Harold P. Brown

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harold P. Brown
Født27. aug. 1869Rediger på Wikidata
Janesville, Wisconsin
Død1944
Volusia, Florida
BeskjeftigelseOppfinner Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSAs flagg USA
UtdannelseSelvlært
IngeniørdisiplinElektroteknikk
PraksiserThe Western Electric Manufacturing Company of Chicago, Brush Electric Company og konsulent

Harold Pitney Brown (født den 16. september 1857 og død 1944) var en amerikansk elektroingeniør og oppfinner kjent for sin motstand mot bruk av vekselstrøm for elektrisk belysning i USA på slutten av 1880-årene. Han var blant de mest dedikerte deltageren under den såkalte strømkrigen.

Brown var selvlært, og arbeidet for flere selskaper innenfor elektrisitet og elektrisk belysning som den gang var et nytt felt. Før han drev egen virksomhet arbeidet han med egne oppfinnelser, samt som konsulent.

Etter flere dødsfall forårsaket av kraftlinjer for vekselstrøm til lysbuelamper i New York, dukket Brown første gang opp i pressen i juni 1888. Han hevdet både i avisene og i offentlige møter at vekselstrøm var mer dødelig enn likestrøm. Påstanden hans var at lysverkene som drev med lysbuelamper benyttet vekselstrøm for å spare penger, dette på bekostning av publikums sikkerhet. Han gjennomførte flere offentlige demonstrasjoner av risikoen med vekselstrøm ved å gi dyr elektriske støt. I tillegg drev han også omfattende lobbyvirksomhet rundt om i USA for å prøve og begrense spenningen i overføringslinjener med vekselstrøm til maksimalt 300 volt. En del av hans taktikk var å angripe Westinghouse Electric, som da var USAs største produsent av utstyr for vekselstrøm, ved hjelp av avisene.

Han drev også press for å får den elektrisk stol til å bli drevet med vekselstrøm. Denne var på denne tiden under utvikling. Her var det viktig for ham at generatorer fra Westinghouse ble benyttet. Hans engasjement ved disse hendelsene er kontroversiell siden han jobbet parallelt med (noen kilder peker på samarbeidet med) Thomas Edison. Det ser ut til at han hadde preferanser for Edisons kraftsystemet som benyttet likestrøm. De strenge restriksjonene på kraftsystemer for vekselstrøms som Brown kjempet for ville gi Edisons konkurrenter store ulemper.

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Brown ble født i Janesville, i delstaten Wisconsin den 16. september 1857, som sønn av general Theodore F. Brown og Frances Brown. Familien hans har aner tilbake til Plymouth-kolonien (hans stamfar Peter Browne var passasjer på «Mayflower»)[1]. Til hans slekt var det også medlemmer som deltok i Den amerikanske uavhengighetskrigen og 1812-krigen. Hans far var med i Den amerikanske borgerkrigen og fikk rang som brigadegeneral for sin rolle i slaget ved Kennesaw Mountain.

Harold Brown ble uteksaminert fra Chicago High School i 1876. Han ville fortsette sin utdannelse for å bli gruveingeniør ved Harvard, men ble forhindre på grunn av den store brannen i Chicago i 1871 da han måtte forlatt sin familie med reduserte muligheter. Etter gymnaset ble han ansatt ved The Western Electric Manufacturing Company of Chicago. Her arbeidet ham fra 1876 til 1879 med utvikling og produksjon av elektriske apparater, inkludert Edisons såkalte elektriske penn, en type dupliseringsmaskin. Fra 1879 til 1884 jobbet han for Brush Electric Company med ansvaret for å utforme og installere deres systemer for lysbuelamper. Fra 1884 til 1887 drev han sin egen elektriske konsulentvirksomhet kalt Brown Electric Company, hvor han jobbet med å finne opp bedre utstyr for lysbuelamper.

Brown flyttet til New York i 1887 hvor han arbeidet som konsulent for New York og Westchester Railroad, Edison General Electric, og ble da konsultert vedrørende utviklingen av den elektriske stolen på oppdrag fra guvernør David B. Hill og delstaten New York. Han gjorde også konsulentarbeid for Newark (New Jersey), Dayton Ohio Buffalo Electric Rail Line, og Louisville Electric Rail Line. I 1912 stod han bak oppfinnelsen og produksjon av en legering for elektriske forbindelser. Han stod også bak en metode for å bruke betong med komprimert luft eller damp.

Brown ble tildelt Edward Longstreth Medal fra Franklin Institute i 1899.[2]

Korstog mot vekselstrøm[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Strømkrigen

E myryade av telefon-, telegraf- og kraftledninger over gatene i New York City under den store snøstormen i 1888. En gutt ble drept av en kortsluttet strømlinje under uværet, en av hendelsene som Brown hyppig viste til.

Etter en rekke dødsfall i New York forårsaket av høyspentledninger med opptil 6000 volt vekselstrøm, ble Brown første gang kjent da han skrev et brev til New York Post den 5. juni 1888 der han beskriver luftledningene i byen som en trussel for publikum:

Den eneste unnskyldning for bruk av dødelig vekselstrøm er at det sparer selskapet som opererer dem fra å bruke en større sum penger for de tyngre kobberledninger som kreves av det trygge systemet for glødelamper. Offentligheten må leve i konstant fare for plutselig død for at selskapene skal få et litt større utbytte.

