Harold Gatty

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Harold Gatty
Født5. januar 1903[1]
Campbell Town[2]
Død30. august 1957[1] (54 år)
Fiji[3][4][5]
Gravlagt Fiji
Beskjeftigelse Flyger, skribent, forretningsdrivende
Nasjonalitet Australia
Utmerkelser Distinguished Flying Cross

Harold Charles Gatty (født 5. januar 1903 –  død 30. august 1957) var en australsk navigatør og flypioner. Charles Lindbergh kalte Gatty «Prince of Navigators».[6] I 1931 arbeidet Gatty som navigatør, sammen med piloten Wiley Post i flyet som satte rekord forjordomflyvning, en avstand 24 903 km i en Lockheed Vega kalt «Winnie Mae» på 8 dager,15 timer og 51 minutter.

Han begynte sin karriere som navigatør i 1917, i en alder av 14 år da han ble utnevnt som midshipman på Royal Australian Naval College. Etter første verdenskrig ble han lærling på et dampskip i den australske handelsflåten, hvor han studerte stjernebilder mens han hadde nattevakt. Han ble ekspert i å navigere etter stjernebildene og tjenstgjorde på mange skip som seilte mellom Australia og California. Etter handelsmarinenæ arbeidet han i Sydney Harbour, klargjorde skip som ankret opp der. I 1927 flyttet han til California.

Gatty åpnet en skole, underviste i marinenavigasjon for sjømenn. I 1928 vendte han sin oppmerksomhet til flynavigasjon.

Flynavigatør[rediger | rediger kilde]

I 1929 navigerte Gatty en Lockheed Vega fra Los Angeles til New York for Nevada Airlines i et forsøk på å demonstrere gjennomførbarheten av kyst til kyst passasjerflyvninger. Flyturen ble gjennomført med fire stopp og tok 19 timer og 53 minutter og satte den transkontinentale rekord for et passasjerfly.

I 1930 utarbeidet Gatty en kyst-til-kyst rute og navigasjon for Anne Morgan Lindbergh som han hadde også lærte å fly som sin elev. Anne Lindbergh fløy senere som navigatør sammen med sin ektemann, Charles på en transkontinental flyvning på 14 timer og 45 minutter.

Året etter spurte Wiley Post Gatty om å følge ham i et forsøk på å bryte verdensrekorden for jordomflyvning som da var på 21 dager, satt av luftskipet LZ 127 «Graf Zeppelin» Gatty aksepterte i håp om å demonstrere effektiviteten av hans navigasjonsmetoder. Reisen begynte 23. juni 1931 på Roosevelt Field i New York og fulgte en 15 000 kilometer lang rute på tvers av Europa, Russland og Sibir på grunn av mangel på egnede flyplasser nærmere ekvator. Post og Gatty krysset Atlanterhavet på en rekordtid på 16 timer og 17 minutter og fortsatte til Berlin, Moskva, og Khabarovsk, og deretter krysset Beringhavet, landet på stranden i nærheten av Salomo, Alaska, forsatte deretter til Edmonton i Alberta og kom endelig tilbake til Roosevelt Field etter 8 dager,15 timer og 51 minutter. Paret fikk en ticker-tape parde i New York City.

Flynavigatører i Gattys tid brukte bestikkregningg. Når de satte kurs for en destinasjon brukte de et kompass. Vindretningen måtte kompenseres for vindhastighet og avdrift. I 1931 publiserte Popular Mechanics en artikkel om Gatty's metode for beregning av vindavdrift for et fly:[7]

Gatty’s invention consists of an endless film cut across by fine parallel lines. This strip of film moves at a speed synchronous with that of the plane over the earth. The navigator looks through a periscope and makes his observations of the ground. He found the device quite satisfactory, but intends to define it further.

Artikkelen fokuserte også på den kunstige horisonten og svingehastighetsmåler som Post og Gatty brukte, som var utviklet av Elmer A. Sperry og produsert av Sperry Gyroskop Company

Året etter jordomflyvningen med Wiley Post vedtok den amerikanske Kongressenet et lovforslag slik at også sivile kunne få Distinguished Flying Cross. President Hoover presentert medaljene til Gatty og Post i det Hvite Hus 18. august 1932. Gatty ble tilbudt amerikansk statsborgerskap og den nyopprettede stillingen som Senior flynavigasjonsingeniør for US Army Air Corps. Gatty ga uttrykk for at han ønsket å være assosiert med Australia og Kongressen vedtok et lovforslag slik at utenlandske borgere kunne inneha stillingen. I 1934 etablerte Gatty South Seas Commercial Company med Donald Douglas med plan om å opprette en flyforbindelse til øyene i Sør-Stillehavet. Men selskapet ble solgt til Pan Am som ansatte Gatty i selskapet for å organisere flyruter i regionen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig fikk Gatty æresgrad som kaptein i Royal Australian Air Force (RAAF) og arbeidet for US Army Air Forces (USAAF) i Sør-Stillehavet. Han ble senere utnevnt til direktør i Air Transport for de Allierte styrkene, basert i Australia, under General Douglas MacArthur. Gatty flyttet til Washington, D.C. i 1943, hvor han arbeidet med et navigasjons- og overlevelses pakker og supplement for Air Force personell i fly over Stillehavet i tilfelle de måtte nødlande på havet.

Gatty skrev også The Raft Book: Lore of the Sea and Sky to fill the need:[3][4]

Supplemented by a foldout table for navigation computations, folded paper scales for measuring distances, and a unique worldwide chart, The Raft Book demonstrates the usefulness of the Polynesian star-based passage-making technique.
polynesians viewed the stars as moving bands of light, and knew all of the stars of each band which passed over the islands they were interested in.
Their method of navigation by these heavenly beacons was to sail toward the star which they knew was over their destination at that particular time.
Gatty found the lore of birds especially useful for castaways.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig flyttet Gatty til Fiji med sin nederlandske-fødte andre kone. Her etablerte han Fiji Airways som senere ble Air Pacific, og senere ble selskapets navn  i 2013 endret tilbake til Fiji Airways.

Gatty fikk hjerneslag og døde i 1957. Han ble gravlagt i Fiji.

Til slutt forsvarte Gatty  "naturlige navigasjon" i sin bok Arten er din Guide som ble publisert i 1958. Han utvidet ideer av Raft Book og utviklet en fortelling av Pacific oppgjør av Polynesiske navigatører følgende migrering av sjøfugl. Han tilskrev også den kulturelle betydning peileskiven hadde for de gamle polynesiere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]