Helleristningene på Grøtte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Helleristningene på Grøtte
Selbustrand rock art Solem VII.jpg
LandNorge Norge

Helleristningene på Grøtte
63°14′59″N 10°54′39″Ø

Helleristningene på GrøtteSelbustrand i Selbu kommune i Trøndelag er helleristninger av typen jordbruksristninger fra bronsealderen, utført på løse granittblokker i strandkanten på nordsiden av Selbusjøen. Motivene er båter og omriss av fotsåler, men det er også innslag av hender, groper og noen enkle dyrefigurer.[1] Det mest interessante ved feltet er den enestående plasseringen i landskapet, mener arkeologiprofessoren Kalle Sognnes.[2] Motivene som brukes her er for det meste kjent fra andre bergkunstfelt.

Stedet og funnet[rediger | rediger kilde]

I grenda Selbustrand på nordsiden av Selbusjøen ble det i 1947 og 1948 oppdaget helleristninger på flere rullesteiner som befinner seg i strandkanten.[3][4] Tidligere hadde en båtfigur blitt oppdaget i 1930, på gården Engan,[2][5] og en stein med to dyrefigurer på Balstad i 1937.[6]

Funnet i 1947/1948 hadde antagelig sammenheng med at det var uvanlig lav vannstand i den regulerte Selbusjøen disse to somrene. Normal reguleringshøyde er 161 meter over havet. Normalvannstand før reguleringen var 159 meter over havet, men arkeologiprofessor Sverre Marstrander antar at vannstanden kan ha vært en meter lavere da ristningene ble hugget i bronsealderen, slik at ristningene enda mer eksplisitt lå i vannkanten.[6] Nå er de fleste steinene flyttet lenger opp på stranda, for å komme klar av strandlinja.

Helleristningene er utført på rødlige granittblokker av varierende størrelse, fra 100 kg til flere tonn.[7] Fjellgrunnen i Selbu inneholder ikke granitt, og man antar at disse blokkene har blitt ført med isen fra Sylanfjellene i øst, hvor granitt er vanlig.[8] Grenda ligger sørvendt, med selvdrenerende og lettdyrkede lier som skrår ned mot sjøen. Dette er en landskapstype som man regner med at har hatt svært tidlig bosetting, og hvor dagens topografi også er praktisk talt identisk med landskapet slik det framsto i bronsealderen.[9]

Beskrivelse av figurene[rediger | rediger kilde]

«Grøtte IV» med solsymbolene befinner seg på Vitenskapsmuseet i Trondheim.
«Svinås I» har en båtfigur av den «bønneformede» typen, her med mannskapsstreker.

Det er kjent ristninger på omkring tjue steiner langs en strekning på 10 kilometer i strandkanten på Selbustrand.[6][9] Mer enn halvparten er funnet ved gården Solem lengst vest i grenda,[9][10] og nabogården Grøtte/Grøttem er det andre tyngdepunktet.[2]

Rødfargen på granittblokkene finnes i overflaten som en form for patinering, skriver Kalle Sognnes.[10] Innenfor det røde «skallet» på steinene er bergarten nærmere lys gul. Sognnes skriver at «ristningsfurene bryter gjennom den røde overflaten, slik at det er blitt en markert fargeforskjell mellom figurene og steinen rundt».[10]

De fleste av de tjue steinene er små, med ristningsflater på ½ til 1 kvadratmeter. Det er påvist 60 figurer fordelt på 6 ulike motiv: 31 fotspor, 9 båter, 3 hender, 2 dyr og 4 ringer.[9] I tillegg er det på fire av steinene bare funnet skålgroper.[9]

Det finnes to ulike typer båt-figurer på helleristningene i området. Den ene er «den klassiske bronsealdertypen med to høyreiste stavner i fronten»[9] og en like markert akterstavn. Den andre båttypen er «bønneformet». De bønneformede er de yngste, fra jernalderen. Marstrander mener at de avbildede båtene er skinnbåter, altså et treskjelett overtrukket med skinn.[7]

På én stein, «Grøtte IV», finnes to ringfigurer sammen med båter. Ringene tolkes som sol-symboler.[8]

Fotsålene finnes som regel enkeltvis, men også som par, og i noen tilfeller er det flere fotsåler sammen.[10][9] Føttene har ofte en tverrstrek som markerer skillet mellom hælen og fotbladet,[9] noe som man antar at gjenspeiler en skobruk hvor snorer ble surret rundt foten og ankelen for å feste skinnskoen til foten.[10] Mest bemerkelsesverdig er en stein fra Solem hvor en fotsåle er avbildet sammen med tre hender med sprikende fingre. Slike hånd-motiv forekommer svært sjelden i trøndersk bergkunst.[8][9] Denne steinen, «Solem IV», befinner seg nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

