Hans Litten

Hans Achim Litten
Minnesmerke for Hans Litten i Littenstraße 9 i Berlin
Født		19. juni 1903 Halle, Sachsen-Anhalt, Det tyske keiserriket
Død		5. feb. 1938 (34 år) Dachau konsentrasjonsleir, Bayern, Nazi-Tyskland Selvmord ved henging
Beskjeftigelse		Advokat
Utdannet ved		Ludwig-Maximilians-Universität München Humboldt-Universität zu Berlin
Far		Friedrich Litten
Mor		Irmgard Litten
Nasjonalitet		Tysk
Gravlagt		Friedhof Pankow III, Berlin
Medlem av		Rote Hilfe Deutschlands
Hans Litten på Commons

Hans Achim Litten (1903–1938) var en tysk advokat av jødisk bakgrunn. Han skaffet seg et omdømme gjennom å forsvare arbeidere og motstandere av nazistene under flere politiske rettssaker i den sene Weimarrepublikken.

Relasjon til nazistene

Litten er først og fremst kjent for at han innkalte Adolf Hitler som vitne og kryssforhørte han i tre timer i 1931 i en sak mot SA-medlemmer som hadde utført et væpnet angrep mot en dansehall. Litten bestemte seg for å innkalle Hitler som vitne i et håp om avsløre for den tyske offentligheten at Hitler var ansvarlig for SAs voldelige handlinger og at nazistene brukte terror som en taktikk for å knuse demokratiet.

Hitler glemte aldri ydmykelsen han hadde blitt utsatt for av Litten i rettssalen, og tillot flere år senere ikke at Littens navn ble nevnt i hans nærvær. Som hevn for ydmykelsen ble Litten arrestert straks etter Riksdagsbrannen i 1933, sammen med andre venstreorienterte og intellektuelle som motsatte seg nazistene. Han ble overført til SAs varetekt og ble satt i tvangsarbeid Esterwegen Moor og senere i Lichtenburg konsentrasjonsleir. Han tilbrakte resten av sitt liv i tyske konsentrasjonsleirer, hvor han ble utsatt for grov tortur.

Litten begikk selvmord i 1938, etter å ha tilbrakt fem år i konsentrasjonsleire og blitt flyttet til Dachau, hvor mishandlingen av ham forverret seg betraktelig og han ble isolert fra andre ettersom han ble definert som en jødisk fange. Han ble 34 år gammel.

Tidlige år

Hans Litten ble født i 19. juni 1903 som den eldste av tre sønner i en middelklassefamilie i Halle (Saale) i Sachsen-Anhalt. I 1906 flyttet familien til Königsberg (nåværende Kaliningrad). Den dominerende faren, Fritz Julius Litten, var nasjonalist, erkekonservativ og autoritær. Fritz tjenestegjorde ved fronten under første verdenskrig og ble dekorert for innsatsen, noe han var svært stolt av.

Faren var motstander av Weimarrepublikken som ble proklamert i 1918. Han var advokat og professor i romersk og borgerlig rett, en tid dekan ved det juridiske fakultet og rektor for Albertus-universitetet i Königsberg, og rådgiver for den prøyssiske regjeringen. Farens familie hadde bakgrunn fra Øst-Prøyssen. Faren mistet alle sine penger under hyperinflasjonen i 1923, og arbeidet da hardere for å dekke tapet. Faren var født som jøde, men hadde konvertert til kristendommen. Moren, Irmgard Wüst, kom fra en familie av prester.

Hans' forhold til faren var konfliktfylt. Han betraktet det å vende seg bort fra jødedommen (dåpen) som en opportunistisk handling. Hans ble selv døpt og oppdratt som kristen. Han lærte hebraisk på skolen, gjennomførte en eksamen (Abitur) i faget og sluttet seg til en jødisk ungdomsorganisasjon. Hans interesse for jødedommen var i utgangspunktet et opprør på faren, men førte til at han hadde et stort ønske om å være jøde, ettersom han oppfattet dette som noe mysteriøst og eksotisk.

Hans Litten arvet trolig sitt politiske engasjement først og fremst fra sin mor, Irmgard Litten (født Wüst), som kom fra en schwabisk pastor- og professorfamilie og var åpen for humanistiske ideer og kunst. På grunn av hennes innflytelse utviklet han også en sterk rettferdighetssans overfor de som ble truet, forfulgt og fratatt rettighetene sine.

