Hariton Pushwagner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hariton Pushwagner
Terje Brofos
Pushwagner - Bærum Kunstforening.jpg
Pushwagner i juni 2014.
Født 2. mai 1940 (77 år)
Oslo
Ektefelle Sally Brofos (1972–?) (skilt),[trenger referanse]
Ellen Elisabeth Alstad (1984–1997) (skilt)[trenger referanse]
Nasjonalitet Norge
Felt Maler (pop art)
Kjente verk «Soft City», «En dag i familien manns liv», «Apokalypse»

Hariton Pushwagner (Hariton etter Hare Krishna, Pushwagner etter supermarkedenes trillevogner, født Terje Brofos 2. mai 1940 i Oslo) er en norsk maler inspirert av antikapitalistisk popkunst. Pushwagner er en norsk eksponent for pop art med internasjonal suksess og regnes som en av Norges viktigste samtidskunstnere.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Terje Brofos ble født 2. mai 1940. Han vokste opp på Berg i Oslo. Da han var atten år begynte han på reklamelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole hvor han gikk i tre år. Senere, fra 1963 til 1966 gikk han på Statens kunstakademi[1].

Samarbeidet med Axel Jensen (1968-1970)[rediger | rediger kilde]

Pushwagner foran Axel Jensens båt S/Y «Shanti Devi» i 1983.

Pushwagners kunstneriske løpebane begynte på mange måter først i 1968, da han møtte Axel Jensen på urinalet på Kunstnernes Hus[1]. Epp, Jensens første science-fiction bok, kom tre år før han møtte Brofos, og peker fremover mot nerven i deres felles tegneserieunivers: dystopiske fremtidsvisjoner. Jensen ville vekk fra den borgelige romanformen, han ville lage billedromaner som kunne appellere til de store massene, og han hadde hørt om Brofos sine tegnekunnskaper. Da de sto side ved side på toalettet på Kunstnernes Hus kom de i snakk og der startet et vennskap som skulle vise seg å få stor betydning for begge kunstnernes karriere[2].

Samarbeidet mellom Brofos og Jensen var kortvarig, men intenst. I løpet av fire måneder produserte de flere halvferdige manuser, blant dem Mannekengen som sprakk og Doktor Fantastisk. Det er som om de i denne perioden jobbet i en slags stream-of-consciuosness hvor de to hodene smeltet sammen til en bevissthet. Det var i løpet av denne tiden at Brofos utviklet sin kalligrafiske og enkle strek som siden har vært så karakteristisk for kunstnerskapet hans[1]. Det var nødvendig for å kunne tegne kjapt mens ideene fløt. Vinteren 1970 flyttet flere inn i kunstnerkollektivet hvor Jensen og Brofos jobbet. For Brofos ble det et brudd på den felles bevisstheten han delte med Jensen og han dro videre til London i affekt. Med seg hadde han det påbegynte manuset til billedboken Soft City.

Den harde tiden[rediger | rediger kilde]

London ble en dramatisk affære for Brofos, som i 1971 tok seg navnet Hariton Pushwagner. Her bodde han på gaten og overlevde ved å selge tegningene sine. På randen av vanvidd og selvmord møtte han Sally, som året etter ble hans første kone. Hun skaffet ham husly så han kunne jobbe og her ble Soft City gjort ferdig i 1976. Også skissene til Apokalypse-friesen som han jobbet med på 80-tallet og ferdigstilte på midten av 90-tallet ble til her. Den første utstillingen Pushwagner hadde i Norge fant sted var på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden sommeren 1980. Her stilte han ut silketrykkserien "En dag i familien Manns liv". I denne serien er tematikken og estetikken fra Soft City videreført i en rosa, grå og sort variant laget sammen med Axel Jensen i båten hans utenfor Stockholm[3].

I forlengelsen av denne utstillingen kom Pushwagner i kontakt med Morten Dreyer som ønsket et samarbeid med kunstneren. Dreyer hadde så ansvaret for å selge og promotere Pushwagner i kunstverden. Utover på 90-tallet gikk det bedre. Pushwagner fikk separatutstillinger på Skien Kunstforening i 1991, Kunstnerforbundet i 1995 og Kunstnernes Hus i 1997. I 1998 var Pushwagner tilbake på gaten. Han har selv fortalt hvordan Dreyer kalte ham inn på kontoret for å tegne en ny kontrakt. Pushwagner som nå var amfetaminavhengig og alkoholisert husker at han signerte fra seg alle arbeidene som var i Dreyers besittelse for penger til øl og husly for vinteren. Han fikk femti kroner i hånden, men så aldri noe til rommet Dreyer skulle skaffe ham[3].