De to dyrene på steinen ved Balstad tolkes av Kristen R. Møllenhus fra Vitenskapsmuseet som hester og som et uttrykk for jordbrukskulturen.[8] Sognnes mener at figurene er atypiske i forhold til hestefigurer på helleristninger fra Stjørdal, og lurer på om de kan være moderne helleristningsimitasjoner.[9]

Overblikk og tolkninger[rediger | rediger kilde]

Ett eller to fotspor kan tolkes som gudens eller jordeierens nærvær. Det er usikkert hvordan grupper av føtter som på «Stamnes 1» forstås.

Jordbruksristningene dateres til bronsealderen og eldre jernalder, og gjenspeiler et jordbrukende samfunn og deres praksis og forestillingsverden. Skipssymbolet står sentralt i jordbruksristningene, og finnes ofte sammen med solsymboler.[11] Marstrander peker på at det er et mønster i at jordbruksristningene finnes i nærheten av gammel åkerjord. Han oppfatter ristningene som «ledd i en fruktbarhetskultus som med magiske midler prøver å sikre ikke bare jordens fruktbarhet, men også trivsel og formerelse hos dyr og mennesker.»,[7] og Sognnes er enig i dette.[9]

Båtfigurene blir gjerne forstått som avbildninger av solskipet som fører sola over himmelen fra øst til vest, og som uttrykk for at sola ble dyrket som livgivende makt med en gjentagende årsrytme.[7][8]

Møllenhus mener at føttene og hendene kan tolkes som deler av en form for fruktbarhetsseremonier.[8] Også Marstrander oppfatter føttene som deler av en ikke nærmere beskrevet fruktbarhetskultus.[7] Sognnes skriver at det er flere måter å tolke fotspor-figurene på. De kan oppfattes som uttrykk for guders nærvær, eller som uttrykk for at en ny jordeier satte foten ned og tok landet i besittelse. Men disse tolkningene kan ikke brukes på steder hvor det er mange fotsåler sammen.[10] Sognnes mener at hendene er et uttrykk for nærvær eller tilstedeværelse,[10] mens Marstrander oppfattet den åpne hånda som et avvergende tegn mot onde makter.[7]

Flere forskere har drøftet om det har hatt noen spesiell symbolsk betydning at steinene har ligget akkurat i vannkanten.[8][9] Her har den skiftende vannstanden gjennom året, som er forårsaket av snøsmeltning i fjellene rundt, vekslet mellom å skjule steinene, vaske over dem og å legge dem synlige på tørr strand. Sognnes mener at vekslingen i vannstanden kan ha vært et grunnlag for årsrytme-baserte ritualer innenfor en fruktbarhetskultus. Han foreslår også at de solvendte liene på Selbustranda kan ha vært et møtested for bygda.[1]

Skålgroper forekommer på mange helleristningsfelt, men de er ikke sikkert tolket eller forklart.[7][10]

Området i dag[rediger | rediger kilde]

Tre steiner er flyttet til Vitenskapsmuseet i Trondheim, og to er flyttet innenfor bygda; først til Selbu bygdemuseum i 1964, senere til husflidssenteret på Løvåstunet i Selbustrand i 1996 og i 2012 tilbake til bygdemuseet.[2][10][12] De steinene som ligger i vannkanten blir regelmessig vasket over av vannet, slik at lav og moser ikke får feste. Steinene som er flyttet opp til skogskanten har imidlertid blitt dekket av tykke lavskorper i løpet av den tiden som har gått siden de ble oppdaget og flyttet.[9]

En hel serie av kulturminne-id
«Solem IV» befinner seg på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Innen kulturminneforvaltningen er de mange funnene på Selbustrand fordelt på flere registerpunkt:

