Hans Joachim Schellnhuber
| Hans Joachim Schellnhuber | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. juni 1950[1] (73 år)Ortenburg[2] | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, klimaforsker, sakprosaforfatter, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | Universität Regensburg | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
Leibniz-Sozietät
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (2007–)[3] National Academy of Sciences (2005–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) Academia Europaea (2012–) (tilknytning: AE section Earth and cosmic sciences)[4] German Advisory Council on Global Change (1992–) Det pavelige vitenskapsakademi Romaklubben | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Brandenburgs fortjenstorden
Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Volvo miljøpris (2011) Blue Planet Prize (2017) Æresdoktor ved Technischen Universität Berlin German Environmental Prize (2007)[5] | ||
| Arbeidssted | Universität Potsdam University of East Anglia Carl von Ossietzky Universität Oldenburg | ||
| Fagfelt | Klimatologi | ||
Hans Joachim Schellnhuber (født 7. juni 1950 i Ortenburg ved Passau i Bayern i Tyskland) er en tysk klimatolog.
Schellnhuber studerte fysikk og matematikk ved universitetet i Regensburg og disputerte i 1976 på en avhandling innen teoretisk fast tilstandsfysikk. Schellnhuber ble professor i 1989 i fysikk ved ICBM (instituttet for havets kjemi og biologi) i Oldenburg og ble dets direktør. I 1991 ble han den første leder for Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung. I perioden 2001–2003 var Schellnhuber vitenskapelig leder for Tyndall Centre for Climate Change Research i Norwich.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026100, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.leopoldina.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ae-info.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.dbu.de, besøkt 5. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
Bøker[rediger | rediger kilde]
- Klimaänderung und Küste. Einblick ins Treibhaus. Berlin: Springer. 1993, 2012. Sjekk datoverdier i
|dato=(hjelp) - Earth System Analysis: Integrating Science for Sustainability. Berlin Heidelberg: Springer-Verlag. 1998.
- The Science of Disasters. Climate Disruptions, Heart Attacks, and Market Crashes. Berlin: Springer. 2002, 2012. Sjekk datoverdier i
|dato=(hjelp) - Earth System Analysis for Sustainability. Cambridge, MA, London, UK: MIT Press. 2004.
- Avoiding Dangerous Climate Change. Cambridge University Press. 2006.
- Lutz Wicke, Hans Joachim Schellnhuber, Daniel Klingenfeld (2010). Die 2°max-Klimastrategie – Ein Memorandum. LIT.
- Global Sustainability – A Nobel Cause. Cambridge University Press. 2010.
- In Extremis: Disruptive Events and Trends in Climate and Hydrology. Springer Verlag. 2011.
- Katherine Richardson, Will Steffen, Diana Liverman et al. (inkl. Hans Joachim Schellnhuber) (2011). Climate Change: Global Risks, Challenges and Decisions. Cambridge University Press.
- Stefan Rahmstorf, Hans Joachim Schellnhuber (2012). Der Klimawandel. Beck.
- Hans Joachim Schellnhuber (2014). Europas Dritte Industrielle Revolution. Diederichs Digital.
Artikler i fagtidsskrifter (førsteforfatter)[rediger | rediger kilde]
- Hans Joachim Schellnhuber (1999). «'Earth system' analysis and the second Copernican revolution». Nature. 402 (Supplement) (6761): C19–C23.
- Hans Joachim Schellnhuber (2007). «Kyoto: no time to rearrange deckchairs on the Titanic». Nature. 450 (346). doi:10.1038/450346c.
- Hans Joachim Schellnhuber (2008). «Global warming: Stop worrying, start panicking?». PNAS. 105 (38): 14239–14240. doi:10.1073/pnas.0807331105.
- Hans Joachim Schellnhuber (2009). «Tipping elements in the Earth System». PNAS. 106 (49): 20561–20563. doi:10.1073/pnas.0911106106.
- Hans Joachim Schellnhuber (28. januar 2010). «The road from Copenhagen: the experts' views». Nature Reports Climate Change. doi:10.1038/climate.2010.09.
- Hans Joachim Schellnhuber (2010). «Tragic Triumph». Climatic Change. 100 (1): 229–238. doi:10.1007/s10584-010-9838-1.
