Hendrik Christian Andersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hendrik Christian Andersen
Født17. apr. 1872[1]Rediger på Wikidata
Bergen
Død19. des. 1940[2][1]Rediger på Wikidata (68 år)
Roma
BeskjeftigelseBilledhugger, kunstmaler Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
Norge
GravlagtCimitero acattolico di Roma

Hendrik Christian Andersen (født 15. april 1872 i Bergen, død 19. desember 1940 i Roma) var en norsk-amerikansk billedhugger, maler og byplanlegger med noe så sjeldent som sitt eget museum i Roma,[3] en av de mer ukjente turistattraksjonene i den italienske hovedstaden.

Bare fire utlendinger har fått sitt eget museum i Roma: John Keats, Shelley, Goethe og Andersen. Da han døde i 1940, hadde han testamentert alt til den italienske stat, medregnet rundt 300 grafiske arbeider, 200 malerier og 300 skulpturer. Eneste klausul var at adoptivsøsteren Lucie skulle disponere praktvillaen så lenge hun levde. Etter hennes død i 1978 ble huset totalrestaurert av staten med offisiell åpning ved tusenårsskiftet 1999/2000.[4]

Hendrik Andersen og John Briggs Potter i Firenze (1894). Malt av broren Andreas Martin Andersen (1869-1902).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hendrik Christian Andersen var sønn av vognmann Anders Andersen fra Lærdal og Helene Monsine Monsen fra Bergen.[5] Samme år utvandret hans far til USA, og i 1873 fulgte resten av familien etter. De bosatte seg i Newport i Rhode Island i USA året etterpå. Som ung mann begynte han å arbeide med skulptur, han omgikkes den velstående eliten i byen, og var kunstlærer for Gertrude Vandebilt Whitney.[6] I USA ble yngstebroren Arthur født. Eldstebroren Andreas utdannet seg til maler, og en rekke av hans bilder er utstilt i museet i Roma.[7]

Etter kunstskolen i Boston reiste Hendrik Christian i 1894 rundt i Europa i selskap med sin bror Andreas, før han i 1897 bosatte seg i Roma for å arbeide videre som billedhugger, inspirert av antikken og av Michelangelo. Her bodde han sammen med sin mor, broren Arthur som var pianist, og Olivia Cushing, enke etter Andreas,[8] som døde ung av tuberkulose i 1902. Enken var velstående og planla sammen med Hendrik et vakkert minnesmerke over sin mann. Dette minnesmerket vokste til en plan om et kunstpalass som gradvis utviklet seg til en plan om en «verdensby», fylt med skulpturer, gallerier og museer, samt en dyrepark, i håp om en sosial og åndelig vekkelse ved hjelp av kunst. Olivia Cushing døde i 1917 og etterlot Andersen en formue som han brukte til å bygge en praktvilla i Via Pasquale Stanislao Mancini nr 20,[9] som del av sin visjon om en «verdensby».[10]

I 1899 besøkte Henry James Roma og traff Andersen. De to ble nære venner og brevvekslet i 15 år. James var betatt av den 30 år yngre mannen og ble en av Andersens første mentorer ved å kjøpe skulpturen hans som forestilte grev Alberto Bevilacqua for £ 50. «Jeg skal ha ham foran meg hele tiden, som en elsket felle og venn,» sa James om skulpturen som stod i hans hjem i Sussex. Brevene hans uttrykker stor hengivenhet for og forelskelse i Andersen, og en samling av brevene ble utgitt i 2004 under tittelen Beloved boy.[11] Ettersom Andersens svarbrev ikke er tilgjengelige, er det uvisst hvor intimt forholdet deres virkelig var. Trolig møttes de bare 6-7 ganger, og brevvekslingen opphørte i 1915 pga det James kalte Andersens «stormannsgalskap».[12]

«Verdensbyen»[rediger | rediger kilde]

Tegning av de planlagte kolossalstatuene ved innseilingen til «et verdenssenter», Hendrik Andersens visjonære «Verdensbyen» som en møteplass for vitenskap, teknikk, religion, politikk og kunst, knyttet sammen med den pasifistiske organisasjonen «Verdens samvittighet».

