Henri Gastaut
| Henri Gastaut | |||
|---|---|---|---|
| Født | Henri Jean Pascal Gastaut 5. apr. 1915[1][2][3]  Monaco[4][2] | ||
| Død | 15. juli 1995[1][2][3] (80 år) Marseille[5] Marseilles 8. arrondissement[2] | ||
| Beskjeftigelse | Lege | ||
| Utdannet ved | Université d'Aix-Marseille | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie nationale de médecine[6] Ligue française contre l'épilepsie[6] International League Against Epilepsy[6] Royal Academy of Medicine of Belgium | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden[6] Kommandør av Ordre des Palmes académiques | ||
| Spesialitet | nevrologi | ||
| Fagfelt | Nevrologi,[7] medisin,[7] nevrofysiologi,[7] epileptologi[7] | ||
| Forskning | Epilepsi, EEG | ||
Henri Jean Pascal Gastaut (født 5. eller 15. april 1915 i Monaco, død 15. juli 1995 i Marseille) var en fransk nevrolog og en av de store pionerene som etablerte epileptologi som en respektert disiplin innen nevrologi.
Hans bidrag avanserte kunnskap og behandling av epilepsi enormt. Det er få navn som er like synonymt med epilepsi som hans.
Henri Gastaut var gift med Yvette Gastaut. Sammen fikk de en datter og to sønner som var tvillinger. Hans barn oppnådde også profesjonelle prestasjoner som inkluderte professorater i nevrologi og hematologi.
Henri Gastaut døde i juli 1995, hjemme i Marseille, i en alder av 80 år.
Han blir omtalt som en intelligent person med en fremtredende personlighet. Det nevnes mange ganger at han hadde store diplomatiske evner og at han var svært dyktig til å kommunisere, også kompliserte tema.
Det sies at man husket ham svært godt om man fikk gleden av å møte ham.
En person med Gastauts personlighet og energi kunne ikke innskrenke seg bare til medisin og vitenskap. Faktisk hadde han en umettelig nysgjerrighet for alle menneskelig aktiviteter, spesielt i kunst og litteratur. Han prøvde å forstå mulige sammenhenger mellom epilepsi og kunstneriske geni i personer som Fjodor Dostojevskij, Gustave Flaubert, og Vincent van Gogh, og han publiserte en rekke artikler om dette forholdet.
Hans forskning førte ham inn i nær kontakt med det kulturelle samfunn, og han ble kunnskapsrik om litteratur og kunst. Han og kona Yvette samlet bøker, malerier, møbler, smykker og andre kunstverk fra rundt om i verden. Gastaut hadde også en langvarig interesse for den menneskelige hodeskallen og tilbedelse og ritualer rundt den i primitive kulturer. Han samlet en unik samling av sjeldne eksemplarer som han viste frem i sitt hjemmekontor og som ga ham stor fornøyelse å vise. På slutten av sitt liv, donerte han samlingen til Vieille Charité Museum i Marseille.
Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]
Etter å ha fått en akademisk grad i naturvitenskap, ble han utdannet lege ved universitetet i Marseille.
Tidlig i sine medisinske studier manifesterte han den enorme tørst etter kunnskap og appetitt på intellektuelle utfordringer som preget hele hans yrkesliv. Han spesialiserte seg i nevrologi under ledelse av professor Henri Roger og engasjert seg samtidig i spesialiserte studier av normal og morbid nevroanatomi i regi av professor Lucien Cornil, som da var dekan ved University of Marseille School of Medicine.
Han ble utnevnt førsteamanuensis ved universitetet og etterfulgte Cornil som professor av patologisk anatomi.
Gastaut anerkjente tidlig mulighetene for å bruke EEG for å studere normal og unormal kortikal funksjon, og i 1953 ble han leder for nevrobiologiske laboratorier på sykehuset i Marseille.
I 1967 valgte Gastauts kolleger ham til dekanus ved University of Marseille School of Medicine.
I anerkjennelse av hans fremragende bidrag i EEG og relaterte felt, ble en professorstilling i klinisk nevrofysiologi opprettet for ham i 1973. Han hadde stilling som professor for klinisk nevrofysiologi fra 1973 til han pensjonerte seg 1984.
Han ble ekstremt innflytelsesrik både overfor sine fagfeller, men også overfor viktige departement.
I 1971 ble han valgt til styreleder for en ny gren av University of Aix-Marseille som han hadde bidratt til å organisere. Han tjente som styreleder for National Conferanse of Frennch University Presidents i 2 år.
Fra 1960 til 1972, ble Gastaut sine kliniske og akademiske aktiviteter delt mellom universitetssykehusene La Timone og Centre Saint-Paul.