Fra da av levde Pushwagner på gaten og gikk på klubber som Head On og Jazzid og danset for å holde varmen om natten. Ved en tilfeldighet havnet han på en pub på Solli plass hvor han møtte Stefan Stray. Stray kjente Pushwagner igjen fra en utstilling på 80-tallet da han kjøpte noen trykk han hadde laget. I løpet av få dager hadde Stray skaffet Pushwagner et atelier hvor han også kunne bo. Sammen med Stray begynte Pushwagner å konsentrere seg om kunsten igjen[4]. I mellomtiden stilte Dreyer ut arbeider og solgte dem uten Pushwagners samtykke og uten at kunstneren så noe av fortjenesten. Verst ble det for Pushwagner da han plutselig kom over en utstilling på galleri K på Skillebekk i Oslo i 2004 hvor Apokalypse-serien ble stilt ut. Pushwagner som jobbet på dette verket gjennom hele 80-tallet og utpå 90-tallet, og selv regner verket som det viktigste han har laget, hadde aldri tenkt å selge det. Men her ble de seks tavlene stykket opp og solgt bit for bit, og et av maleriene som var satt sammen av to plater ble delt og solgt hver for seg. Pushwagner har fortalt at da han kom på galleriet og så utstillingen ble han brutalt kastet ut[1].

Konflikten med Morten Dreyer (2008-2009)[rediger | rediger kilde]

Morten Dreyer, en Norsk gründer og kunstpromotor tok kontakt med Pushwagner i 1981 etter å ha sett ett av bildene hans og fungerte som assistent og sekretær for Pushwagner i 17 år. I 1998 skrev den da svært fattige og rusavhengige Pushwagner under på en avtale med sin agent og sekretær Morten Dreyer, som gjorde at Dreyer tok kontrollen over alle maleriene Pushwagner hadde laget fram til da, inkludert skissebøker[5]. Ti år senere, i 2008, tok Hariton Pushwagner rettslige skritt for å få tilbake alle sine verk anklaget Morten Dreyer for å ha utnyttet ham, solgt falske verk med falske underskrifter og urettmessig eierskap. Det ble avsagt dom i Pushwagners favør. 28. oktober 2009 ble det kjent at Oslo tingrett bestemte at maleriene skal tilbakeleveres kunstneren og en erstatning på 1 million kroner[6][7].

Gjennombruddet (2008-2012)[rediger | rediger kilde]

I 2008 opplevde Pushwagner et gjennombrudd i sin over 40 år lange karriere, både i Norge og internasjonalt. Han deltok på den femte Berlin Biennalen og den sekstende biennalen i Sydney, begge viktige arenaer for samtidskunst. Første gang Soft City så offentlighetens lys var på den femte Berlin Biennalen. Her høstet den gode kritikker både i lokale og i internasjonale medier. Før den kom dit hadde den vært sporløst forsvunnet i 20 år. Pushwagner hadde lagt den fra seg på båten til Axel og Pratibha Jensen på begynnelsen av 1980-tallet. På Høstutstillingen i 2008 fikk han offentlig anerkjennelse for den siste friesen sin gjennom Høstutstillingsprisen.

I 2011 ble det laget en dokumentarfilm om livet til kunstneren med hans navn; Pushwagner. Regissørene Even G. Benestad og August B. Hanssen fulgte den eksentriske kunstneren i over tre år. I filmen ser vi at Pushwagner står i fare for å tape alt, men nekter å gi opp kampen.

I 2012 fikk Pushwagner for første gang viet en helt egen soloutstilling utenfor Norge i MK Gallery i byen Milton Keynes, en times kjøring nordover fra London[8].

