Heving (jus)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Er man utilfreds med den annen parts oppfyllelse av kontrakten kan man ha rett til å gjøre gjeldende ulike misligholdsbeføyelser - på visse vilkår også til å gå fra hele avtalen (heve)

Heving eller hevingsrett er en kontraktsrettslig misligholdsbeføyelse som innebærer at en avtale helt eller delvis[1] kanselleres. Heving representerer således et unntak fra det avtalerettslige grunnprinsippet om at avtaler skal holdes («pacta sunt servanda»), som gjelder både i norsk rett[2] og i svært mange andre rettssystemer. Heving som misligholdsbeføyelse kan avgrenses mot andre forhold som kan lede til at en eller flere av partene kan si seg fri fra et avtaleforhold, så som ugyldighet, svik, bristende forutsetninger, o.l. I relasjon til hevingsadgangen må det også avgrenses mot kreditormora og tilfeller der kreditor har risikoen, da det her ikke vil være et mislighold fra debitor som er grunnen til den manglende oppfyllelsen av kontrakten. Mislighold kan foreligge der hvor ytelsen er forsinket eller ikke erlagt, ytelsen har faktiske eller rettslige mangler eller i visse tilfeller ved brudd på sekundærforpliktelser[3] i kontraktsforholdet. Et grunnvilkår for heving er at mislighold foreligger. Alle mislighold leder derimot ikke til en hevingsrett. De nærmere vilkår for beføyelsen følger av allmenne prinsipper, selve avtalen eller av lov i de tilfellene hevingsadgangen er lovregulert.


Heving i norsk rett[rediger | rediger kilde]

For å kunne heve en avtale trengs et rettsgrunnlag. Normalt vil man her først se om det finnes regler i preseptorisk (ufravikelig) lovgivning som kommer til anvendelse i det aktuelle tilfellet. Deretter ser en på om avtalen eller kontrakten selv regulerer hevingsadgangen. Har en fortsatt ikke noe grunnlag for å vurdere hevingsretten ser en på deklaratorisk (fravikelig) lovgivning. Finnes det fortsatt ikke noe grunnlag for å vurdere hevingsretten går en til de alminnelig obligasjonsrettslig prinsippene, og legger det til grunn for vurderingen.

Heving er en misligholdsbeføyelse, dette betyr at heving er noe den krenkede part kan påberope seg når den annen har misligholdt avtalen. Har f.eks. A inngått avtale med B om kjøp av en ny bil med 180 hestekrefter, men den bilen B leverer bare har 130 hestekrefter, foreligger det et objektivt avvik fra det partene har avtalt, og således en mangel. Man kan derfor også si at heving er en mangelsbeføyelse. Det finnes også andre misligholdsbeføyelser som prisavslag, retting og omlevering, som den annen part kan kreve i stedet for å heve. En annen måte å si dette på er at et kontraktsbrudd får kontraktsbruddsvirkninger som gir den krenkede part et kontraktbruddskrav. Heving er et slikt krav dersom vilkårene er oppfylt (se om vilkår nedenfor).

I tillegg til disse kan den annen part alltid kreve erstatning som følge av et mislighold fra den annen parts side. Retten til erstatning vurderes uavhengig av hevingsadgangen, dersom vilkårene for erstatning er oppfylt.

Rettskilder[rediger | rediger kilde]

I norsk rett er heving et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det vil si et grunnprinsipp som alltid kan påberopes og kan komme til anvendelse dersom de nærmere vilkårene vurderes som oppfylt.

I kjøp er hevingsadgangen i tillegg lovregulert. Feks. ved kjøpsloven (§ 39) og i forbrukerkjøpsloven (§23), som er sentrale lover.

En rekke andre kontraktstyper innen blant annet transport, leie, forsikring, oppdragstagere, arbeidsforhold, selskaper, o.l. er også lovregulert, herunder finnes regler om heving rundt om i lovverket. Det er derfor viktig å vurdere om en gitt avtale faller inn under definisjonene for noen av de lovregulerte kontraktstypene, før en kan si noe helt presis om hevingsreglene.

Forholdet mellom å heve en avtale og å si opp en avtale bør også bemerkes. Å si opp en avtale er mer praktisk for å avbryte langvarige avtaleforhold fra dato. Men, dette er ikke først og fremst noen misligholdsbeføyelse og retter seg mot videre fremtidig oppfyllelse. Altså noe annet enn heving, selv om resultatet noen ganger kan tenkes likt enten det heves eller sies opp. Rett til å si opp avtalen, og eventuelle vilkår for å kunne gjøre det, kan følge av lovbestemmelser såvel som av kontrakten selv.

Vilkår for heving[rediger | rediger kilde]

Der hevingsretten er lovregulert oppstilles egne vilkår for heving, men disse bygger i hovedsak på det alminnelige hevingsprinsippet ved vesentlig mislighold, og momentene nevnt under er således også ofte relevante i disse tilfellene – selv om man her knytter an til lovens ord.

Vilkårene for å heve er de samme for både kreditor og debitor etter avtalen. En erklæring om heving til den annen part er også normalt et vilkår og bygger blant annet på lojalitetsplikten som følger av et kontraktsforhold.

Det grunnleggende vilkår i det alminnelige obligasjonsrettslige hevingsprinsippet, er at kontraktsbruddet (misligholdet) må være vesentlig. Dette vesentlighetskravet innebærer at ikke et hvilket som helst mislighold mellom A og B gir rett til å heve. Begrunnelsen for dette er at heving er en alvorlig og inngripende beføyelse overfor den annen part og derfor bør forbeholdes de tilfeller der den annen part har rimelig grunn til å si seg løs fra avtalen[4], m.a.o. der kontraktsbruddet er vesentlig. Prinsippet om at avtaler skal holdes står således sterkt i norsk rett. Om andre misligholdsbeføyelser som retting, omlevering eller prisavslag, vil være tilstrekkelig, kan også påvirke adgangen til å heve.