  • Solem I (Selbustrand I) – steinblokk med 12 skålgroper.[13]
  • Solem II (Selbustrand II) – steinblokk med fotsålefigur.[13]
  • Solem III (Selbustrand III) – opprinnelig funnsted for steinblokk med fotsåle- og båtfigur som i dag er ved bygdemuseet.[14]
  • Solem IV (Selbustrand IV) – opprinnelig funnsted for steinblokk med hånd og fire fotsåler; den finnes siden 1947 ved Vitenskapsmuseet .[14]
  • Solem V (Selbustrand V) – steinblokk med fotsålefigur.[14]
  • Solem VI (Selbustrand Va) – steinblokk med fem fotsålefigurer. Fra 1947 ved Vitenskapsmuseet.[14][15]
  • Solem VII (Selbustrand VI) – steinblokk med skipsfigur og fotsålepar.[14]
  • Solem X – steinblokk med to fotsålefigur.[14]
  • Grøtte I (Selbustrand VII) – opprinnelig funnsted for steinblokk med fotsåler som i dag er ved bygdemuseet.[16]
  • Grøtte II (Selbustrand VIII) – steinblokk med to båtfigurer.[17]
  • Grøtte III (Selbustrand IX) – steinblokk med båtfigur.[18]
  • Grøtte IV (Selbustrand X) – opprinnelig funnsted for stein med skipsfigurer med hvert sitt soltegn over skroget. Fra 1947 ved Vitenskapsmuseet.[19][20]
  • Grøtte V – steinblokk med båtfigur. Oppdaget 1999.[21]
  • Engan I (Selbustrand XI) – steinblokk med båtfigur med mannskapsstreker. Oppdaget 1930.[22]
  • Balstad I (Selbustrand XII) – steinblokk med to dyrefigurer. Oppdaget 1937.[23]
  • Svinås I (Selbustrand XIII) – steinblokk med båtfigur med mannskapsstreker. Oppdaget 1966.[24]
  • Stamnes I (Selbustrand XIV) – steinblokk med åtte-ni fotsålefigurer. Oppdaget 1965.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sognnes 2010
  2. ^ a b c d Sognnes 1991
  3. ^ «Selbusjøen røpet en hemmelighet». Adresseavisen 1947.10.09. 1947. s. 1. 
  4. ^ «30 rullesteiner funnet i Selbusjøen : med helleristninger fra bronsealderen». Nationen 1947.10.13. 1947. s. 5. 
  5. ^ Sognnes 1994
  6. ^ a b c Marstrander og Sognnes 1999
  7. ^ a b c d e f g Marstrander 1949
  8. ^ a b c d e f g Møllenhus 1972
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m Sognnes 2004
  10. ^ a b c d e f g h i Sognnes 1999; side 52–54 og 78–79
  11. ^ Lene Melheim: Bondens bilder; norgeshistorie.no, 25. november 2015
  12. ^ Løvåstunet; geocaching.com
  13. ^ a b (no) «Solem 1-2 mfl». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  14. ^ a b c d e f (no) «Solem 3-9 mfl». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  15. ^ T16690; Vitenskapsmuseets samlingsarkiv
  16. ^ (no) «Grøtte I». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  17. ^ (no) «Grøtte II». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  18. ^ (no) «Grøtte III». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  19. ^ (no) «Grøtte IV». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  20. ^ T16691; Vitenskapsmuseets samlingsarkiv
  21. ^ (no) «Grøtte V». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  22. ^ (no) «Engan I». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  23. ^ (no) «Balstad I». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  24. ^ (no) «Svinås I». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  25. ^ (no) «Stamnes I». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sverre Marstrander (1949). «Nye helleristninger i Selbu». I: Trondhjems Turistforenings Arbok 1949. (pdf)
  • Sverre Marstrander og Kalle Sognnes (1999). Trøndelags jordbruksristninger. Vitenskapsmuseet. (Vitark-serien; nr 1). ISBN 82-519-1516-3
  • Kristen R. Møllenhus (1972). «Den eldste bosetning i Selbu». I Kjell Haarstad. Selbu i fortid og nåtid. Bind 1. Kommunen. s. 32-61. ISBN 82-7175-022-4. 
  • Kalle Sognnes (1991). «Nye helleristningsfunn i Trøndelag». Viking : tidsskrift for norrøn arkeologi. s. 7-40. 
  • Kalle Sognnes (1994). «Helleristninger på Selbustrand». I: Jul i Neadalen 1994; s 1-3, 33
  • Kalle Sognnes (1999). Det levende berget. Tapir akademisk forlag. ISBN 82-519-1520-1. 
  • Kalle Sognnes (2004). «Hender, føtter og båter på stein». I: Spor : nytt fra fortiden; nr 1, 2004. (pdf)
  • Kalle Sognnes (2005). «Vandring langs en strand - helleristninger i Selbu, Sør-Trøndelag». I: Mellan sten och järn : rapport från det 9:e nordiska bronsåldersymposiet, Göteborg 2003 : Del 2. Göteborgs universitet, 2005. ISBN 91-85245-10-0
  • Kalle Sognnes (2010). «Bilder på berget». I: Se Trøndelag! : kunst og visuell kultur i midten av Norge. BInd 1: Kunsten før kunsten. Tapir akademisk forlag. Side 73–108. ISBN 978-82-519-2617-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]