Sitat Dersom foreldrene i "Soft City" hadde våknet av transen, ville de sluppet barna ut av lekegrinden og latt dem leve. Lekegrinden er selve gitteret. Sitat
– Hariton Pushwagner om "Soft City"[1]

Kjente verk[rediger | rediger kilde]

  • «Soft City» - Er en episk satire av kapitalismen og livet i en moderne metropolis, skapt i Oslo og London mellom 1969 og 1976. Den 154 sider lange tegneserien forteller historien om et mekanisk hverdagsliv i en avhumanisert, dystopisk moderne by. Her går menneskene omkring som roboter, eller døde mennesker som Gurdjieff ville kalt det, og de blir observert gjennom barnet Bingos undrende øyne. Foreldrene begynner dagen med å svelge noen piller og går inn i en bedøvet tilstand som driver dem gjennom dagens automatiserte gjøremål. Far drar på jobben som produserer masseødeleggelsesvåpen, mens mor drar på supermarkedet og konsumerer. Originalene forsvant i en koffert på starten av 1980-tallet og dukket først opp igjen i 2002. Den ble fluksens utropt til et av Pushwagners hovedverk. Serien ble framhevet på biennalene i Berlin og Sydney i 2008.
  • «En dag i familien manns liv» - Ble til etter et langvarig visuelt/litterært samarbeidsprosjekt mellom Pushwagner og forfatteren Axel Jensen. Serien ble trykket av silketrykker Gunner Fredriksen i 1979-80[9]. Rammen for historien er den samme som i Soft City, en vanlig families hverdag i et gjennomkontrollert samfunn. Gjennom silketrykksprosessen tok Pushwagner steget inn i en mekanisk reproduksjonsform som minner om Andy Warhols fabrikkerte malerier. Hvert trykk er en tegneserierute i en større fortelling og bildene blir nesten som filmstills når de står alene. Denne narrativiteten, som alltid har stått sentralt hos Pushwagner, knytter han mer opp til litteraturen og en konseptbasert kunst enn det moderne maleriet hvor hvert bilde skulle være et lukket og avsluttet hele.
  • «Apokalypse» - Består av sju svære verker i nitid detaljerte skildringer av endeløse prosesjoner med elendige menneskefigurer som sleper seg mot undergangen. Fabrikker gjør tjeneste som dødsleire, hvor robotlignende menn betrakter det som skjer med trette blikk. Apokalypsebildene hadde sin fødsel på 70-tallet da han bodde i London. Her skisset han ut det han mente var vår tids verdensbilde. Vi kan gjenkjenne motiver og tematikk fra Soft City og En dag i familien Manns liv, det er en dystoptisk verden Pushwagner portretterer. I hovedfrisen Jobkill som er innkjøpt av Nasjonalmuseet ser vi en mengde fly, raketter og fallskjermhoppere over en by i flammer. Det er våpnene som de bedøvede menneskene i Soft City produserte som nå endelig er tatt i bruk. Mens motivene i Soft City er skissepregete og rablet ned i en fart, er maleriene i Apokalypse-friesen detaljrike og nitidige. Dype perspektiver og gjentagelser innover i bildet er tegnet i smått først på papir og så overført med en fototeknikk til de veldige panelene som serien består av. Hertil hører også det kjente selvportrettet som blant annet ble brukt som omslag til filmen Den brysomme mannen, en betegnelse som godt kunne referere til Pushwagner. Som kunstner er Pushwagner en brysom påminnelse om kampen mellom det mekaniske og det menneskelige, og det paradokset at vi gjennom teknologien er i ferd med å utslette oss selv.
  • «Selvportrett» - er et maleri utført mellom 1973 og 1993 av Pushwagner. Verket er en del av malerifrisen Apokalypse og regnes som Pushwagner sitt hovedverk. Bildet har størrelsen 135 × 85 cm. Verket er i privat eie av Hariton Pushwagner. Verket har blitt laget i flere ulike versjoner i tillegg til originalen. For utfyllende artikkel se: Selvportrett (Pushwagner)

Utdanning og studier[rediger | rediger kilde]

Utstillinger[rediger | rediger kilde]

Separatutstilling (utvalg)

Kolonner
  • 2012 MK Gallery, Milton Keynes, England.
  • 2010 Galleri Osebro / Skiens kunstforening / Fineart, Skien og Porsgrunn
  • 2009 Galleri Fineart
  • 2008 Galleri Tonne (Oslo)
  • 2008 Oslo kunstforening
  • 2007 Galleri Trafo (Asker)
  • 2006 Galleri Briskeby (Oslo)
  • 2004 Logen teater (Bergen)
  • 2004 Galleri K (Oslo)
  • 2000 Jubileumsutstillingen Oslo
  • 2000 Bar Bakke kunstcafé (Oslo)
  • 1997 Continuous, Kunstnernes Hus (Oslo)
  • 1997 Quartfestivalen i Kristiansand
  • 1995 Kunstnerforbundet (Oslo)
  • 1991 Skiens kunstforening
  • 1984 Bryllupsutstillingen Oslo
  • 1983 Blitz (Oslo)
  • 1982 Josfines vershus (Oslo)
  • 1980 Stockholm Universitet Stockholm
  • 1980 AMS Stockholm
  • 1980 Henie Onstad kunstsenter Høvikodden/Oslo
  • 1971 Finsbury Park London