Om misligholdet er vesentlig er et spørsmål som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, altså en skjønnsvurdering. Ved en tvist for retten vil dommeren bruke sitt såkalte diskresjonære skjønn. Gjennom en rettspraksis og juridisk teori er det likevel utviklet rettningsgivende momenter som ofte er relevante i vurderingen av om et kontraktsbrudd er vesentlig. Sentralt blant disse typisk relevante skjønnsmomentene er avtalens art, misligholdets objektive størrelse, betydning for kjøper, synbarhet av betydning for kjøper hos selger, hvor hardt selger rammes av heving, spekulasjonsfare (om det illojalt overfor den annen part kan spekuleres i heving) og om andre mangelsbeføyelser kan gjenopprette balansen i kontraktsforholdet. Skyld kan også være et moment i denne vurderingen, men heving er ikke betinget av skyld (heving er en objektiv beføyelse).[5] Dessuten vil hensyn som gjør seg gjeldende i den konkrete saken kunne trekkes inn i en slik skjønnsvurdering.

Bortfall av hevingsrett[rediger | rediger kilde]

Retten til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende, herunder heving, kan være begrenset alt gjennom avtalen mellom partene. Videre kan passivitet[6], brudd på en eventuell undersøkelsesplikt (ved avtaleinngåelse eller levering) eller manglende/for sen reklamasjon (hevingserklæring) på kontraktsbruddet føre til at det ikke kan heves. I noen tilfeller[7] kan avvisning av avhjelpstilbud også lede til at retten til å heve faller bort.

Følger av heving[rediger | rediger kilde]

Virkningene av heving er at partenes plikt til å oppfylle faller bort. Er tingen levert, skal det skje en restitusjon[8], en tilbakeføring av ytelsene. Dette kan også innebære kompensasjon for berikelse man har hatt av tingen som tilbakeføres. Dersom tingene eller ytelsene ikke kan tilbakeføres i samme stand, vil også dette kunne kreves kompensert på nærmere vilkår avhengig av grunnen til forringelsen. Når det som er ytt ikke kan tilbakeføres gjelder normalt hevingen fremover (heving ex nunc), da betales eller kompenseres det som er oppfylt av kontrakten. Men, på nærmere vilkår kan også hevingen gjelde for det som er ytt (heving ex tunc).

Visse plikter, som f.eks. plikten til å bevare motpartens forretningshemmeligheter, vil fremdeles stå seg også etter en heving av avtalen. Risikoen for tingen vil gå over igjen til den annen part når kontrakten heves[9], men den annen part vil også ha en omsorgsplikt for slike ting etter hevingen.

Heving i skandinavisk rett[rediger | rediger kilde]

Svensk og dansk rett står svært nær norsk rett på dette rettsområdet. Disse har også heving som et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. I svensk rett reguleres i mange kjøpstilfeller hevingsadgangen av Köplagen (1990:931), og Konsumentköplagen (1990:932), som materielt sett ligner henholdsvis den norske kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven. Dansk rett har blant annet Købeloven som materielt sett ligner på tilsvarende norsk og svensk lov. Bakgrunnen for at de skandinaviske kjøpslovene ligner hverandre såpass i innhold er at dette er et rettsområde hvor det tradisjonelt har vært et tett skandinavisk lovgiversamarbeid. Senere lovgivning innen forbrukerkjøp har videre bakgrunn i europeisk rettsutvikling i tilknytning til EU og påvirkningen har derfor også her i hovedsak vært lik i Norge, Sverige og Danmark med det til følge at også regler om heving samsvarer godt.

Ellers er visse andre kontraktstyper også lovregulert her. Vilkår om vesentlighet gjelder også. I svensk rett uttrykt ved väsentlig betydelse.[10] Misligholdet kan således langt på vei vurderes etter en lignende skjønnsvurdering med de samme relevante skjønnsmomenter som en finner i norsk rett.


Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se som eksempel kjøpsloven §§ 43 og 44 – delvis heving av kjøp
  2. ^ Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687, der det heter at avtaler «skal holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere», jf NL 5-1-2
  3. ^ Se som eksempel høyesterettsdom Rt. 1970 s.1054 om sekudære plikter i kontraktsforholdet
  4. ^ Se som eksempler vurderingene i Rt. 1998 s. 1510 og Rt. 1999 s. 408 – sentralt spørsmål om det er rimelig grunn for den annen part til å si seg fri fra avtalen
  5. ^ Se som eksempel forarbeider til kjøpsloven, Ot.prp. nr. 80 1986-87 s.70 – skyld kan være et moment i vesentlighetsvurderingen, men ikke en betingelse
  6. ^ Se som eksempel Rt. 1992 s. 295 – krav tapt på grunn av passivitet
  7. ^ Se som eksempel kjl. § 37
  8. ^ For kjøpsloven; se §§ 64 til 66
  9. ^ Se som eksempel kjl. § 66(1)a og fkjl. § 51(1)a – risiko hos selger etter levering ved hevingsrett
  10. ^ Se som eksempel KöpL § 25 og KKöpL § 29 – krav om väsentlig betydelse

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Om vilkår for heving etter kjøpsloven – Ot.prp. nr. 80 1986-87 s.70
  • Hov, Jo (2002). Avtalebrudd og partsskifte. ISBN 9788291060132. 
  • Hagstrøm, Viggo (2003). Obligasjonsrett. ISBN 9788251840231. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Norge Relevante norske lover

Sverige Relevante svenske lover

Danmark Relevante danske lover