Haugesund-dialekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Haugesund-dialekt er talemålet som brukes i Haugesund og omegn.

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

Substantiv[rediger | rediger kilde]

Hannkjønn[rediger | rediger kilde]

Hovedregel:

Ein gutt – gutten – flærre guttar – alle guttane

Hunnkjønn[rediger | rediger kilde]

Hovedregel:

Ei jenta – jentå – flærre jentårr – alle jentene
Ei dør – dørå – flærre dørårr – alle dørene

Intetkjønn[rediger | rediger kilde]

Hovedregel:

Ett hus – huse – flærre hus – alle husene/å
Ett eple – eple – flærre eplårr – alle eplene

Verb[rediger | rediger kilde]

Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå». Nå-verb får presens med -r, mens mange sterke verb danner presens med en svarabhaktivokal -'e og tonem 1 på slutten. Svake a-verb får ending med enten -a eller -e i presens (avhengig av sosiolekt), mens e-verba med få unntak får -e. Begge disse klassene bruker tonem 2 i presens.

Svake verb[rediger | rediger kilde]

A-verb:

Å sminka – sminke – sminka – har sminka (alt. 1)
Å sminka – sminka – sminka – har sminka (alt. 2. Merk: ingen endring!)

E-verb:

Å spilla – spille – spillte – har spillt
Å prøva – prøve – prøvte – har prøvd-/t

Nå-verb:

Å nå – når – nådde – har nådd
Å spy – spyr – spydde (spøy) – har spydd

Sterke verb[rediger | rediger kilde]

Å hiva - hiv'e - heiv - har heve (å hiva = å kaste)
Å slita – slit'e – sleit – har slete/slitt
Å krypa – kryp'e – krøyp – har krøpe

Pronomen[rediger | rediger kilde]

Personlige pronomen[rediger | rediger kilde]

Subjektsform Objektsform
vanlig trykksvak vanlig trykksvak
Entall 1. person eg meg
2. person du deg
3. person han, hu, de' an, u, de' han, henna, de' an, na, de'
Flertall 1. person me oss
2. person dåkker dåkker
3. person dei/di di dei/di di


Eiendomspronomen[rediger | rediger kilde]

Entall:

Hannkjønn: Minn, dinn, (h)ans, hennas/nas
Hunnkjønn: Mi, di, (h)ans, hennas/nas
Intetkjønn: Mitt, ditt, (h)ans, hennas/nas
Flertall: Mine, dine, (h)ans, hennas/nas

Flertal:

Våres/våras, dåkkas, dæras

Spørreord[rediger | rediger kilde]

Bokmål Haugesundsdialekt
hva ka
hvilken kass, ka, ka for (ein/ei/et)
hvor kor
hvem kim, kin, kem
hvorfor koffårr
hvordan koss, kossen

Andre kjennetegn[rediger | rediger kilde]

  • Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (sær → ser, hæl → hel, bær → ber)
  • Et annet kjennetegn, som dog forekommer helst i nabokommunene er segmentering eller dissimilasjon. Det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».[1]
  • Differensiasjon RN til DN og FN til BN som er forskjellen mellom to lyder som blir større, hvor f.eks. «barn» blir til «bad'n» («båddne» i bestemt form), «horn» blir til «hod'n», «favn» blir til «fab'n» og «søvn» blir til «sveb'n». Dette forekommer også mest på Karmøy.

Sosiolekt[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har det vært to språk i Haugesund: "Pent haugesundsk" og "haugesundsk". Pent haugesundsk er normert talespråk i retning av dansk språk og bokmål. Denne sosiolekten har forekommet i sentrum og blant borgerskapet og handelsstanden. Men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent haugesundsk er «ikke» i stedet for «ikkje», «jeg» i stedet for «eg», «frem» i stedet for "fram", osv. Kort sagt benyttet man seg av bokmålsformene av mange sentrale ord og bøyninger.

Det er også store dialektforskjeller i omegnen rundt Haugesund. På Sør- og Vest-Karmøy benytter man seg for eksempel av e-endinger hvor man i Haugesund benytter seg av å-endinger; "trappå" blir "trappe" osv. I Sveio i nord benytter man seg av o-endinger, noe som gjør at man sier "trappo". Slik er det også østover mot Vindafjord kommune.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «HiT: Sørvestlandske dialekter». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 6. juli 2008.