Helgelandsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Helgelandsk er målføretHelgeland, den sørlige delen av Nordland (sør for Saltfjellet). Helgelandsk er en av tre hoveddialekter i nordnorsk, de to andre er nordlandsk (Nordland nord for Saltfjellet) og Troms-mål (Troms og Finnmark). Helgelandsk regnes sammen med andre nordnorske dialekter til vestnorsk.[1]

Helgelandsk kjennetegnes ved bortfall av apokope i verb, men ikke i substantiver. Svake hannkjønnsord ender på -e (hane), mens svake hunkjønnsord ender på -a (visa) eller (visæ). I Vefsn har infinitiv endelsen . Helgelandsk har tykk l både av eldre l og av .[1]

Helgelandsk deles inn i tre grupper:

  • Brønnøy-dialekt i sør (ikke i Bindal der det hovedsakelig tales namdalsmål[2])
  • Vefsn-dialekt i midten[1][2]
  • Nord-Helgelandsk i Rana og distriktene utenfor[1] (Christiansen nevne her Nesna som egen dialektgruppe[2])

I de to første finnes det rester av dativ, som har vært bevart opp til vår tid. De to siste har delvis i stedet for -a i ordendelser (ei grytä, å kastä, fleire båtä, fortid kastä). Over en stor del av Sør-Helgeland har p t k og b d g etter lang vokal falt sammen i en halvstemt mellomlyd, f.eks. i ord som mat, gap og tak.

På 1970-tallet fantes fortsatt i dativ i de to sørligste områdene, men var da i ferde med å forsvinne.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e "Oss sei oss, oss". Oslo: NRK - Skoleradioen. 1973. 
  2. ^ a b c Christiansen, Hallfried (1973). Ranværsdialekten - Frå norsk målføregransking. Oslo: Universitetsforlaget.