Henri Brisson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henri Brisson
Født31. juli 1835[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bourges (Frankrike)
Død14. apr. 1912Rediger på Wikidata (76 år)
Paris
BeskjeftigelsePolitiker, journalist, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike
  • statsminister (1885–1886)
  • statsminister (1898–1898) Rediger på Wikidata
Utdannet vedFaculté de droit de Paris
lycée Alain-Fournier
PartiUnion républicaine
NasjonalitetFrankrike[5]
GravlagtCimetière de Montmartre

Eugène Henri Brisson (født 31. juli 1835 i Bourges i Frankrike, død 13. april 1912 i Paris) var en fransk politiker. Han var Frankrikes statsminister to ganger.[6][7]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Henri Brisson tok likesom sin far juridisk utdannelse. Han begynte sin yrkeskarriere som advokat og journalist. Sammen med Paul-Armand Challemel-Lacour grunnla han avisen La revue politique.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg til opposisjonen under Napoleon III og ble etter det annet keiserrikes fall i 1870 viseborgermester i Paris. Snart etter ble valgt til deputert for Paris; første gang den 8. februar 1871, og deretter i 1876, 1877 og 1881. Han var utpreget antiklerikal og tilhørte datidens ytterste venstre.

Brisson kjempet særlig for innføring av allmen obligatorisk skoleundervisning. Årene 1881-85 var han president i deputertkammeret.

Statsminister 1885-1886[rediger | rediger kilde]

Etter statsminister Jules Ferrys avhang ble han den 6. april 1885 landets neste statsminister, og overtok samtidig justisministeriet. Etter parlamentsvalgene senere samme år trakk han seg tilbake den 7. januar 1886, idet han ikke hadde det ønskede flertall i ryggen for kredittopptak for Tongkingekspedisjonen.

Etter president Marie François Sadi Carnot død i 1894 kandiderte han uten hell for å bli hans etterfølger. Senere, i desember 1894, ble han på nytt president i kammeret 1894-98 og der tok han stor del i avsløringen av Panamaskandalen.

Statsminister 1898[rediger | rediger kilde]

I juni 1898 dannet Brisson ministerium i en av Dreyfus-sakens uroligste perioder. Han tok - likesm i sin første regjeringsperiode - også på seg en portefølje i tillegg til statsministervervet; han var denne gang også innenriksminister. Hans oppriktighet under løsningen av Dreyfus-saken gjorde ham høyt skattet i befolkningen. Likevel måtte han tre tilbake med sitt ministerium den 1. november 1898.

I 1899 var han atter presidentkandidat, men tapte for Felix Faure. Han støttet Pierre Waldeck-Rousseaus og Émile Combes ministerier. Han kjempet för lovene vedrørende religiøse ordener og loven om skille mellom stat og kirke.

Årene 1904 og 1906-12 var han atter president for deputertkammeret - i mai 1906 var han blitt valgt med 500 av 581 stemmer.[8]

Blant Brissons skrifter kan fremheves La Congrégation, aperçu historique (1902) og Souvernirs. L'affaire Dreyfus (1908).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Yvert Benoît (dir.): Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007
  • Svensk uppslagsbok. Malmö 1939.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henri-Brisson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6qc7n13, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Sycomore, oppført som Henri, Eugène Brisson, Sycomore-ID 1240, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ France hos rulers.org
  7. ^ France hos worldstatesmen.org
  8. ^ 1911 Encyclopædia Britannica/Brisson, Eugène Henri