Helen Keller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Helen Keller
Helen KellerA.jpg
FødtHelen Adams Keller
27. juni 1880
Død1. juni 1968 (87 år)
GravlagtWashington National Cathedral
Utdannet ved Radcliffe College, Harvard University
Yrke Forfatter
Parti Socialist Party of America
NasjonalitetUSA
Medlem avIndustrial Workers of the World, Socialist Party of America
Utmerkelser
12 oppføringer
Presidentens frihetsmedalje, Kvinnenes æresgalleri i USA, Alabama Women's Hall of Fame, Connecticut Women's Hall of Fame, Labor Hall of Honor, ridder av Æreslegionen, Sankt Sava-orden, Q22056743, ridder av Republikken Italias fortjenstorden, Bernardo O'Higgins-ordenen, Den hellige skatts orden, Order of Merit (Lebanon)
Signatur
Helen Kellers signatur

Helen Adams Keller (født 27. juni 1880 i Tuscumbia i Alabama, død 1. juni 1968) var en døvblind amerikansk forfatter.

Helen Adams Keller er mest kjent for sitt arbeid for blinde og døvblinde både i USA og resten av verden. Hun er også kjent for å ha «brutt ut av mørket» med hjelp av sin lærer Anne Sullivan. Hun skrev en rekke bøker om sine tanker og ideer. Ganske fort ble hun et symbol på blinde og døvblindes kamp for et likeverdig liv med andre, og på kampen for å bryte ut av ensomheten. Gjennom sitt engasjement ble hun et forbilde for verdens døvblinde.

Hennes navn er i dag knyttet til en rekke skoler og sentra for døvblinde over hele verden. Døvblindes verdenskonferanse har fått navnet «Helen Keller World Conference for the Deaf-Blind» til minne om henne. Veien som fører inn til Eikholt senter for døvblindeKonnerud i Drammen, har fått navnet Helen Kellers vei.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Helen Adams Kellers far var sørstats-offiser med kapteinsgrad, og hadde vært med i borgerkrigen. Hans slekt kom fra Sveits. Hennes mor het Kate Adams.

Nitten måneder gammel fikk Helen en kraftig febersykdom. Feberen gikk over etter en stund, men det viste seg at Helen var blitt både døv og blind. Siden hun ble døv akkurat da hun skulle lære seg å snakke ordentlig, utviklet heller ikke taleevnen seg. I fem år levde Helen et ekstremt isolert liv, midt i sin egen familie. Ensomheten hun opplevde gjorde henne desperat; hun skrek og sparket vilt omkring seg. Foreldrene visste ikke hva de skulle gjøre. I 1880-tallets Alabama fantes det ikke kunnskap om hvordan man kunne kommunisere med en person med slike handikap, men etter en tid fikk foreldrene tilgang til Charles Dickens' beretning om den hjelpen som en annen døvblind jente, Laura Bridgman, hadde fått. Da Helen var seks år tok foreldrene henne med til Alexander Graham Bell. Foruten å ha funnet opp telefonen var han en kjent døvelærer. Bell anbefalte Helens foreldre å ansette en privatlærer for henne.

Den 3. mars 1887 ble Anne Sullivan ansatt som Helens lærer; en stilling hun skulle komme til å beholde helt til sin død i 1936. Sullivan var i sin ungdom nesten blind, men hadde fått synet tilbake etter en operasjon. Hun hadde fått opplæring på det berømte Perkins-instituttet for blinde i Boston. Sullivan lærte Helen å beherske såkalte håndalfabeter, hvor bokstavene angis ved å trykke på fingertuppene og andre steder i hånden. Hun fikk også lære Louis Brailles punktskrift-system for blinde. I tillegg lærte hun å avlese tale ved å holde på halsen til den som snakket. Tre år etter at hun hadde lært håndalfabetet, lærte hun å snakke selv. Kunnskapen om hvordan Anne skulle lære Helen å snakke, ble hentet fra Norge. Der hadde døvelærer Elias HofgaardHamar klart å lære den døvblinde Valdres-jenta Ragnhild Kaata å snakke – og dette var blitt kjent over hele verden. Derfor kom det en lærer fra Perkins-instituttet til Norge for å finne ut hvordan Hofgaard fikk dette til.

Liv og yrke[rediger | rediger kilde]

Helen lærte seg å snakke både engelsk og flere andre språk. Hun lærte også å spille piano. I 1902 skrev hun sin livshistorie, og i 1904 fullførte hun college.

Hun fikk tilbud om å reise rundt og holde foredrag om hvordan livet hennes hadde vært, og om hvordan Anne Sullivan hadde hjulpet henne opp av mørket. Hun nølte, men etter en stund aksepterte hun tilbudet, og begynte en foredragsturné sammen med Sullivan. Turneen var en suksess fra første stund, for historien om Helen Keller hadde blitt viden kjent. Tilbakemeldingene gikk ut på at publikum var imponert over hennes eleganse, selvsikkerhet og utseende, og det ble også bemerket at man nesten ikke kunne se at Helen Keller var blind, med mindre man la merke til at blikket hennes ikke beveget seg. På slutten av hvert foredrag tok Helen imot spørsmål fra salen, med Sullivan som tolk.

