til 18 delegater etter parti-konventet i Iowa den 15. mars, og deretter til ni delegater den 13. mai).

Av de ni kandidatene som var registrert hos de føderale valgmyndighetene, var det tre igjen før «super-tirsdagen»: Clinton, Obama og Mike Gravel.

Under «super-tirsdagen» den 5. februar ble det avholdt nominasjonsvalg i 22 delstater samt Amerikansk Samoa. Utfallet ble en knapp ledelse til Clinton.

Etter nominasjonsvalgene 9. februar (Louisiana, Nebraska, Washington, De amerikanske Jomfruøyer), 10. februar (Maine) og 12. februar (District of Columbia, Maryland, Virginia), hadde Obama en knapp ledelse på 1 262 delegater mot Clintons 1 213 delegater.

Etter nominasjonsvalgene den 19. februar (Wisconsin, Hawaii), 4. mars (Ohio, Rhode Island, Texas, Vermont), 8. mars (Wyoming) og 11. mars (Mississippi), partikonventet i Iowa den 15. mars, og primærvalget i Pennsylvania den 22. april hadde Obama økt ledelsen til 1 724 delegater mot Clintons 1 589 delegater.

Mike Gravel trakk seg den 26. mars 2008, og John Edwards, med sine 18 delegater, hadde ennå ikke signalisert støtte til noen av de to gjenværende kandidatene.

Etter nominasjonsvalgene den 3. mai (Guam), 6. mai (Indiana og Nord-Carolina) og 13. mai (Vest-Virginia) var Obamas ledelse økt til 1 909 delegater mot Clintons 1 718. I tillegg ga John Edwards (ni delegater) sin støtte til Obama den 14. mai.

Da de siste nominasjonsvalgene var avsluttet den 3. juni, hadde Barack Obama 2 158 delegater (1 763 delstatsdelegater og 395 superdelegater), og han hadde dermed sikret seg det nødvendige flertall på 2 118 delegater selv om superdelegatene i teorien kunne skifte side.

Hillary Clinton hadde sikret seg 1 926 delegater (1 640 delstatsdelegater og 286 superdelegater), mens John Edwards satt igjen med seks delegater.

Den 7. juni 2008 trakk Clinton sitt kandidatur og anbefalte velgerne å stemme på Barack Obama, som dermed vant nominasjonen og deretter presidentvalget i november 2008. Hillary Clinton var aktiv i hans valgkamp.

Utenriksminister fra 2009[rediger | rediger kilde]

Clinton tas i ed som utenriksminister.

Den 21. november 2008 ble det offentlig at hun var Obamas valg til utenriksminister og at hun hadde takket ja. Obama-administrasjonen overtok etter Bush-administrasjonen den 20. januar 2009. Clinton ble formelt nominert av Obama som utenriksminister 20. januar 2009 og ble godkjent av Senatet og tatt i ed dagen etter. I sin tid som utenriksminister besøkte hun 112 land, flere enn noen annet som hadde innehatt dette embedet før henne.

Hun ønsket bare å ha jobben i én periode og sluttet 1. februar 2013.

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Valg av senator fra New York 2000[rediger | rediger kilde]

Parti Kandidat Antall stemmer % ±%
Demokratene Hillary Rodham Clinton 3 747 310 55,3
Republikanerne Rick Lazio 2 915 730 43,0

Valg av senator fra New York 2006[rediger | rediger kilde]

Parti Kandidat Antall stemmer % ±%
Demokratene Hillary Rodham Clinton 3 008 428 67,0 +11,7
Republikanerne John Spencer 1 392 189 31,0 −12,0

