Hendrik Christian Andersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hendrik Christian Andersen
Født17. april 1872[1]Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Død19. desember 1940[2][1]Rediger på Wikidata (68 år)
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt Cimitero acattolico di RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Billedhugger, kunstmalerRediger på Wikidata
Nasjonalitet USA, NorgeRediger på Wikidata

Hendrik Christian Andersen (født 15. april 1872 i Bergen, død 19. desember 1940 i Roma) var en norsk-amerikansk billedhugger, maler og byplanlegger. Han er en norskfødt kunstner som har noe så sjeldent som sitt eget museum i Roma.[3] Museet er en av de mer ukjente kjente turistattraksjonene i den italienske hovedstaden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hendrik Christian Andersen var sønn av Anders Andersen fra Lærdal og Helene Monsine Monsen fra Bergen.[4] Han bodde i Norge kun i sitt første leveår; familien emigrerte til Newport i Rhode Island i USA året derpå. Som ung mann begynte han å arbeide med skulptur, han omgikkes den velstående eliten i byen, og var kunstlærer for Gertrude Vandebilt Whitney.[5]

«Verdensbyen»[rediger | rediger kilde]

Tegning av de planlagte kolossalstatuene ved innseilingen til «et verdenssenter», Hendrik Andersens visjonære «Verdensbyen» som en møteplass for vitenskap, teknikk, religion, politikk og kunst, knyttet sammen med den pasifistiske organisasjonen Verdens samvittighet.

Fra 1907 var Andersens hovedprosjekt «Verdensbyen», en slags utopisk syntese av mange ulike kulturformer, tenkt som en fysisk møteplass for de ypperste fremstøt innen vitenskap, teknikk, religion, politikk og kunst, og koblet sammen med en pasifistisk orientert organisasjon, Verdens samvittighet,[6] som han opprettet sammen med Olivia Cushing i 1912. Han innledet samarbeid med den franske arkitekten Ernest Hébrard (som senere ble kjent for sin plan for gjenreisingen av Saloniki etter bybrannen 1917), og prosjektet fikk støtte fra flere amerikanske rikfolk.

Mens arbeidet med «Verdensbyen» langsomt skred frem, arbeidet Andersen iherdig på en rekke store skulpturgrupper som skulle pryde bybildet. 1911 ble flere av skulpturene, blant annet bronsegruppene «Dag», «Menneskeheten» og «Brorskap» og en gipsmodell av «Evig liv» (egentlig tenkt som gravmonument over broren), vist på verdensutstillingen i Roma (Esposizione internazionale d'arte). 1913 ble det utgitt en bok om «Verdensbyen», Creation of a World Centre of Communication,[7] et manifest som ble sendt til en rekke regjeringer, kulturinstitusjoner og enkeltpersoner verden over for å samle støtte til prosjektet. Etter Olivia Cushings død 1917 stoppet imidlertid arbeidet med «Verdensbyen» i praksis opp; Andersen prøvde å gjenopplive det 1926 gjennom å søke støtte hos Italias diktator Mussolini, men det ble aldri fullført. Landområdet vest for Roma som Mussolini lovet til prosjektet, ble senere brukt til å reise utstillingskomplekset og bydelen Esposizione Universale di Roma (EUR).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Skulpturgruppe av Hendrik Andersen (1872–1940) i Museo Hendrik C. Andersen, kunstnerens hjem og atelier i Flaminia i Roma som han testamenterte til den italienske republikk sammen med 400 kunstverk. Kunstnerhjemmet åpnet for publikum i 1978.[3]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]