I sin ungdom i Königsberg sluttet Litten, sammen med sin barndomsvenn Max Fürst, seg til «Schwarzer Haufen», en tysk-jødisk, sosialrevolusjonær ungdomsgruppe tilknyttet Kameraden, deutsch-jüdischer Wanderbund.

Litten søkte tidlig politisk debatt. Viktige politiske og samfunnsmessige hendelser som preget ham var blant annet antikrigsdemonstrasjonen 1. mai 1916 i Berlin, forfølgelsen og mordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, samt den revolusjonære oppstanden i 1918.

Han ble oppfordret av sin far til å studere jus. I sin dagbok skrev han sin egen personlige mening om faget: «når oksen kjedet seg, fant han opp rettsvitenskap».

Til tross for dette fullførte han studiene sine, som han bestod med glans i 1927, mens han levde sammen med Max Fürst og hans kjæreste, Margot Meisel, i Berlin. Han avslo likevel tilbudet om en stilling ved Reichsjustizministerium. I stedet slo han seg sammen med den samfunnsengasjerte advokaten Ludwig Barbasch, som stod kommunistpartiet KPD nær, og dannet et advokatfirma i Berlin.

Han begynte å praktisere som advokat i 1928.

Litten som «proletariatets advokat»

En av hans første rettssaker kom til å vekke oppsikt og skisserte veien videre for Litten som «proletariatets advokat». I denne rettssaken representerte han arbeidere som i mars 1921 var blitt dømt til lange tukthusstraffer for organisert motstand mot politiets marsj inn i sentrale tyske industribyer, som ble utført på ordre av den prøyssiske innenriksministeren, Carl Severing (SPD). Han klarte å få noen av dem frikjent som politiske gjerningsmenn, som dermed falt under amnestiloven fra august 1920.

Gjennom sin kollega Ludwig Barbasch hadde Litten også kontakt med Rote Hilfe Deutschlands – en selvhjelpsorganisasjon grunnlagt av Wilhelm Pieck og Clara Zetkin, som støttet trengende arbeiderklassefamilier, spesielt i tider med streiker og arbeidsledighet. I tillegg organiserte Rote Hilfe også juridisk beskyttelse og forsvar for arbeidere som ble forfulgt for sine politiske aktiviteter eller meninger. I midten av 1929 hadde Rote Hilfe gitt juridisk bistand til nesten 16 000 fengslede arbeidere, og rettslig beskyttelse i ytterligere 27 000 saker. Hans Litten overtok også mandater fra Rote Hilfe.

Littens prosessføring i de tallrike rettssakene mot ofre for politivold og angrep fra nazistene hadde som mål å plassere den respektive enkeltsak i en politisk ramme, å avsløre politiets borgerkrigslignende metoder og å avdekke ansvar opp til de høyeste kretser. Men han ville ikke skape noen sosialistiske martyrer, det vil si at han siktet mot frifinnelse eller, om nødvendig, passende straff. Dette førte noen ganger til konflikter med Rote Hilfe og KPD.

1. mai-rettssaken 1929

I 1929 forsvarte Litten deltakerne i et 1. mai-tog i Berlin som ble slått ned med makt, noe som drepte mer enn 30 demonstranter og skadet hundrevis. Arbeiderne ble siktet for grovt fredsbrudd i kombinasjon med opptøyer. For å forberede seg til forsvaret stiftet Litten, sammen med Alfred Döblin, Heinrich Mann og Carl von Ossietzky, en «komité for å undersøke mai-hendelsene i Berlin». Litten hadde selv vært vitne til demonstrasjonen og den brutale oppførselen til politiet, og ble banket opp da han skrev ned navnene på vitner og ofre. Han anmeldte daværende Berlin-politisjef Karl Zörgiebel for å ha oppfordret til 33 drap. I sin innledning sa han:

«Zörgiebel har vært medlem av det sosialdemokratiske partiet i mange år. Han vet derfor at arbeiderklassen, selv i det keiserlige Tyskland og tsar-Russland, aldri tillot et politiforbud å ta fra dem retten til å gå i 1. mai-tog. Han vet også at en sosialistisk utdannet arbeiderklasse aldri vil tillate at denne retten blir tatt fra dem. Så dersom tiltalte likevel opprettholdt demonstrasjonsforbudet, visste han at demonstrasjoner fortsatt ville finne sted. Som en person med normalt talent visste imidlertid tiltalte at opphevelsen av forbudet mot demonstrasjoner ikke kunne ha hatt noe i nærheten av så forferdelig effekt som den voldelige håndhevelsen av forbudet mot demonstrasjoner hadde.»