Keller og Sullivans foredragsturné ble en viktig inntektskilde for de to kvinnene, som hadde en meget stram økonomi. Men reisevirksomheten innebar en helsemessig belastning, særlig for Sullivans svake øyne. En kveld under turneen sviktet Sullivans syn, og en lege ble tilkalt i all hast. Han konstaterte at Sullivan var utslitt, og at turneen var årsaken. Foredragsvirksomheten ble derfor avviklet så snart det var praktisk mulig.

Anne Sullivan døde i 1936.

I 1955 reiste Helen Keller rundt i verden og hjalp personer som hadde mistet synet som følge av krigshandlinger. I 1960 skrev hun boken Light in My Darkness, hvor hun argumenterte for Emanuel Swedenborgs teorier.

Helen Keller ble den 14. september 1964 tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson.

Politisk aktivisme[rediger | rediger kilde]

Helen Keller omringet av journalister og andre ca. 1950. Ved siden av henne (foran til venstre) sitter den norske døvepresten og politikeren Conrad Bonnevie-Svendsen (1898–1983), daværende formann i Rotary International Convention Committee.

I tillegg til å være anerkjent taler og skribent, var Helen Keller også radikal sosialist og pasifist. Hun jobbet aktivt for Socialist Party of America mellom 1909 og 1921, hvor hun støttet deres kandidat Eugene Debs for hans kamp for den amerikanske arbeiderklassen.

Hun ble etterhvert god venn med Mark Twain; begge to ble ansett å være politisk radikale, noe som ofte førte til at journalister ikke oppfattet deres egentlige politiske standpunkter.[1] Keller var fra før av sett på som både intellektuell og modig, men etter at hun erklærte seg sosialist, begynte pressen å fokusere nærmere på hennes svakheter.[1] Keller ble medlem av Industrial Workers of the World (IWW) i 1912, som følge av sin motstand mot parlamentarisk sosialisme og sitt engasjement for arbeiderklassen. Hun skrev for IWW fra 1916 til 1918, og artiklene hun fikk på trykk avspeilet hennes sterke engasjement for blinde og andre funksjonshemmede.[2]

I 1973 ble hun innvotert i Kvinnenes æresgalleri i USA.

Bøker og artikler[rediger | rediger kilde]

Keller skrev 12 bøker og en rekke artikler.

Som elleveåring skrev hun historien The Frost King (1891) og sendte den til rektoren på Perkins School for the Blind i fødselsdagsgave. Han lot historien komme på trykk i tidsskriftet som skolen sendte ut til tidligere elever. Deretter trykket et annet tidsskrift Kellers historie. Kort tid etter fikk det siste tidsskriftet, som het The Goodson Gazette, et brev fra en av Kellers lærere som fortalte at Kellers historie var svært lik en fortelling skrevet av forfatteren Margaret Canby. Det ble endel oppstuss om saken, og onde tunger hevdet at elleveåringen hadde begått et bevisst plagiat. Selv hevdet hun at hun måtte ha hørt eller lest Canbys fortelling, men ikke husket at dette skjedde. Hun omtalte hun senere hendelsen med beklagelse, og også Anne Sullivan kommenterte saken i ettertid. Blant annet viste Sullivan til at hennes unge elev hadde hatt for vane å absorbere språk og uttrykk fra Sullivans høytlesning, og inkorporere dette i sine egne brev, dikt og fortellinger.[3]

22 år gammel utgav Helen Keller selvbiografien The Story of My Life (1903). Den ble utgitt på norsk i 1904 under tittelen Mit Liv; oversettelsen var gjort av Kathrine Faye-Hansen.[4]

Senere fulgte The World I Live In (1908) og essaysamlingen Out of the Dark (1913). Hennes «spirituelle biografi» My Religion ble utgitt i 1927; boken utkom senere under den nye tittelen Light in My Darkness.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b How I Became a Socialist, (engelsk) (norsk: Hvordan jeg ble sosialist)
  2. ^ Why I Became an IWW, (engelsk) (norsk: Hvorfor jeg ble medlem av IWW)
  3. ^ «Helen Keller | The Story of My Life | CHAPTER V. LITERARY STYLE». www.afb.org. Besøkt 27. oktober 2017. «MISS SULLIVAN'S ACCOUNT OF THE "FROST KING": Dear Sir: Since my paper was prepared for the second edition of the Souvenir "Helen Keller," some facts have been brought to my notice which are of interest in connection with the subject of the acquisition of language by my pupil, and if it is not already too late for publication in this issue of the Souvenir, I shall be glad if I may have opportunity to explain them in detail.» 
  4. ^ Helen Keller (1904). «Mit Liv». www.nb.no (norsk). Nasjonalbiblioteket. Besøkt 27. oktober 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Helen Keller – sitater