Henrik II av Østerrike
| Henrik II av Østerrike | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1107 | ||
| Død | 13. jan. 1177 Wien | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Gertrude av Süpplingenburg (1142–)[1] Theodora Komnena av Østerrike (1149–)[1] | ||
| Far | Leopold III av Østerrike | ||
| Mor | Agnes of Germany | ||
| Søsken | 12 oppføringer
Richilde de Staufen
Agnes von Babenberg Gertrude of Bochemia Berta von Boll Jutta von Babenberg Konrad III av Det tysk-romerske rike Leopold Otto av Freising Friedrich II Konrad II. von Babenberg Adalbert II von Babenberg Bertha of Austria | ||
| Barn | Leopold V av Østerrike Agnes of Austria, Queen of Hungary Henry I of Mödling[2] Richardis of Babenberg[3] | ||
| Gravlagt | Schottenstift, Vienna | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Heinrich II Jasomirgott, født 1107, død 13. januar 1177 i Wien, var pfalzgreve ved Rhinen 1140–1141, markgreve av Ostarrîchi 1141-1156, hertug av Bayern 1143-1156 og hertug av Østerrike 1156-1177. Henrik II var av slekten Huset Babenberg.
.JPG)
Som sønn av markgreve Leopold III besatte han den etterfølgende posisjonen som pfalzgreve ved Rhinen, inntil han etter sin bror Leopold IVs overraskende død overtok tittelen som hertug av Bayern og markgreve av Østerrike, da Leopold IV døde barnløs. Han hadde sin residens i den daværende hovedstaden i Bayern, Regensburg.
I 1147 deltok han i det andre korstog som hertug av Bayern, noe som endte i en katastrofe 26. oktober 1147 ved elven Tembris i Anatolia. Kun få ryttere kunne redde seg ved hurtig flukt, blant dem Henrik II, og den unge rytteren Friedrich von Schwaben, som senere skulle bli tysk konge og keiser, kjent som Fredrik Barbarossa.
I forbindelse med den welf-staufiske konflikten hadde welferen Henrik den stolte fått trukket sitt hertugskap av Bayern tilbake av kong Konrad III i 1138, og dette ble deretter videregitt til Babenbergerne. Den nye Keiser Fredrik I forsøkte å komme til et forlik med welferne, og forlente i 1156 Bayern til Henrik den stoltes sønn Henrik Løve. Som erstatning til Babenbergerne kom det såkalte Privilegium Minus, gjennom hvilket Østerrike ble uavhengig fra Bayern som et selvstendig hertugdømme.
I motsetning til sin far, som for det meste regjerte fra Klosterneuburg, forfremmet han i 1145 Wien til sin residensby. Før den tid kunne Wien betraktes å overgå byer som Krems, Melk og Klosterneuburg, og opprettholdte fra da av sin status som landets hovedstad. I 1147 ble også Stefansdomen ferdigstilt som øyensynlig bevis for byens status og betydning.
Fra 1. mai 1142 til 1143 var han gift med Gertrud av Sachsen, keiser Lothar IIIs eneste datter, og fra 1148 med Theodora Komnena, en niese av den byzantiske keiser Manuel I. Begge ekteskapene taler for den betydning Babenbergerne hadde i Sentral-Europa på den tiden.
Hans bror, Otto av Freising, var biskop av Freising og en betydelig historieskriver.
Tilnavnet Jasomirgott kom i det 13. århundre i formen Jochsamergott, betydningen er imidlertid uklar. Man antar at det kan komme av en fordreining av et arabisk ord og setter det i forbindelse med hans deltagelse i det andre korstog i 1147. En populær legende forteller at det kommer av ordene «Ja so mir Gott helfe» («Ja hvis Gud vil»).
I november 1176 kom han ut for en ulykke ved Melk, hvor en råtten trebro brøt sammen under hesten hans, hvor han pådro seg et åpent lårbensbrudd. Han døde 13. januar 1177 i Wien, og ble bisatt i Schottenkirken.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b The Peerage person ID p11405.htm#i114044, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ RegiowikiAT ID 40971[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Eberhard Holz / Wolfgang Huschner (Hrsg.): Deutsche Fürsten des Mittelalters. Edition Leipzig, Leipzig 1995, ISBN 3-361-00437-3.