Under samme tid var han leder for en av de enheter av National Institute og Medical Research (INSERM) som ble dedikert til epilepsi. I 1984, skapte han Institute of Neurological Reserch, som ble co-sponset av Verdens helseorganisasjon (WHO), der Gastaut også var en viktig konsulent.
Helt fra starten tiltrakk Gastaut seg de beste studenter og eminente medarbeidere.
Fra Frankrike bør man nevne Robert Naquet, Henri Regis, og Robert Vigouroux i nevrofysiologi; George Salamon i neuroradiology, Maurice Toga i nevropatologi, Joseph Roger, Anne Beaumanoir, Micheline Vigouroux, Maurice og Suzanne Dongier, Carlo Albert Tassinari, Rene Soulayrol, Michelle Bureau, og Charlotte Dravet i epileptology.
Gastauts resultater og rykte gjorde Marseille til en magnet for nevrologer og nevrofysiologer fra hele verden. Det er umulig å nevne dem alle uten å utelate noen.
Gastaut var spesielt knyttet til Italia og Spania, og det er mange av hans tidligere studenter i disse landene som fortsetter sitt arbeid og undervisning. Epileptologer rundt om i verden som studerte hos Gastaut eller som samarbeidet med ham er tilstrekkelig mange og har hatt tilstrekkelig gjennomslagskraft i feltet, til at de kollektivt er kjent som Marseille Skolen.
EEG og klinisk forskning[rediger | rediger kilde]
EEG var Gastaut sin lidenskap. Han drev studier i EEG med W. Grå Walter i Bristol, og han forsto fra hans første studier den unike muligheten som EEG gir for å studere hjernefunksjon, spesielt knyttet til epilepsi.
Alltid og framfor alt, var Gastaut en epileptolog, og hans arbeid omhandlet nesten alle kliniske aspekter av anfall og epilepsi. Anfallssemiologi var en spesiell interesse.
Mellom 1947 og 1987 var Gastaut drivkraften bak en uavbrutt serie store bidrag om nevrofysiologi og epilepsi.
Han opprettet flere metoder for å aktivere unormale EEG utladninger, inkludert photic stimulation og photic-pentylenetetrazol activation.
Gastaut definerte fem av de største menneskelige EEG-mønstre anerkjent av det internasjonale forbundet av EEG og klinisk nevrofysiologi: lambda bølger, mu rytme, pi rytme, posterior theta rhythm, og rolandic spikes.
Han brukte EEG til å studere forholdet mellom kortikal fysiologi og ulike tilstander av endret bevissthet, inkludert både de han betraktet naturlig (meditasjon, orientalske teknikker), samt de han kalte kunstige (psykoaktive stoffer, biofeedback).
Han studerte også pavlovsk og operant betinging og gjorde store bidrag til forståelse av kliniske manifestasjoner og fysiologiske sammenhenger i parasomnia.
Stimulert av et opphold på Montreal Neurological Institute, raffinerte han beskrivelsen av opprinnelsen til anfall fra tinninglappen og rapporterte de atferdsmessige manifestasjoner av anfall som forekommer etter stimulering av temporolimbic structures på forsøksdyr. Han beskrev unilaterale anfall, toniske anfall, atoniske anfall, og typisk og atypisk absens.
Utover anfallssemiologi var Gastaut imidlertid dedikert i arbeidet med å forstå og klargjøre hele fenomenologien av ulike typer epilepsi.
Hans arbeid i fotosensitivitet førte naturlig til studier av en gruppe av lysfølsomme epilepsier og blant disse, hans definisjon og avgrensning av pasienter med selv-indusert lysfølsomme anfall og de med TV-induserte anfall.
Han beskrev også skremmeeffekt epilepsi og epilepsi manifestert ved hemiconvulsions og assosiert med hemiplegia (HHE syndrom).
Ved å anerkjenne viktige fellestrekk, individualiserte han den ondartede barndomsepilepsien Lennox-Gastaut syndrom.
Som en viktig bidragsyter til et stort internasjonalt samarbeidsprosjekt og gjennom annet arbeid, var Gastaut en viktig katalysator i å tilby en moderne definisjon av Wests syndrom. Hans siste viktige kliniske funn var å identifisere benign partial epilepsy of childhood with occipital spike-waves.
Gastauts forskning resulterte ikke bare i en samling av fakta eller observasjoner om nye fenomener. Tvert imot, han prøvde alltid å forstå kontekst og å integrere sine funn i en mer global forståelse av hjernens funksjon og epilepsi, i alle dets aspekter. Tidlig i sin karriere, forsto han det kritiske behovet for å klassifisere anfall og annerledes typer epilepsi basert på deres viktigste kjennetegn. I løpet av årene utarbeidet han gradvis og raffinert en omfattende sykdomslære som er grunnlaget for vårt nåværende klassifiseringssystemer.