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Office of the Historian, «Biographies of the Secretaries of State: Hillary Rodham Clinton (1947–)», arkiveringsdato 18. juni 2016, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 18. juni 2016[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, «CLINTON, Hillary Rodham, (1947 -)», arkiveringsdato 18. juni 2016, verkets språk engelsk, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 18. juni 2016[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, oppført som Hillary Rodham Clinton, Munzinger IBA 00000020509, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e Office of the Historian, «Biographies of the Secretaries of State: Hillary Rodham Clinton (1947–)», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 18. juni 2016[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, «CLINTON, Hillary Rodham, (1947 -)», verkets språk engelsk, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 18. juni 2016[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, BDUSC-ID C001041[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ bioguide.congress.gov[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Peerage person ID p32149.htm#i321487, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b whitehouse.gov, «Hillary Rodham Clinton», verkets språk engelsk, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 18. juni 2016[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 19. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.radcliffe.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.americanbar.org[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Hillary Clinton vil bli USAs neste president». Aftenposten. 12. april 2015. Besøkt 9. mai 2015. 
  17. ^ NRK. «Hillary Clinton valgt til demokratenes presidentkandidat». Besøkt 27. juli 2016. 
  18. ^ «Read Hillary Clinton's Wellesley College Commencement Address». Time (engelsk). Besøkt 10. oktober 2018. 
  19. ^ Bernstein, Carl, A Woman in Charge: The Life of Hillary Rodham Clinton, side 71-74
  20. ^ GBGM News Archives, Release # 045 {2909} 24. april 1996: «Hillary Clinton Asks Fellow United Methodists to Continue Social Witness for Children» (Tale for UMC) Arkivert 3. november 2007 hos Wayback Machine.
  21. ^ Bernstein, A Woman in Charge, pp. 327–328.
  22. ^ Bernstein, A Woman in Charge, pp. 439–444.
  23. ^ a b Bernstein, A Woman in Charge, pp. 400–402.
  24. ^ Gerth, Van Natta Jr., Her Way, pp. 139–140.
  25. ^ «Hillary Clinton: 'This Is A Battle'». CNN. 27. januar 1998. Arkivert fra originalen 14. juni 2008. Besøkt 8. juni 2008. 
  26. ^ Clinton siktet til «The Arkansas Project» og dets grunnlegger Richard Mellon Scaife, Kenneth Starrs bånd til Scaife, Regnery Publishing og dets bånd til Lucianne Goldberg og Linda Tripp, Jerry Falwell, og andre. Se Walter Kirn (9. februar 1998). «Persecuted or Paranoid? A look at the motley characters behind Hillary Clinton's 'vast right-wing conspiracy'». Time. Besøkt 8. juni 2008. 
  27. ^ «Interview with Hillary Rodham Clinton». Larry King Live. CNN. 10. juni 2003. Besøkt 8. juni 2008. 
  28. ^ Bernstein, A Woman in Charge, p. 517.
  29. ^ Bernstein, A Woman in Charge, pp. 512, 518.
  30. ^ Bernstein, A Woman in Charge, p. 521.
  31. ^ Gerth, Van Natta Jr., Her Way, p. 195.
  32. ^ Anthony York (2. november 2000). «"Get on your broomstick and go home!"». Salon.com. Besøkt 8. juni 2008. 
  33. ^ Gerth, Van Natta Jr., Her Way, p. 195.
  34. ^ Bernstein, A Woman in Charge, p. 530.
  35. ^ «Hillary and Bill: "It Works"». Personality Zone Newsletter, Temperament in Action (AdvisorTeam.com). 2005. Arkivert fra originalen 26. juni 2008. Besøkt 8. juni 2008. 
  36. ^ 2000 U.S. SENATE RESULTS
  37. ^ NYS Board of Elections US Senate Election Returns Nov. 7, 2006 Arkivert 16. februar 2008 hos Wayback Machine.
  38. ^ The New York Times, Maureen Dowd, 2. oktober 2002: «Can Hillary Upgrade?»
  39. ^ Washington Monthly, Carl M. Cannon, Juli-august 2006: «Why Not Hillary? She can win the White House» Arkivert 20. august 2006 hos Wayback Machine.
  40. ^ Washington Monthly, Amy Sullivan, Juli-august 2006: «Hillary in 2008?» Arkivert 14. juli 2005 hos Wayback Machine.
  41. ^ The Lunch Counter, 13. februar 2006: «Gerhard Schroeder Supports Hillary Clinton in 2008»
  42. ^ Forbes magazine, 31. august 2006: «Forbes Most Powerful Women»
  43. ^ «Time magazine, Karen Tumulty, 4. oktober 2007: «The TIME 100: Hillary Clinton»». Arkivert fra originalen 10. februar 2008. Besøkt 19. februar 2008. 
  44. ^ United States Federal Election Commission: FEC Disclosure Reports – CLINTON, HILLARY RODHAM Arkivert 7. mai 2008 hos Wayback Machine.
  45. ^ Washington Post, Staff Writer, 21. januar 2007 s. A01: «Hillary Clinton Opens Presidential Bid»
  46. ^ CNN, John Roberts, 22. januar 2007: «Hillary Clinton launches White House bid: 'I'm in'»
  47. ^ USA Today, Susan Page, 10. oktober 2005: «Call her Madame President»
  48. ^ National Journal, Alexis Simendinger, 1. oktober 2007 «The XX Factor» Arkivert 19. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  49. ^ Cnn.com, 1. april 2007: «Record millions roll in for Clinton White House bid»
  50. ^ The Washington Post, Anne E. Kornblut, 2. april 2007: «Clinton Shatters Record for Fundraising. Edwards Also Passes 1st-Quarter Benchmark»
  51. ^ CNN ElectionCenter2008
  52. ^ RealClearPolitics, 8. januar 2008: «New Hampshire Democratic Primary»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Hillary Rodham Clinton – sitater

Forgjenger:
 Daniel Patrick Moynihan  		Klasse 1-senator fra New York
 Etterfølger:
 Kirsten Gillibrand 
Forgjenger:
 Condoleezza Rice  		USAs utenriksminister
 Etterfølger:
 John Kerry 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hillary_Clinton&oldid=24257117»