Anklagene mot Zörgiebel ble henlagt av statsadvokaten. Litten ga seg imidlertid ikke, og anklaget Zörgiebel for ytterligere drap i et forsøk på å få ham til å saksøke ham for ærekrenkelse. Selv om Zörgiebel ikke saksøkte Litten, saksøkte han i stedet en arbeider som hadde slått ham. Litten overtok forsvaret til denne arbeideren. I rettssaken forsvarte Litten ham med argumentet om at arbeideren hadde handlet ut fra berettiget sinne på grunn av Zörgiebels 33 drap. Rettsvesenet ønsket ikke å utsette seg for å måtte forfølge bevisene som ble lagt fram; Littens søknad om bevis ble i stedet avslått med den begrunnelse at straffansvaret for volden mot Zörgiebel ikke ville falle bort, selv om anklagen om drap mot Zörgiebel ble antatt å være sann.

Edenpalast-rettssaken 1931

Rettssaken etter det nazistiske angrepet på dansesalen Eden på Kaiser-Friedrich-Str. 24 i Berlin-Charlottenburg, har senere blitt berømt. Den 22. november 1930 raidet en SA-Rollkommando, Sturm 33, dansesalen som for det meste ble benyttet av venstreorienterte arbeideraktivister. Angrepet førte til at tre kommunister ble drept og 20 skadd. Angrepet var nøye planlagt på forhånd, men politiets etterforskning etter ugjerningen gikk tregt.

Hans Litten representerte fire av de tjue skadde arbeiderne. I tillegg til å straffeforfølge de umiddelbare gjerningsmennene, ønsket han også å vise at naziledelsen brukte terror som en planlagt taktikk for å ødelegge de demokratiske strukturene i Weimarrepublikken. Kort tid tidligere, i september 1930, hadde Adolf Hitler vært vitne i en rettssak i Reichsgericht i Leipzig, hvor han forsvarte to Reichswehr-offiserer som hadde blitt anklaget for konspirasjon til å begå forræderi ettersom de var medlemmer av NSDAP, som da var forbudt for Reichswehr-personell. Han hadde da insistert på at NSDAP var et parti som kun opererte innenfor loven, at parolen «nasjonal revolusjon» kun skulle tolkes politisk, og at partiet var en venn, ikke en fiende, av Reichswehr. Under ed beskrev Hitler SA som en organisasjon for «intellektuell opplysning», og forklarte sin uttalelse om at «hoder vil rulle» som en kommentar om «intellektuell revolusjon».

Den 8. mai 1931 innkalte retten Adolf Hitler til vitneskranken etter anmodning fra Litten og de tiltaltes advokat. Litten ville bevise at partiledelsen hadde organisert og var medskyldig i Eden-angrepet, og at NSDAP ikke var et demokratisk, legitimt parti som opererte innenfor de juridiske rammene. I løpet av avhøret konfronterte Litten Hitler med en pamflett skrevet av Joseph Goebbels, hvor han skrev at parlamentet skulle «sprenges» og «regjeringen drives til helvete», og at nazistene skulle gripe makten og «trampe motstanderne i stykker». Litten forsøkte gjentatte ganger å få klart svar på om brosjyren var et offisielt sanksjonert partidokument, noe Hitler nektet på at den var. Litten endte med å kryssforhøre Hitler, og insistere på at han mente at Hitler må ha kjent til dette dokumentet, ettersom han hadde utnevnt Goebbels til Reichsleiter. Hitler ble fornærmet og rasende av Littens pågående spørsmål. Han ropte på et punkt i rettssaken til Litten med rødt ansikt: «Hvordan våger du å si, herr advokat, at det er en anmodning om ulovlighet? Det er en beskyldning uten noe som helst bevis!» Litten forsøkte å sette Hitler i en umulig situasjon i rettssaken; Hitler ville bli tvunget til enten å ta avstand fra SA og de ekstreme holdningene som ble forfektet i mange av partiets publikasjoner, og dermed begå svik mot sine mest lojale støttespillere, eller å forsvare dem og dermed avsløre sine løgner overfor mer moderate borgerlige, som Hitler forsøkte å overbevise om at partiet hans var en lovlig bevegelse.

