Hestehandel
Hestehandel er kjøp og salg av hester. Folketellingen i 1900 lister ca. 240 personer som driver yrkesmessig som hestehandler. Hestehandelen har et mønster, dyr ales opp i Vest-Norge og selges østover til Østlandet og Sverige. Forklaringen ligger i tilgang på beite og beitetid på årsbasis. Det var billigere å ale opp hester i Vest-Norge enn på Østlandet. I øst var derimot behovet for hest til arbeid i skog, jordbruk og transport større. En parallell til dette er fehandel der dyr ales opp til melkekyr eller slaktedyr i vest. Hestedrift og fedrift er begreper som ofte brukes om en flokk som drives over fjellet. Et opphold på høyfjellet med beiting var en del av dette.
Over tid har begrepet utviklet seg til en folkelig betegnelse på en handel som foretas uten forutgående undersøkelser (nærmest usett). Betegnelsen brukes ofte i en negativ konnotasjon, som har sitt opphav i tidligere tiders handel med hester, der partene kunne være påvirket av alkohol,[1] og både kjøper og selger i ettertid kunne føle seg lurt. Uttrykket brukes på norsk om politiske kompromisser eller «bytteavtaler»[2] som blir inngått i siste liten, før et vedtak, og uten at partene er klar over konsekvensene[trenger referanse] av et kompromissvedtak (politisk hestehandel).
Hesteavl på Vestlandet[rediger | rediger kilde]
På Vestlandet ble det produsert arbeidshester (fjordinger) som gjennom hestehandel ble formidlet østover og nordover. Disse hestene ble solgt til bruk i jordbruk og skogbruk, i transport, gruvedrift og militære formål. I mange hundre år var det slik før traktoren og maskinene overtok. En vanlig vurdering var at en hest er best som arbeidshest seks år gammel.[3] Å fø fram gode arbeidshester var lite lønnsomt for de som trengte dem mest.
Fremfor alt var det fylkene Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal som var hesteavlsfylkene i Norge. I jordbrukstellingen 1939 går det fram at i disse fylkene besto var 66 % av alle hestene under tre år, og til sammenlikning var tallet bare 22 % i fylkene Østfold, Akershus og Hedmark. På Vestlandet var det, særlig i de nevnte hesteavlfylkene, rikelig tilgang på gode utmarksbeiter og dessuten kort inneforingssesong. Andre forhold spilte også inn, blant annet at landsdelen hadde mange små gårdsbruk som knapt hadde mulighet til å holde hest.[4]
Hesteavlens kjerneområde var de indre og midtre bygdene i Nordfjord. Her var det «føllmerr» på hver gård. Når føllet var ett år kunne det selges og kjøperen var oftest en småbruker, fisker eller husmann. Han måtte temme ettåringen, han kunne kjøre ved og få unna våronna, og selge hesten med fortjeneste neste sommer når den var ett år eldre. De hadde nytte og attpåtil fortjeneste av dette rimelige hesteholdet. En hest på fire år var fullgod og nå blir den gjerne kjøpt opp av en hestehandler.[5]
Hestehandlerne[rediger | rediger kilde]
Hestehandlerne bodde gjerne i de indre bygder på Vestlandet eller i fjellbygdene på Vestlandet, mellom hesteavlbygdene og markedene på Østlandet. En hestehandler måtte ha litt kapital. På våren hadde han en runde der det var unghester til salgs og gjorde avtaler. Så ble hestene hentet og samlet opp på sommeren. De kunne nytte beitene på høyfjellet, før de ble ført til markedene eller solgt underveis. En del hester ble ført videre til Sverige. Hester ble også transportert til Nord-Norge for å selges der. En hestehandler solgte fjordinger til bønder på Østlandet i bytte mot dølahester som var etterspurt ved skiferbruddene i Alta. Under gjenoppbyggingen av Nord-Troms og Finnmark etter andre verdenskrig trengtes det hester både til jordbruket og ikke minst til forsvaret.[4] Etter hvert som traktoren overtok som drivkraft i jordbruket på 1950-tallet forsvant også markedet for hester; både hestehandelens og hestehandlerens rolle i historien ble sterkt endret. Det var enda flere ti-år til hesten skulle bli knyttet til fritid, friluftsliv og jenter.
