Harry Bannink

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harry Bannink
Harry Bannink.jpg
Født 10. april 1929
Enschede
Død 19. oktober 1999
Nasjonalitet Kongeriket Nederlandene
Utmerkelser Gouden Harp

Harry Bannink (født 10. april 1929 Enschede, død 19. oktober 1999) var en nederlandsk komponist, arrangør, dirigent og pianist. I løpet av karrieren skrev han mer enn tre tusen sanger, men kaller seg likevel ikke komponist. Mange av sangene ble skrevet i samarbeid med Annie M.G. Schmidt, til hennes tekster. Totalt skriver de syv musicals, og mange av sangene fra disse kan regnes som klassikere.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Harry Bannink vokste opp i Lipperkerkstraat i Enschede. En av lekekameratene het Jenny, hun ble senere hans kone. Som mange andre hadde han ikke mulighet til å avslutte skolegangen, den andre verdenskrigen satte en stopp for det. Bannink velger da å bli medlem av en sanggruppe og et danseorkester, blant annet underholdt de de kanadiske troppene som befridde Nederland. Etter krigen, i 1946, tar han eksamen for piano ved det kongelige konservatoriet i Haag. Harry Bannink arbeider nå som musikklærer.

I 1955 akkompagnerer Bannink en venninne på en audition det katolske radioselskapet KRO holder for å finne nye talenter. Han får kontrakt og arbeider fra 1956 for KRO. For revyprogrammet Poppetjes op de ruit skriver han musikk og akkompagnerer.

I 1960 arbeider han for Wim Sonneveld i musikalen My Fair Lady, ved siden av at han er orkesterleder for Henk Elsink. I 1961 møter han Annie M.G. Schmidt for første gang. Den første sangen fra deres samarbeide var Hoezepoes. Fra 1963 er han Wim Sonnevelds faste akkompagnatør i showet Een avond met Sonneveld (no.: En kveld med Sonneveld). Han skrev musikken til flere av Sonnevelds sanger i dette showet, men også senere. Heerlijk duurt het langst (no.: Herlig varer lengst) i 1965 er den første musikalen fra som han og Annie M.G. Schmidt skriver. Musicalen blir en suksess, og samarbeidet mellom Schmidt og Bannink går videre i fjernsynsserien Ja zuster, Nee zuster (no.: Ja søster, nei søster). Sangene herfra spilles fremdeles, 40 år senere, regelmessig blant annet av radiostasjoner. Like før han døde i 1999 laget han nye piano-arrangementer for alt han hadde skrevet for denne serien.

Den neste musicalen fra Bannink og Schmidt, Met man en muis (no.: Med mann og mus), har premiere i januar 1969. Generelt sett fikk den negative kritikker fra pressen. Noe som vel ble en suksess var fjernsynskomedien 't Schaep Met De 5 Poten (no.: Den fembeinte sauen) som ble sendt samme år. Serien fant sted i en brun kafé i Amsterdam, og flere av sangene ble slagere. Tekstene ble denne gangen skrevet av Eli Asser. Serien blir i 1970 belønnet med en fjernsynspris, De Televizierring.

I musicalen En nu naar bed (no.: Rett til sengs) fra 1971 samarbeider Bannink igjen med Annie M.G. Schmidt. Denne gangen går det bedre, sangen Vluchten kan niet meer (no.: å flykte er umulig) blir en klassiker. Året etter komponerer han sangene til en fjernsynsserie for barn, Stratenmakersopzeeshow (no.: gatestenleggeretilsjøsshow), som blir en suksess. Fra omtrent 1972 til 1999 opptrer han som hovedmann bak pianoet i barneserien De Film van Ome Willem (no.: Onkel Willems film). Ved siden av å akkompagnere setter han musikk til alle sangene i denne programserien. Han leverer også komposisjoner til andre program for barn og voksne, som for eksempel Sesamstraat, Het Klokhuis (no.: kjernehuset) og det satiriske programmet Farce Majeure.

Sammen med Jan Boerstoel (tekst) og Jasperina de Jong (sang) mottar han en revypris (Louis Davids-prisen) i 1980 for beste sang for Spuit. Sammen med Annie M.G. Schmidt skriver han tre musicals, Madam i 1981, De Dader Heeft Het Gedaan i 1983 og Ping Ping i 1984. Ingen av disse blir godt mottatt av kritikerne.

Til Annie M.G. Schmidts begravelse i 1995 skriver Harry Bannink musikken. Hun hadde bedt ham gjøre dette, for å forhindre at begravelsen skulle bli alt for trist. I 1998 utgis en boks med musikk, noter, bakgrunnsinformasjon og fotografier fra fjernsynsserien Ja Zuster, Nee Zuster. Blant annet er i dette settet en "syng-med-cd" der han selv spiller piano. Samme år får han Swiebertje Award fra radio- og fjernsynsselskapet TROS. Denne prisen deles ut til mennesker som har etterlatt varige inntrykk hos det nederlandske fjernsynspublikum. Han mottok også andre priser som for eksempel de Gouden Notenkraker (no.: den gylne nøtteknekker (bokstavelig talt), eller også den gylne noteknekker) fra musikkindustrien og de Gouden Harp (no.: den Gylne Harpe) for sin betydning for "den nederlandske sangen". Det siste albumet han selv leverer stemme til blir utgitt i april 1999. Her synger han sine egne sanger. Seks måneder senere dør Harry Bannink da hjertet hans stopper. Han ble sytti år gammel.

Priser[rediger | rediger kilde]

  • 1980 – Louis Davids-prisen for beste revysang
  • 1998 – Swiebertje Award fra TROS for mennesker som har etterlatt varige inntrykk hos det nederlandske fjernsynspublikum
  •  ???? – De Gouden Harp for sin innsats for nederlandsk sang
  •  ???? – De Gouden Notenkraker fra den nederlandske musikkindustrien

Til minne om…[rediger | rediger kilde]

komponisten og teatermannen Harry Bannink har Enschede der han ble født og vokste opp oppkalt et teater etter ham. I Amsterdam har navnet hans blitt gitt til en gate i en ny bydel.