Rettssaken endte med at tre av de fire anklagede SA-medlemmene ble dømt for mindre forbrytelser, mens den tredje ble frikjent.

Til tross for at Litten ikke klarte å splitte nazibevegelsen eller bremse nazistenes vekst, glemte Hitler aldri ydmykelsen han ble utsatt for i Edenpalast-rettssaken, og trusselen som advokaten utgjorde for den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Flere år senere tillot han fortsatt ikke at navnet Litten ble nevnt i hans nærvær. Franz Gürtner skal ha sagt at «ingen vil noen gang være i stand til å gjøre noe for Hans Litten. Hitler ble rød av raseri bare ved å høre Littens navn, og brølte en gang til Wilhelm av Preussen at «enhver som forsøker å tale Littens sak havner i konsentrasjonsleir – til og med du!»»

Felseneck-rettssaken 1932

Felseneck-rettssaken i 1932 skulle bli Littens siste store rettssak mot nazistene. Bakgrunnen var et angrep fra rundt 150 SA-medlemmer mot Felseneck-kolonien i Wilhelmsruh, hvor mange arbeidere – inkludert medlemmer av KPD og SPD – bodde. De nazistiske stormtropperne omringet kolonien og angrep med våpen og steiner. I sammenstøtet som fulgte ble kommunisten Fritz Klemke og SA-medlemmet Ernst Schwarz drept; flere andre ble skadd, inkludert to politibetjenter. Etter rettssaken ble fem stormtroppere siktet, men i tillegg ble 19 av beboerne siktet for drapet på Schwarz. Litten forsvarte de siktede beboerne i retten.

Den 11. september 1932, i Arbeiter Illustrierte Zeitung, gjorde Litten uttrykk for sin oppfatning av denne rettssaken:

«Karl Marx' uttalelse om at loven er en overbygning av sosiale forhold viser seg å være riktig, spesielt i tider med intensiverte klassemotsetninger. I tider som disse endrer samfunnets grunnleggende seg så raskt at lovapparatet ikke alltid holder tritt med utviklingen. I en prosess som varer i flere måneder kan man i slike tider spesielt tydelig observere hvordan forhandlingsmåten tilpasser seg økonomisk og politisk utvikling. Felseneck-rettssaken, som startet 20. april 1932, er i dag den siste resten av ordinær jurisdiksjon i politiske saker midt i spesialdomstolenes arbeid. Men utviklingen kunne ikke se bort fra den pågående behandlingen. Det som ble innført i særrettsbehandlingen gjennom lovgivning ved nøddekret ble oppnådd på en annen måte i Felseneck-rettssaken. I politiske prosesser motsier tydeliggjøring av bakgrunnen ofte interessene til den herskende klassen.»

Retten besluttet derfor å fjerne Litten som advokat med begrunnelsen at han hadde «fremmet uhemmet partipolitisk propaganda i rettssaken [og] gjort rettssalen til en lekeplass for å spre politiske meninger». Denne beslutningen ble satt til side av ankedomstolen, hvor dommeren anså at rettssaken hadde vært partisk. Kort tid etterpå ble imidlertid Litten igjen fjernet av en annen domsstol, anklaget for å ha forsøkt å påvirke et vitne, og denne gangen opprettholdt høyesteretten rettskjennelsen. Dette forårsaket oppstyr blant mange advokater i Berlin, også blant advokater som ikke hadde noe til overs for Litten. Et møte av advokater i Berlin krevde at loven måtte endres for å hindre en slik knebling av rettighetene til advokater som Litten ble ansett for å ha blitt utsatt for.

Selv om fakta om drapet var erkjent, falt de SA-tiltalte under juleamnestiet som ble vedtatt i desember 1932. Etter 1933 ble dette angrepet hedret av nasjonalsosialistene som en "heltedåd", og en gate i Reinickendorf fikk navnet Felseneckstraße; etter krigen ble denne gaten omdøpt til Klemkestraße i 1947.

Nazistenes maktovertakelse, fangenskap og død

Etter nazistenes maktovertakelse ble Litten anbefalt av venner og familie å flykte fra landet, og Rote Hilfe tilbød ham hjelp til avreisen. Han avviste tilbudet, med begrunnelsen at «millioner av arbeidere kan ikke komme seg ut, så jeg må også bli her.»

