Henri Brisson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henri Brisson
Henri Brisson.jpg
Født31. juli 1835
Bourges
Død14. april 1912 (76 år)
Paris
Gravlagt Cimetière de Montmartre
Utdannet ved Faculté de droit de Paris
Beskjeftigelse Politiker, journalist, advokat
Parti Union républicaine
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk

Eugène Henri Brisson (født 31. juli 1835 i Bourges i Frankrike, død 13. april 1912 i Paris) var en fransk politiker. Han var Frankrikes statsminister to ganger.[1][2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Henri Brisson tok likesom sin far juridisk utdannelse. Han begynte sin yrkeskarriere som advokat og journalist. Sammen med Paul-Armand Challemel-Lacour grunnla han avisen La revue politique.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg til opposisjonen under Napoleon III og ble etter det annet keiserrikes fall i 1870 viseborgermester i Paris. Snart etter ble valgt til deputert for Paris; første gang den 8. februar 1871, og deretter i 1876, 1877 og 1881. Han var utpreget antiklerikal og tilhørte datidens ytterste venstre.

Brisson kjempet særlig for innføring av allmen obligatorisk skoleundervisning. Årene 1881-85 var han president i deputertkammeret.

Statsminister 1885-1886[rediger | rediger kilde]

Etter statsminister Jules Ferrys avhang ble han den 6. april 1885 landets neste statsminister, og overtok samtidig justisministeriet. Etter parlamentsvalgene senere samme år trakk han seg tilbake den 7. januar 1886, idet han ikke hadde det ønskede flertall i ryggen for kredittopptak for Tongkingekspedisjonen.

Etter president Marie François Sadi Carnot død i 1894 kandiderte han uten hell for å bli hans etterfølger. Senere, i desember 1894, ble han på nytt president i kammeret 1894-98 og der tok han stor del i avsløringen av Panamaskandalen.

Statsminister 1898[rediger | rediger kilde]

I juni 1898 dannet Brisson ministerium i en av Dreyfusaffærens uroligste perioder. Han tok - likesm i sin første regjeringsperiode - også på seg en portefølje i tillegg til statsministervervet; han var denne gang også innenriksminister. Hans oppriktighet under løsningen av Dreyfusaffæren gjorde ham høyt skattet i befolkningen. Likevel måtte han tre tilbake med sitt ministerium den 1. november 1898.

I 1899 var han atter presidentkandidat, men tapte for Felix Faure. Han støttet Pierre Waldeck-Rousseaus og Émile Combes ministerier. Han kjempet för lovene vedrørende religiøse ordener og loven om skille mellom stat og kirke.

Årene 1904 og 1906-12 var han atter president for deputertkammeret - i mai 1906 var han blitt valgt med 500 av 581 stemmer.[3]

Blant Brissons skrifter kan fremheves La Congrégation, aperçu historique (1902) og Souvernirs. L'affaire Dreyfus (1908).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Yvert Benoît (dir.): Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007
  • Svensk uppslagsbok. Malmö 1939.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ France hos rulers.org
  2. ^ France hos worldstatesmen.org
  3. ^ 1911 Encyclopædia Britannica/Brisson, Eugène Henri