Hans klassifisering av epileptiske anfall var tema for 1964-Marseille kollokviet, deretter vurderte Commission on Terminology of the International League Against Epilepsy (ILAE) forslaget på møter i Hemstede og Wien.
Gastaut integrerte de ulike kommentarene, forslag, og kritikk i en redigert versjon som ble vedtatt på den 12. internasjonale epilepsi kongressen i New York i 1967, formelt vedtatt av ILAE i 1969, og publiserte i 1970
Ut fra erkjennelsen om at epileptologer trengte et felles språk der ord er anerkjent å ha bestemte meninger, begynte Gastaut en ordbok i epilepsi i 1964. Dette arbeidet undergikk en lang utvikling før det ble publisert av WHO i 1973.
ILAEs Klassifisering av Epilepsi og Syndromer, vedtatt i 1989, hadde også sin opprinnelse i Gastaut tidligere forslag.
I 1958 viet han Marseille kollokvierom til å forstå forholdet mellom nevroradiologiske funn og EEG funn i epilepsi.
Når tomografi (CT) av hjernen ble introdusert, anerkjent Gastaut dens betydning umiddelbart og ordnet gjennom WHO for å ha en av de første maskinene installert i sykehus La Timone for undersøkelse av alle pasienter med epilepsi.
Rollen til CT og dens nye bidrag for epileptologi var temaet for 1975 Marseille kollokviet. Han var også interessert i de psykologiske og atferdsmessige manifestasjoner av epilepsi og organiserte flere møter om forholdet mellom EEG og atferd. Ikke alle paroksysmale fenomener er epileptisk, og Gastaut var opptatt av korrekt differensial diagnose.
For å oppnå dette, gjennomførte han en rekke studier av synkope, søvnforstyrrelser, og autonome fenomener som ble nyskapende bidrag.
Han var en tidlig tilhenger av epidemiologisk forskning, og hans 1968 symposium på Epilepsi i Afrika var utgangspunktet for mange senere undersøkelser av epilepsi i utviklingsland.
Engasjement i pasienter og pårørende[rediger | rediger kilde]
Selv om mye av arbeidet hans var vitenskapelige, ble Gastaut dypt engasjert i å forbedre trivsel og livskvalitet ikke bare for sine egne pasienter, men for alle som var plaget med epilepsi.
Han gjenkjente antiepileptiske egenskaper av benzodiazepiner og var en sterk talsmann for deres bruk ikke bare til å bryte status epilepticus, men også for å behandle pasienter med kronisk epilepsi.
Hans studier av barndoms epilepsier førte til utvikling av spesialiserte anlegg som ga omfattende, tverrfaglig omsorg og utdanning.
I 1958 sammen med Drs. P. og M. Kerfriden, grunnla han Toul-archoat Senter for utdanning av barn med epilepsi i Bretagne.
Samtidig sto han i spissen for dannelsen av en arbeidsgruppe innenfor WHO som skulle jobbe med opplæring i epilepsi.
Med Ved hjelp av Madame Germain Poinso-Chapuis, den tidligere helseminister for Frankrike, opprettet Gastaut Senter Saint-Paul i Marseille i 1960 og ledet det de neste 10 årene.
Som hans nevrofysiologi avdeling på La Timone, ble Senter Saint-Paul under Gastaut ledelse en smeltedigel for mange originale ideer og forskning som bidro vesentlig til vår forståelse av epilepsi og til avansert pasientbehandling som barn med epilepsi over hele verden har nytte av.
International League Against Epilepsy (ILEA)[rediger | rediger kilde]
Han viet seg til epilepsi ikke bare i Marseille, men også i hele Frankrike og resten av verden. Han jobbet intenst for at medisinsk og vitenskapelige fremskritt skulle formidles som vidt som mulig.
Etter første verdenskrig, på oppfordring av William G. Lennox, grunnla Gastaut French League Against Epilepsy (FLAE) i 1949 og var leder fram til 1973. FLAE ble den sjette avdeling av International League Against Epilepsy (ILEA).
Gastaut organisert den 7. internasjonale epilepsikongressen, som ble holdt i Paris i forbindelse med den internasjonale kongressen av EEG og klinisk nevrofysiologi.
Etter den 7. internasjonale kongressen etablerte han prinsippet om møte for alle nevrologiske vitenskapssamfunn hvert 4. år, inkludert ILAE.