Allerede i de tidlige morgentimene 28. februar 1933, samme natt som Riksdagsbrannen, ble Litten arrestert og satt i varetakt. Andre som ble arrestert samtidig inkluderte Litten sine kolleger Ludwig Barbasch og Felix Halle, samt de kommunistiske riksdagsrepresentantene Fritz Emrich, Ottomar Geschke, Ernst Schneller og Walter Stoecker, den prøyssiske delstatsparlamentetsrepresentanten Wilhelm Kasper, forfatteren Egon Erwin Kisch, Ludwig Renn, Carl von Ossietzky og borgerlige intellektuelle som Erich Baron og Felix Rosenheim. I likhet med de fleste politiske fanger i det tredje riket fikk han aldri noen rettssak eller dom.

Han ble først ført til Spandau-fengselet. Behandlingen Litten fikk ble senere beskrevet for moren av et øyenvitne. Veldig tidlig ble han slått så hardt at nazistene til og med skal ha nektet hans medfanger å se ham. Han ble torturert og tvunget til hardt arbeid. Han forsøkte å begå selvmord i 1933 for å unngå å sette sine tidligere klienter i fare, men han ble gjenopplivet av nazistene slik at de kunne avhøre ham videre. Littens selvmordsforsøk kom i Spandau fengsel, etter at han brøt sammen under tortur og avslørte informasjon om Felsenecke-rettssaken. Etter å ha avslørt noe informasjon, ble han umiddelbart anklaget i pressen som medskyldig til drapet på en SA-mann. Litten skrev deretter et brev til Gestapo og sa at bevis oppnådd på en slik måte ikke var gyldig og bedyret sin uskyld. Da han visste hva som ventet ham, forsøkte han å ta livet sitt. Littens mor skrev om at skadene han ble påført under torturen skadet ham for livet. Ett øye og ett ben ble kronisk skadd, kjevebenet hans ble brukket, et indre øre skadet, og mange tenner slått ut.

Et iherdig arbeid for å få ham løslatt ble gjort av hans mor Irmgard Litten, som var forgjeves til tross for at hun hadde kontakt med maktpersoner som Reichswehrminister Werner von Blomberg, kronprins Wilhelm av Preussen, riksbiskop Ludwig Müller, justisminister Franz Gürtner og presidenten for Volksgerichthof, Roland Freisler. Saken vakte også engasjement fra fremtredende utenlandske personer, som den britiske pasifisten og parlamentsmedlemmet Clifford Allen (Independent Labour Party) og «den europeiske konferanse for rettferdighet og frihet» som fant sted med deltakelse fra delegater fra åtte land i november 1937 i Paris. Tallrike forespørsler for å få ham løslatt var imidlertid forgjeves, ettersom Hitler bestemt nektet å la ham gå fri.

Etter sin arrestasjon ble Litten flyttet fra den ene konsentrasjonsleiren til den andre. Han ble overført til Sonnenburg konsentrasjonsleir og senere til Brandenburg-Görden fengsel, hvor anarkisten Erich Mühsam også ble internert og torturert. I februar 1934 ble Litten overført til Esterwegen, og noen måneder senere til Lichtenburg konsentrasjonsleir. I Lichtenburg skal forholdene hans i en stund ha forbedret seg noe; selv om det opprinnelig var likedann som ved de øvrige oppholdene, med hardt tvangsarbeid, tortur og forhør, fikk han etterhvert lov å jobbe i biblioteket og bokbinderiet. Av og til fikk han også lov å høre på musikk på radio. Han var godt likt og høyt respektert av medfangene for sitt kunnskapsnivå, mot og indre styrke. Til tross for torturen han hadde blitt utsatt for, valgte han tidvis å gjennomføre handlinger i protest. For eksempel skrev en av Littens medfanger om en samling som ble holdt i konsentrasjonsleiren til ære for Hitlers 46. bursdag, hvor Litten skal ha lest opp teksten fra sangen «Die Gedanken sind frei» («Din tanke er fri»). SS-medlemmene som var til stede skal, ifølge medfangen, ikke ha forstått betydningen av ordene.

