Heterotopi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Heterotopia (gresk:andre rom) er et begrep den franske filosofen Michel Foucault (1926–1984) presenterte i artikkelen "Des Espaces Autres" (Of Other Places – Heterotopias)i 1967 for å beskrive marginale rom i moderniteten. Artikkelen ble først publisert i 1984, samme året som Foucault døde. Heterotopia beskriver rom og steder som fungerer under ikke-hegemoniske forhold. Disse stedene er okkupert av ’det andre’, de er verken her eller der og kan virke både fysiske og psykiske på samme tid. Faktorer som omhandler liv og død og himmelske fenomener i rommet og med tanke på personers tro og viten, har vært med å forme vår historie fra fortiden som var mere religiøs og opptatt av sjel og evig liv til et mere verdslig syn på for eksempel død. Distanseringen av religiøse dogmer og spørsmål til et mer ateistisk verdenssyn har forandret viktige arenaer som var viktige rom for befolkningen. Michel Foucault beskriver også av-helligelsen(verdsliggjøringen) av de forskjellige rommene befolkningen oppholdt seg i og som de fremdeles holder som viktige; for eksempelforskjellen mellom det private og det offentlige rom og andre oppholdssteder som har demografisk betydning over en viss tids periode.

Foucault berører også temaer som at vi ikke lever i et tomrom av et rom men befinner oss i et myldrende univers som består av alt fra tekniske framskritt og tanker rundt vår eksistens. Foucault påstår at vår bekymring ikke bør dreie seg så mye om tid eller historie, men rom, fordi rommet kan være med på å tolke tiden.

Foucault mener at vi i nyere tid har avmystifisert mange rom i vår søken og iver etter verifiserbar vitenskap. Vitenskapen har ikke bidratt til å utvide rommet, men forminsket det. Hans påstand er at enkelte rom er særlig interessante fordi de viser seg å stå i relasjon med alle andre rom.

For å anskueliggjøre heterotopia konstrasterte Foucault utopia og heterotopia med speilet som illustrasjon. Foucault hevdet at utopiene representerte samfunnet i sin perfekte form, speilvendt, men utopiene er ikke virkelige rom. Imidlertid hevdet han at det i alle kulturer sannsynligvis eksisterte virkelige rom (counter-sites) hvor en utspilt (enacted)utopia med alle virkelige plasser som finnes og som er samtidig representert, bestrides og vendes opp ned på. Foucault hevdet at speilet representerte utopias og heterotopias delte erfaring. Speilet er imidlertid også heterotopia fordi det eksisterer i virkeligheten og fordi det gjør det stedet som jeg inntar i det øyeblikket når jeg ser på meg selv i speilet absolutt virkelig og samtidig absolutt uvirkelig. Slik er heterotopia,ifølge Foucault, både virkelig og uvirkelig på engang. Heterotopia kan på denne måten posisjonere seg på flere steder samtidig, steder som i seg selv er uforenlige; den kan være både åpen og lukket, isolert og gjennomtrengbar.

Foucault har seks forskjellige prinsipper som beskriver heterotopia, og han skiller mellom to hovedtyper av heterotopia:

Første prinsipp: "Heterotopia of crisis" (kriseheterotopia): privilegerte, hellige, forbudte rom, reservert for mennesker i en slags krisetilstand: for eksempel tenåringer, menstruerende og gravide kvinner, de eldre. Kriseheterotopia er forsvinnende i dagens samfunn med unntak som for eksempel kostskole og militærtjeneste. "Heterotopia of deviation" (avviks-heterotopia):rom hvor de som i sin atferd avviker fra den gjengse norm plasseres (fengsel, psykiatrisk sykehus). Foucault nevnte aldershjemmet i spenningsfeltet mellom kriseheterotpia og avviksheterotpia: som krise og som avvik i det moderne samfunn. Avviksheterotopia har i det alt vesentlige overtatt etter kriseheterotopia.

Annet prinsipp: Enhver heterotopia har en bestemt funksjon avhengig av sin kulturelle kontekst. Foucaults eksempel er kirkegården og flytting av den fra senter til periferi (fra byens hjerte – ved kirken; til byens utkant)i sekulariseringens tid. Døden ble individualisert og tabuisert. Kirkegården representerte ikke lenger det hellige og udødelige byens hjerte, men det andre rommet hvor hver familie for seg disponerte sitt eget mørke hvilested.

Tredje prinsipp: Heterotopien kan sidestille rom som i utgangspunktet ikke er forenlige. Som eksempel bruker Foucault teateret med alle der ulike rom som kan vises på samme scene, kino og østens tradisjonelle hager.

Fjerde prinsipp: Heterotopier er knyttet til tid på en slik måte at der tidsoppfatningen må endres, der virker heterotopien. Feks. museer og bibliotek, der historien er samlet opp og fanget på et sted.

Femte prinsipp: Heterotopier er lukkede eller åpne. Det gjør dem gjennomsiktige og isolerte på samme tid. Man kan være tvunget dit eller aktivt ha gjort noe for å komme dit.

Sjette prinsipp: Heterotopias omfattende funksjon i relasjon til all plass som er igjen uten for dem utfolder seg mellom to akser: "Heterotopia of illusion" (illusorisk heterotopia) er et rom som blottstiller alt virkelig rom, alt rom hvor menneskers liv blir delt opp, som enda mer illusorisk. Som eksempel har Foucault bordellet. "Heterotopia of compensation" (kompenserende heterotopia) er et "perfekt" organisert rom. Foucault nevner jesuittkolonier i Sør-Amerika som eksempel.

Utopi er en ide eller et bilde som ikke er virkelig, en slags opphøyd versjon av virkeligheten. Som i Thomas Moores Utopia. Foucault bruker begrepet Heterotopi for å beskrive flere lag av mening eller forhold til andre rom enn det som er åpenbart. Heterotopi er kontrasten til utopi i at det kan være virkelige steder innebygget i samfunnets fundament, men allikevel utenfor samfunnet. Det er ikke-steder.

Heterotopi begrepet har og blitt brukt for å beskrive steder som til forskjell fra utopier virkelig har eksistert, men som innehar en spesiell status i rommet og i bevisstheten- og er ulikt fra hverdagens livsrom gjennom ett slags moderne "rites de passages"(overgangsrite – feks pubertet), en analyse som har blitt brukt om temaparker, minnesmerker og andre kulturelt eller religiøst ladede soner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]