- Hans Joachim Schellnhuber (2011). «Geoengineering: The good, the MAD, and the sensible». PNAS. 108 (51): 20277–20278. doi:10.1073/pnas.1115966108.
- Hans Joachim Schellnhuber (2014). «The elephant, the blind, and the intersectoral intercomparison of climate impacts». PNAS. 111 (9): 3225–3227. PMID 24347641. doi:10.1073/pnas.1321791111.
Artikler i fagtidsskrifter (som medforfatter)[rediger | rediger kilde]
- Timothy M. Lenton (2008). «Tipping elements in the Earth's climate system». PNAS. 105 (6): 1786–1793. doi:10.1073/pnas.0705414105.
- Elmar Kriegler (2009). «Imprecise probability assessment of tipping points in the climate system». PNAS. 106 (13): 5041–5046. doi:10.1073/pnas.0809117106.
- Johan Rockström (2009). «A safe operating space for humanity». Nature. 461: 472–475. doi:10.1038/461472a.
- Walt V. Reid (2010). «Earth System Science for Global Sustainability: Grand Challenges». Science. 330 (6006): 916–917. doi:10.1126/science.1196263.
- Peter H. Gleick (2010). «Climate Change and the Integrity of Science». Science. 328 (5979): 689–690. doi:10.1126/science.328.5979.689.
- Matthias Hofmann (2011). «Declining ocean chlorophyll under unabated anthropogenic CO2 emissions». Environmental Research Letters. 6 (034035). doi:10.1088/1748-9326/6/3/034035.
- Jonathan F. Donges (2011). «Nonlinear detection of paleoclimate-variability transitions possibly related to human evolution». PNAS. 108 (51): 20422–20427. doi:10.1073/pnas.1117052108.
- Jérôme Dangerman (2013). «Energy systems transformation». PNAS. 110 (7): 549-558. doi:10.1073/pnas.1219791110.
- Dirk Olonscheck (2013). «Decomposing the effects of ocean warming on chlorophyll (a) concentrations into physically and biologically driven contributions». Environmental Research Letters. 8 (014043). doi:10.1088/1748-9326/8/1/014043.
- Vladimir Petoukhov (2013). «Quasiresonant amplification of planetary waves and recent Northern Hemisphere weather extremes». PNAS. 110 (14): 5336–5341. doi:10.1073/pnas.1309353110.
- Josef Ludescher (2013). «Improved El Niño-Forecasting by Cooperativity Detection». PNAS. 110 (29): 11742–11745. doi:10.1073/pnas.1309353110.
- Franziska Piontek (2013). «Multisectoral climate impact hotspots in a warming world». PNAS (Early Edition). doi:10.1073/pnas.1222471110.
Rapporter[rediger | rediger kilde]
- Renate Schubert, Hans-Joachim Schellnhuber et al.: Welt im Wandel: Sicherheitsrisiko Klimawandel. Hauptgutachten, WBGU, Berlin, 2007, ISBN 978-3-540-73247-1 (engl. Climate Change as a Security Risk, Taylor and Francis, 2013, ISBN 978-1-136-53564-2).
- Hans-Joachim Schellnhuber et al.: Kassensturz für den Weltklimavertrag – Der Budgetansatz (engl. Solving the Climate Dilemma: The Budget Approach). Sondergutachten. WBGU, Berlin, 2009, ISBN 978-3-936191-26-4.
- Hans-Joachim Schellnhuber et al.: Welt im Wandel – Gesellschaftsvertrag für eine Große Transformation (engl. World in Transition – A Social Contract for Sustainability). WBGU, Berlin, 2. Auflage 2011, ISBN 978-3-936191-38-7.
- Hans-Joachim Schellnhuber et al.: Turn Down the Heat – Why a 4°C Warmer World Must be Avoided. (deutsch: Der 4°-Bericht. Warum eine vier Grad wärmere Welt verhindert werden muss). Bericht für die Weltbank, erstellt vom Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung und von Climate Analytics. November 2012.
- Hans-Joachim Schellnhuber et al.: Welt im Wandel: Menschheitserbe Meer Arkivert 27. juni 2015 hos Wayback Machine. (engl. World in Transition: Governing the Marine Heritage). WBGU, Berlin, 2013, ISBN 978-3-936191-39-4.