Fra 1907 var Andersens hovedprosjekt «Verdensbyen», en slags utopisk syntese av mange ulike kulturformer, tenkt som en fysisk møteplass for de ypperste fremstøt innen vitenskap, teknikk, religion, politikk og kunst, og koblet sammen med en pasifistisk orientert organisasjon, «Verdens samvittighet»,[13] som han opprettet sammen med sin svigerinne Olivia Cushing i 1912. Han innledet samarbeid med den franske arkitekten Ernest Hébrard som senere ble kjent for sin plan for gjenreisingen av Saloniki etter bybrannen i 1917, og prosjektet fikk støtte fra flere amerikanske rikfolk.

Dette storstilte og sterkt omdiskuterte tiltaket fikk også støtte fra baron le Coubertain som gjenopplivet de olympiske leker, og Italias konge Viktor Emmanuel. Kongens store interesse skyldtes kanskje at Tripoli i Nord-Afrika var utsett som en mulig «verdensby». Selv sa Andersen til The Independent i 1915: «Byen vil tjene som en stemme for folk, med dører åpne for hele den menneskelige familie og frie avenyer til verdens pilegrimer.»[14]

Mens arbeidet med «Verdensbyen» langsomt skred frem, arbeidet Andersen iherdig på en rekke store skulpturgrupper som skulle pryde bybildet. 1911 ble flere av skulpturene, blant annet bronsegruppene «Dag», «Menneskeheten» og «Brorskap» og en gipsmodell av «Evig liv» (egentlig tenkt som gravmonument over broren), vist på verdensutstillingen i Roma (Esposizione internazionale d'arte). 1913 ble det utgitt en bok om «Verdensbyen», Creation of a World Centre of Communication,[15] et manifest som ble sendt til en rekke regjeringer, kulturinstitusjoner og enkeltpersoner verden over for å samle støtte til prosjektet. Etter Olivia Cushings død i 1917 stoppet imidlertid arbeidet med «Verdensbyen» i praksis opp; Andersen prøvde å gjenopplive det i 1926 ved å søke støtte hos Italias diktator Mussolini, men det ble aldri fullført. På landområdet sør for Roma sentrum som Mussolini lovet til prosjektet, ble det i stedet reist et utstillingskompleks og bydelen Esposizione Universale di Roma (EUR).

Skulpturgruppe av Hendrik Andersen (1872–1940) i Museo Hendrik C. Andersen, kunstnerens hjem og atelier i via Flaminia i Roma som han testamenterte til den italienske republikk sammen med 400 kunstverk. Kunstnerhjemmet åpnet for publikum i 1978.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b RKDartists, rkd.nl, besøkt 23. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som HendrikChristian Andersen (I Kirkeboken: Henrik) Andersen, Norsk biografisk leksikon ID Hendrik_C_Andersen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b italianways.com om The Hendrik Christian Andersen House-Museum in Rome
  4. ^ Ola Rye: «Kunsten å være bergensk bybarn i Roma», Bergensavisen 29. juni 2008
  5. ^ Norlie, Olaf Morgan (1925). History of the Norwegian people in America. Minneapolis: Augsburg Publishing House. s. 465. 
  6. ^ 1757 - 1855 - Newport Mansions Arkivert 22. juli 2011 hos Wayback Machine. at www.newportmansions.org
  7. ^ Ola Rye: «Kunsten å være bergensk bybarn i Roma», Bergensavisen 29. juni 2008
  8. ^ «Hendrik C. Andersen»
  9. ^ Andersens museum
  10. ^ Henry James and Hendrik Christian Andersen
  11. ^ Henry James' brev til Hendrik Andersen: Beloved boy
  12. ^ Henry James and Hendrik Christian Andersen
  13. ^ Hendrik C. Andersen: World conscience. An international society for the creation of a world-centre, to house international interests and unite peoples and nations for the attainment of peace and progress upon broader humanitarian lines (1916)
  14. ^ Ola Rye: «Kunsten å være bergensk bybarn i Roma», Bergensavisen 29. juni 2008
  15. ^ Hendrik Christian Andersen: Creation of a world centre of communication (1918)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]