Hans korstog gjorde at han fanget oppfinneren Thomas Edisons oppmerksomheten som også var motstander av vekselspenning. Edison var på denne tiden engasjert i en propagandakampanje mot selskapene som drev med vekselstrøm, blant annet Westinghouse Electric Company. Denne konflikten som skulle komme til å bli kjent som strømkrigen. Edison tillot at Brown fikk bruken hans laboratorium på West Orange i New Jersey for å bevise sine påstander angående vekselstrømmens farlige virkning.

Etter mye eksperimentering der en rekke hunder ble brukt som forsøksdyr, arrangerte Brown en offentlig demonstrasjon den 30. juli i en forelesningssal på Columbia College[3] hvor han viste at opp til 1000 volt likespenning ikke ville drepe en hund. Derimot ville 300 volt vekselspenning være drepende. Han fortsatte med å støtte lovgivning for å kontrollere og sterkt begrense høyeste tillatte spenning for installasjoner med vekselstrøm. I praksis ville denne begrensningen gjøre kraftsystemer for vekselstrøm til ineffektiv systemer. Forsøket på å påvirke lovgiverne var mislykket. Derimot ble det bestemt at kraftlinjer for vekselstrøm skulle flyttes ned i undergrunnen i New York. Dette ble vedtatt i 1889 etter en lengre serie med sterkt pressefokus på dødsfall det året forårsaket av vekselstrøm.[4]

Engasjement i den elektriske stolen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Elektrisk stol

Den første elektriske stol som ble brukt til å fullbyrde dødsdommen mot William Kemmler i 1890.

Samtidig som Brown førte sin kampanje mot vekselstrøm, vedtok staten New York en lov som erstattet henging med elektrisk støt. Loven tråde i kraft den 1. januar 1889. En tannlege og maskinist i Buffalo, New York med navn Alfred P. Southwick hadde vært med å utvikle en fremgangsmåte for dødsstraff med elektrisitet ved hjelp av en anordning som lignet på en tannlegestol. Denne ble referert til som den elektriske stol.[5] Loven spesifiserte ikke hvilken type strøm som skulle brukes, slik at New York Medico-Legal Society, en uformell sammenslutning bestående av leger og advokater, fikk i oppgave å utarbeide detaljene. Komiteens leder Frederick Peterson som var nevrolog, han hadde tidligere bistått i eksperimentene med å avlive hunder ved hjelp av elektrisitet ved Columbia College. Peterson fikk vervet Brown som konsulent i forbindelse med utvikling av dødsstraff med elektrisitet.[6] Brown satt opp et eksperiment på Edisons West Orange laboratorium i desember 1888 med deltagere fra pressen, medlemmer av Medico-Legal Society, formannen for dødsstraffkommisjonen og Thomas Edison. Brown brukte vekselstrøm for alle testene på dyr større enn et menneske, inkludert fire kalver og en halt hest, der alle ble utsatt for 750 volt vekselstsøm.[7] Basert på disse resultatene anbefalte Medico-Legal Society anvendelse av 1000-1500 volt vekselstrøm for henrettelser. Avisene bemerket at denne spenningen bare var halvparten av den som brukes i kraftlinjene over gatene i amerikanske byer.

Westinghouse kritisert denne testen som en partisk demonstrasjon fra Browns side, som igjen ble anklaget for å være ansatt av Edison. Brown tilbakevist påstandene, og utfordret selv Westinghouse til en «elektrisk duell». Han foreslo at han selv skulle bli utsatt for elektriske sjokk med stadig høyere spenninger med likestrøm, hvis Westinghouse ville underkaste seg de samme spenninger med vekselstrøm. Den som først ga opp å bli utsatt for høyere spenninger var den tapende part.[8] Westinghouse avslo dette tilbudet.

Verken Edison, Westinghouse, og heller Westinghouses erkerival innenfor vekselspenning Thomson-Houston Electric Company, ville at deres utstyr skulle bli brukt ved henrettelser. Men Brown samarbeidet med Edison Electric og Thomson-Houston for å skaffe seg tre vekselstrømsgeneratorer fra Westinghouse for å drive den første elektriske stol.[9]

Brown hevdet hele tiden at han ikke hadde noen tilknytning til Edison, selv etter at New York Sun i august 1889 publiserte brev stjålet fra Browns kontor som syntes å bevise at Brown både mottok instrukser fra Edison og ble betalt av hans selskap, samt av Thomson-Houston. Brevene røpet også hvordan han hadde ervervet generatorene fra Westinghouse.[9][10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John William Leonard, Winfield Scott Downs, MM Lewis, Who's who in Engineering, Volume 1, 1922, side 196 - Brown, Harold Pitney]
  2. ^ «Franklin Laureate Database - Edward Longstreth Medal 1899 Laureates». Franklin Institute. Besøkt 20. april 2016. 
  3. ^ Howard B. Rockman, Intellectual Property Law for Engineers and Scientists, John Wiley - 2004, page 469
  4. ^ Hughes, Thomas Parke, Networks of power: electrification in Western society, 1880-1930, Baltimore: Johns Hopkins University Press 1983, page 108
  5. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 24
  6. ^ Richard Moran, Executioner's Current: Thomas Edison, George Westinghouse, and the Invention of the Electric Chair, Knopf Doubleday Publishing Group - 2007, page 102
  7. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, pages 152-155
  8. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 82
  9. ^ a b Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing - 2005, pages 190-195]
  10. ^ James F. Penrose, Inventing Electrocution, inventionandtech.com

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hughes, Thomas Parke (1983). Networks of power: electrification in Western society, 1880-1930. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]