Sommeren 1937 ble Litten overført til Buchenwald, og 16. oktober til slutt til Dachau. I Dachau ble han definert som jødisk fange, noe som førte til at forholdene hans ble betydelig verre. De jødiske fangene ble holdt i egne brakker og holdt isolert fra de andre fangene. Fra november fikk han, i likhet med andre jødiske fanger, brevforbud og kontakten med familien tok helt slutt. Til tross for de umenneskelige forholdene i leiren, forsøkte Litten å holde motet til ham og medfangene oppe gjennom å lese poesi (som f.eks. Rainer Maria Rilke) i timevis, og legge til rette for diskusjon. Han skal ha imponert sine medfanger med sine kunnskaper og glød. Til tross for at han forsøkte å framstå som sterk utad, holdt imidlertid årevis med fysisk og psykisk tortur og mishandling på å bryte ham ned.

Når han skulle til et nytt avhør 5. februar 1938, ble han funnet hengt i latrine av vennen Alfred Grünebaum. Det ble senere mistenkt at Litten ble myrdet av vaktene. Uttalelser fra medfangene hans støtter imidlertid opp om at Litten begikk selvmord etter mange år med tortur og mishandling, og at han hadde framstått som suicidal dagen før sin død.

Han ble gravlagt på Friedhof Pankow III kirkegård i UWB-seksjonen, grav nr. 349.

Ettermæle

Til ære for Litten ble Neue Friedrichstraße i Berlin omdøpt til Littenstraße den 10. mai 1951. Landgericht Berlin og Amtsgericht Mitte ligger i denne gata. Det ble også satt opp en minnetavle for Litten ved Landgericht, og en byste ble satt opp i bygningen til Amtsgericht Mitte.

Både den tyske føderale advokatforeningen, Bundesrechtsanwaltskammer, og Berlins advokatforening har sitt hovedkontor i Littenstraße 9, kalt Hans-Litten-Haus.

En gate i Dortmund, i nærheten av Landgericht Dortmund og Dortmunds statsadvokat (Staatsanwaltschaft), fikk navnet Hans-Litten-Straße i 1988.

Vereinigung Demokratischer Juristinnen und Juristen (VDJ) deler annenhvert ut en Hans Litten-pris til en advokat som anses å ha gjort en spesiell innsats for demokrati og menneskerettigheter. Mottakere av prisen inkluderer den israelske advokaten Leah Tsemel og amerikanske Michael Ratner, president for Center for Constitutional Rights.

I mai 2006 ble en snublestein lagt foran hans tidligere bosted, Zolastraße 1a, i Berlin-Mitte. I tillegg er det en minnetavle for Hans Litten ved huset der han ble født på Burgstraße i Halle.

I februar 2015 ble juristskolen Oberstufenzentrum für Recht und Wirtschaft (OSZ Recht) i Berlin-Charlottenburg omdøpt til Hans Litten-Schule.

I 2008 ga historikeren Benjamin Carter Hett ut den første engelskspråklige dybdebiografien om Litten, Crossing Hitler. Hett ble kjent med Littens historie mens han jobbet med en annen bok. Hett kommenterte om Littens relevans i dag: «Det er oppsiktsvekkende å lese forklaringen som Werner Best, en av de øverste tjenestemennene i Hitlers hemmelige politi, Gestapo, kom med i 1935 om hvorfor naziregimet ikke ville tillate konsentrasjonsleirfanger som Hans Litten å ha advokater: «Rettssystemets prosedyrer er under nåværende forhold absolutt utilstrekkelig for kampen mot statens fiender.» Det er også oppsiktsvekkende å lese at noen av torturmetodene som Litten og hans medfanger ble påført – falske skytinger, «stressposisjoner» – var de samme som ble brukt i Abu Ghraib og Guantánamo.»

I 2011 viste BBC dokudrama-filmen The Man Who Crossed Hitler om Litten. I USA ble den sendt av Public Broadcasting Service under tittelen Hitler on Trial. Dette førte til en økning i interessen for Litten i utlandet. I 2014 skrev Mark Mayhurst, manusforfatter av filmen, også en teaterforestilling basert på livet til Litten, Taken at Midnight, som debuterte ved Chichester Festival Theatre i september 2014, og senere ble flyttet til Theatre Royal Haymarket i London i januar 2015.

Litteratur

• Hett, B. C. (2008). Crossing Hitler: the man who put the Nazis on the witness stand. Oxford University Press. ISBN 9780199708598