Gruppeutstilling (utvalg)

Kolonner
  • 2008 The 5th Berlin biennial for contemporary art (Berlin)
  • 2008 Vårutstillingen, Kaare Berntsen (Oslo)
  • 2008 Kadist Art Foundation (Paris)
  • 2008 The 16th Biennale of Sydney 2008 for Contemporary Art (Sydney)
  • 2008 Norske bilder 2008, Rådhusgalleriet (Oslo)
  • 2008 Høstutstillingen, Kaare Berntsen (Oslo)
  • 2007 Kaare Berntsen (Oslo)
  • 2007 Norske bilder 2007, Rådhusgalleriet (Oslo)
  • 2007 Et Årsverk, Kulturhuset Stabekk
  • 2006 Norske bilder 2006, Rådhusgalleriet (Oslo)
  • 2006 Handlingsrom, Folketeaterpassasjen (Oslo)
  • 2006 Nasjonalmuseet (Oslo)
  • 2004 Et Årsverk, Kulturhuset Stabekk
  • 2004 The XIIth Vilnius Painting Triennial (Vilnius)
  • 2002 Innercity art attack (Oslo)
  • 1993 Telemarksutstillingen (Skien)
  • 1993 Clodion Art Café (Oslo)
  • 1992 Oslo kunstsenter
  • 1991 Skiens kunstforening
  • 1991 Det syntetiske bilde, Kunstnernes Hus (Oslo)
  • 1990 Sørlandsutstillingen (Kristiansand)
  • 1988 Gallery 54 (New York City)
  • 1985 Stipendutstillingen, NBK (Oslo)
  • 1983 Frogner galleri (Oslo)
  • 1982 Galleri Brandstrup (Oslo)
  • 1982 Galleri Norske grafikere (Oslo)
  • 1981 Østlandsutstillingen Norske billedkunstnere

Innkjøp[rediger | rediger kilde]

Deltagelse ved Høstutstillingen[rediger | rediger kilde]

  • 2008 Animation film: Soft City
  • 2008 Malerifrisen: HIGH SOCIETY, CIAO,
  • 2008 PLING PLONG 180x254, 180x257, 180x233 cm
  • 2006 VERTIGO 23 142 x 67 cm
  • 2003 SELVPORTRETT 205 x 152 cm
  • 1995 DADADATA 155 x 207 cm
  • 1993 SELVPORTRETT 135 x 85 cm
  • 1992 PRODUKSJON 250 x 266 cm
  • 1991 OBLIDOR 210 x 155 cm
  • 1990 JOBKILL 170 x 250 cm
  • 1989 HEPTASHINOK 165 x 114 cm
  • 1987 DADADATA 90 x 120 cm
  • 1986 JOBKILL 90 x 120 cm

Illustrasjonsoppdrag[rediger | rediger kilde]

Pushwagner er etter eget utsagn «åndelig elev» av forfatteren Axel Jensen. Han har blant annet illustrert Jensens bøker Og resten står skrivd i stjernene og Epp.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Petter Mejlænder (2008) Pushwagner . Oslo, Magikon ISBN 978-82-92863-06-0
  2. ^ Fenomenet Pushwagner publisert 02.05.2010.
  3. ^ a b Apokalypse, Push! publisert 02.06.2010.
  4. ^ Pushfaktoren publisert 30.08.2011.
  5. ^ Slåss om kunst for 30 millioner - artikkel i Dagens Næringsliv publisert 26. april 2008.
  6. ^ «Pushwagner vant i retten» – artikkel hos NRK publisert 28. oktober 2009.
  7. ^ «Jeg har ikke utnyttet Pushwagner»
  8. ^ Slåss om kunst for 30 millioner - Internasjonal Pushwagner-debut publisert 26.06.2012.
  9. ^ Byens klaustrofobiske trengsel - artikkel hos NRK publisert 9. mai 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]