Harry Bannink

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harry Bannink
Harry Bannink.jpg
Født10. april 1929
Enschede
Død19. oktober 1999 (70 år)
Utdannet ved Koninklijk Conservatorium Den Haag
Beskjeftigelse Komponist, pianist
NasjonalitetKongeriket Nederlandene
Utmerkelser Gouden Harp

Harry Bannink (født 10. april 1929 Enschede, død 19. oktober 1999) var en nederlandsk komponist, arrangør, dirigent og pianist. I løpet av sin karrier skrev han mer enn tre tusen sanger, men kalte seg likevel ikke komponist. Mange av sangene hans ble skrevet i samarbeid med dikteren Annie M.G. Schmidt. Totalt skrev de syv musikaler, og mange av sangene fra disse regnes som klassikere hjemme i Nederland.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Harry Bannink vokste opp i Lipperkerkstraat i Enschede. En av lekekameratene het Jenny, og hun ble senere hans kone. I likhet med mange andre jevnaldrende, fikk han avbrutt skolegangen på grunn av andre verdenskrig. Bannink valgte i stedet å delta i en sanggruppe og et danseorkester, og blant annet underholdt gruppen de kanadiske troppene som befridde Nederland. Etter krigen, i 1946, tok han eksamen for piano ved det kongelige konservatoriet i Haag. Harry Bannink arbeidet videre som musikklærer.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I 1955 fulgte Bannink en venninne til en sangprøve hos det katolske radioselskapet KRO som var på utkikk etter nye talenter. Han fikk kontrakt hos selskapet og arbeidet for KRO fra 1956. Blant annet skrev han musikk og akkompagnerte under showet Poppetjes op de ruit.

I 1960 jobbet han for Wim Sonneveld i musikalen My Fair Lady, samtidig som han var orkesterleder Henk Elsink. I 1961 møtte han forfatteren Annie M.G. Schmidt for første gang. Den første sangen fra deres samarbeid var Hoezepoes. Fra 1963 var han Wim Sonnevelds faste akkompagnatør i showet Een avond met Sonneveld (norsk oversettelse.: En kveld med Sonneveld). Han skrev musikken til flere av Sonnevelds sanger i dette showet og senere show. Heerlijk duurt het langst (norsk: herlig varer lengst) i 1965 var den første musikalen som han og Annie M.G. Schmidt skrev. Musikalen ble en suksess, og samarbeidet mellom Schmidt og Bannink fortsatte med fjernsynsserien Ja zuster, Nee zuster (norsk: ja, søster – nei, søster). Sangene fra dette programmet blr fremdeles spilt av nederlandske radiokanaler, 50 år senere. Like før Bannink døde i 1999 laget han nye pianoarrangementer for alt han hadde skrevet for denne serien.

Nye musikaler[rediger | rediger kilde]

Den neste musikalen fra Bannink og Schmidt, Met man en muis (norsk: med mann og mus), hadde premiere i januar 1969. Generelt sett fikk den dårlige kritikker fra pressen. Noe som imidlertid ble en suksess, var fjernsynskomedien 't Schaep Met De 5 Poten (norsk: den fembeinte sauen) som ble sendt samme år. Serien fant sted i en brun kafé i Amsterdam, og flere av sangene fra programmet ble slagere. Tekstene var denne gangen skrevet av Eli Asser, og serien ble belønnet med tv-prisen De Televizierring i 1970.

I musikalen En nu naar bed (norsk: rett til sengs) fra 1971 samarbeidet Bannink igjen med Annie M.G. Schmidt. Denne gangen fikk de større suksess, og sangen Vluchten kan niet meer (norsk: å flykte er umulig) ble en klassiker. Året etter komponerte han sangene til en fjernsynsserie for barn, Stratenmakersopzeeshow (norsk: gatestenleggeretilsjøsshow), som ble en suksess. Fra 1972 til 1999 var han hovedmann bak pianoet i barneserien De Film van Ome Willem (norsk: onkel Willems film). Ved siden av å akkompagnere lagde han musikk til alle sangene i denne programserien. Han produserte også komposisjoner til andre programmer for barn og voksne, som Sesamstraat, Het Klokhuis (norsk: kjernehuset) og det satiriske programmet Farce Majeure.

Sammen med Jan Boerstoel (tekst) og Jasperina de Jong (sang) mottok han revyprisen Louis Davids-prisen i 1980 for beste sang for Spuit. Sammen med Annie M.G. Schmidt skrev han tre nye musikaler, Madam i 1981, De Dader Heeft Het Gedaan i 1983 og Ping Ping i 1984. Ingen av disse ble godt mottatt av kritikerne.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Harry Bannink skrev musikken til Annie M.G. Schmidts begravelse i 1995. Hun hadde selv bedt ham om gjøre dette for å forhindre at begravelsen skulle bli altfor trist. I 1998 ble det utgitt en boks med musikk, noter, bakgrunnsinformasjon og fotografier fra fjernsynsserien Ja Zuster, Nee Zuster. I dette settet var også en «syng-med-cd» der han selv spilte piano.

I 1998 fikk han også Swiebertje Award fra radio- og fjernsynsselskapet TROS. Prisen deles ut til mennesker som har etterlatt varige inntrykk hos det nederlandske fjernsynspublikum. Han mottok også andre priser som Gouden Notenkraker (norsk: den gylne nøtteknekker, eventuelt: den gylne noteknekker) fra musikkindustrien og de Gouden Harp (norsk: den Gylne Harpe) for sin betydning for «den nederlandske sangen».

Det siste albumet han sang på, ble utgitt i april 1999. Her sang han sine egne sanger. Seks måneder senere døde Harry Bannink av hjertestans, han ble 70 år gammel.

Priser[rediger | rediger kilde]

  • 1980 – Louis Davids-prisen for beste revysang
  • 1998 – Swiebertje Award fra TROS for mennesker som har etterlatt varige inntrykk hos det nederlandske fjernsynspublikum
  •  ???? – De Gouden Harp for sin innsats for nederlandsk sang
  •  ???? – De Gouden Notenkraker fra den nederlandske musikkindustrien

Til minne om Bannink har Enschede, der han ble født og vokste opp, oppkalt et teater etter ham. I Amsterdam har navnet hans blitt gitt til en gate i en ny bydel.