Gastaut ble utnevnt til President-Elect av ILAE i 1953 og brukte flere måneder i Sør-Amerika og Japan til å etablere ILAE-avdelinger i disse områdene.
Han fungerte som ILAEs generalsekretær fra 1957 til 1969, og han ble dens leder i 1969, en periode som ble avsluttet 1973.
Det er liten tvil om at Gastaut hadde enormt mye å si for ILAE. Han spilte en ledende rolle i reorganiseringen av Epilepsia, som ikke hadde vært utgitt siden 1955.
Det første bindet av den fjerde serien dukket opp i 1959 med Gastaut, Gilbert Glaser og Albert Lorentz de Haas som medforfatter.
Gastaut var medvirkende til å reetablere Epilepsia som det viktigste forumet for klinisk og eksperimentell publikasjoner relatert til epilepsi. Han forbedret tidsskriftets prestisje ved å fortrinnsvis sende inn sine egne papirer til det, og oppfordret sine kolleger og medarbeidere til å gjøre det samme. Han var grunnleggeren av International Federation of EEG og klinisk nevrofysiologi og tjente både som sekretær (1949–1957) og senere som leder (1957–1961).
Marseille kollokvier[rediger | rediger kilde]
Gastaut grunnla Marseille kollokvier, møter som under hans ledelse ble internasjonalt kjent som det fremste forum for å fremme epilepsi forskning, utvikle konsensus synspunkter om bestemte problemer, definere kritiske problemstillinger, og tilbyr state-of-the-art kliniske og vitenskapelige vurderinger.
Kollokvier ble holdt nesten hver år fra 1950 til 1980, og hvert tiltrakk 300–500 deltakere.
Møtene ble ledet av kjente nevrologer eller nevrofysiologer, herunder Alfred Fessard, W. Grey Walter, Herbert Jasper, Théophile Alajouanine, Wilder Penfield, og Karl Zulch.
Det siste kollokviet, i 1980, ble ledet av Roger Broughton i Ottawa, som var en av Gastaut første studenter i Saint-Paul som ikke var fra Frankrike.
Resultatet fra denne siste kollokviet ble utgitt under tittelen Henri Gastaut and the Marseille School’s Contributions to the Neurosciences.
Selv etter at Kollokviet hadde endt fortsatte Gastaut å holde årlige møter, besøkt av mange franske og utenlandske nevrologer, for å vurdere emner i epilepsi og EEG og diskutere interessante saker, både sin egen og de som ble presentert av deltakerne. I denne aktiviteten, ble han alltid hjulpet av sin hengivne sekretær, Mireille Taury. Han kom med det samme nivå av energi, engasjement, og entusiasme for undervisning til disse mindre møtene som han gjorde til de store internasjonale kongresser.
Utmerkelser og priser[rediger | rediger kilde]
- Monthyon-prisen fra Det franske vitenskapsakademiet
- Æresdoktor ved universitetene i Ottawa (1969), Liège (1973), Bologna (1977) og Shanghai (1979)
- Offiser av Æreslegionen (forfremmet til kommandør kort tid før sin død)
- Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden
- Kommandør av Ordre des Palmes académiques
- Kommandør av Elfenbenskystens Nasjonalordenen
- Offiser av Monacos Den hellige Carls orden
- Medlemskap av Académie Nationale de Médecine og American Neurological Association
- Æresmedlem av American Academy of Neurology, belgiske Académie royale de médecine og argentinske Academia Nacional de Medicina
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 17. april 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.academie-medecine.fr, oppført som Henri GASTAUT, National Academy of Medicine (France) member ID 1437, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d www.armb.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0217315, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Commission on Terminology of the International League Against Epilepsy. A proposed international classification of epileptic seizures. Epilepsia 1964;5:297-306.
- Gastaut H. Clinical and electroencephalographic classification of epileptic seizures. Epilepsia 1970;ll: 102-13.
- Gastaut H. Dictionary of epilepsy. World Health Organization, Geneva, 1973.
- Commission on Classification and Terminology of the International League Against Epilepsy. Proposal for revised classification of epilepsies and epileptic syndromes. Epilepsia
- Fishgold H, Gastaut H, Rayons X. Radioisotopes et EEG dans l’epilepsie. Electroencephalogr Clin Neurophysiol
- Gastaut H, Gastaut JL. Computerized transverse axial tomography in epilepsy. Epilepsia 1976;17:325-36.
- Gastaut H. Epidemiologie de l’epilepsie en Afrique. Afr J Med Sci 1970;1:115-251.
- Broughton RJ. Henri Gastaut and the Marseille School’s Contribution to the Neurosciences. Electroencephalogr Clin Neurophysiol 1982;(suppl 35): 1-447.