Historisk om hestehandel[rediger | rediger kilde]
Ifølge Amund Helland var det i hestehandel, til forskjell fra annen handel, ikke skammelig å lure motparten. Helland skriver at hestehandelen var preget av knep, overtalelsesrunder, underfundighet og list. På Grundset marked og til dels Levanger marked ble det omsatt mye hester over riksgrensen.[6] Hesten var det mest kostbare dyret på gården i det gamle bondesamfunnet, en hest var verdt like mye som omkring fire kyr. Ved hestehandel sto mye på spill. Frostatingsloven angir kvalitetskrav til hest i handel: Den skulle ikke være blind, døv, halt, sky, eller sta. Magnus Lagabøtes byliv og landsloven av 1274 har forbud mot bedrageri i hestehandel. Henrik Wergeland skrev i 1840 om en hendelse på Grundset marked der gudbrandsdøl og en hedmarking byttet hester, begge var fornøyd med å ha snytt den andre og oppdaget etter en tid at begge var lurt. De norske hestemarkedene var oppført i almanakken og det var hestemarked blant annet i Oslo og senere på Kristiania torv (fra 1640) og Stortorvet (fra 1736), avholdt siste gang i 1966. Ved hestemarkedet i februar 1885 i Kristiania var 500 hester til salgs. I 1940 var det 17 hestemarkeder og 42 hestestevner i Norge, på Levanger var det hestemarkedet to ganger i 1940. De mest kostbare hestene ble annonsert i avisene før markedsdagene. Til ut på 1900-tallet var det vanlig å drive hester over fjellet fra Lærdal og Nordfjord til markeder på Østlandet.[7] Frostatingslovens bestemmelser for hestehandel tilsvarte reglene for handel med træller.[8] Hester fra Vestlandet som skulle selges på Kongsbergmarkedet eller i Rauland om høsten gikk ofte på beite på Hardangervidda over sommeren. Krangel, slagsmål og drap i forbindelse med hestehandel er kjent fra gamle rettsdokumenter blant annet i Røldal i 1502.[9] Både folk fra fjordene i vest og fra dølene i øst drev hestehandel over fjellet.[10] Hallingdøler og hardinger avholdt også hestemarked på Hallingskeid (på 1700–1800 tallet), tilsvarende marked var i Røldal og ved Sankt Thomaskirken på Filefjell.[11] Noen taterfamilier drev stort i hestehandel på 1700-1800-tallet og til andre verdenskrig.[12]
I bygder som Numedal og Hallingdal var kompetansen på handel stor.
Hestehandel og politikk[rediger | rediger kilde]
Historisk bruk av begrepet[rediger | rediger kilde]
I 1802 skrev «Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger» om hvordan tilreisende bønder med gode hester ble tilbudt brennevin og så bedratt.[1] Eilert Sundt skrev i 1844 om fanter som drev «innbringende bedrageri i hestehandel eller i udøvelsen av deres foregivne lægekunst» [13]
Begrepet vokste gradvis frem som noe negativt, og ble på 1850-tallet brukt om avtaler basert på pruting og kjøpslåing, selv om det ikke var noen hest involvert.[14] I 1898 ble begrepet brukt om politisk hestehandel, på samme måte som begrepet brukes i dag.
I 1951 vedtok Stortinget et forbud mot hestehandel med «omstreifere». Ideen kom på 20-tallet som et dårlig forkledd forslag for å hindre «omstreifere» fra å reise, men fikk ikke tilslutning før etter krigen da dyrevelferd ble en del av debatten.[15] Forbudet ble opphevet i 1974.
Nyere bruk[rediger | rediger kilde]
«…historien vist at Senterpartiet kan hestehandel», sa SP-leder Trygve Slagsvold Vedum høsten 2017 i debatten om kommunereformen.[16] Begrepet hestehandel brukes om politisk kjøpslåing og avtaler mellom partier og politikere,[2] og da av politiske motstandere som mener det tas mer hensyn til egne politiske interesser enn til råd fra fagpersoner.[17][18]
I 2010 uttalte stortingspresidenten at: «Presidenten er ikke sikker på om «politisk hestehandel» og «politisk sirkus» er begreper som fremmer respekten for debatten i salen».[19] Uttrykket har vært regelmessig brukt i Stortinget for å kritisere vedtak der politiske motstandere har funnet sammen om flere saker.[20]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, s 2-3
- ^ a b http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=hestehandel&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge
- ^ Bekken, Arne M. (1986). Fjordhesten i Norge. «Seksårshest tener bonden best»
- ^ a b Hammer, Jarle (1986). Olaf A.Lwefdal - Mitt liv med fjordhester.
- ^ Bekken, Arne M. (1986). Fjordhesten i Norge.
- ^ Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. Kristiania: Aschehoug. 1913.
- ^ Jarmann, Nils (1989). Hesten var nødvendig. Oslo: I kommisjon hos Landbruksforlaget. ISBN 8252913911.
- ^ Hasund, S. (1868-1959) (1942). Or Noregs bondesoge: glytt og granskingar. Oslo: Noregs Boklag.
- ^ Hardangervidda. Oslo: Grøndahl. 1979. ISBN 8257402877.
- ^ Nedkvitne, Jon J. (1995). Beitedyr i kulturlandskap. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252917615.
- ^ Olafsen, O. (1843-1932) (1910). De vigtigste støler og fælægre paa Hardangerviddens nord- og vestside: en historisk-topografisk beskrivelse. Kristiania: Mallingske bogtrykkeri.
- ^ Gotaas, Thor (1965-) (2000). Taterne: livskampen og eventyret. Oslo: Andresen & Butenschøn. ISBN 8276940625.
- ^ Bidrag til Kunskab om de laveste Samfundsforholde, s. 18
- ^ EN HESTEHANDEL, klisjeer.no
- ^ Hesteforbud for «omstreifere»
- ^ «Vi kan hestehandel». Altaposten. 26. august 2017.
- ^ Stortinget - Møte torsdag den 8. juni 2017 Sak 3, Karin Andersen (SV): "Overføring av tannhelse og forsøk med 15 kommuner, og da sikkert store kommuner, er en ren politisk hestehandel uten noen faglige begrunnelser i det hele tatt. "
- ^ Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Kommuneproposisjonen 2018, 10.3.2 Komiteens merknader
- ^ Presidenten er ikke sikker på om «politisk hestehandel» og «politisk sirkus» er begreper som fremmer respekten for debatten i salen
- ^ "Hestehandel" brukt i Stortinget[død lenke], besøkt 28.02.18