Hans Joachim Gadow
| Hans Joachim Gadow | |||
|---|---|---|---|
| Født | 6. sep. 1898[1] Tylewice (Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike) | ||
| Død | 4. aug. 1978[1] (79 år) Ruhpolding (Bayern, Tyskland) | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
Hans-Joachim Gadow (1898–1978) var en tysk kontradmiral i Kriegsmarine.[2]
Liv
[rediger | rediger kilde]Hans-Joachim Gadow begynte i den keiserlige marine den 3. oktober 1916, og var til mars 1917 under utdanning ved Marineschule og på skolekrysseren Freya. Som søkadett tjenestegjorde han på Schlesien fram til august 1917, og ble forfremmet til fenrik til sjøs den 17. september 1917. Han fortsatte med videre utdannelse til mai 1918, og tjenestegjorde deretter på Augsburg og kortvarig på Stettin. Fra august 1918 var han kommandert til admiralstabens marine fram til krigens slutt. I desember 1918 ble han overført til reserve.[3]
Gadow sluttet seg til marinebrigaden til Loewenfeld og ble forfremmet til løytnant til sjøs i reserve den 28. september 1919.
Den 2. februar 1920 ble han reaktivert og tatt opp i Reichsmarine som løytnant til sjøs. Han ble utnevnt til oberleutnant til sjøs den 1. april 1922. I 1926 var han adjutant ved marinestasjonen i Nordsee og hadde også kommandoen over stasjonstenderen og tidligere minerfartøy M 134.[4] Fra 15. januar 1929 til september 1929 var han første kommandant av torpedobåten Tiger. Den 1. oktober 1929 ble han kapteinløytnant og overtok kommandoen over torpedobåten Wolf, som han hadde til den ble tatt ut av tjeneste i slutten av august 1930. Ved nyinnsetting av skipet i slutten av august 1930 til september 1930 var han kortvarig kommandant av torpedobåten Möwe. I 1931 var han admiralstabsoffiser ved marinestasjonen i Nordsee i Wilhelmshaven.[5]
Den 1. oktober 1935 ble han forfremmet til korvettkaptein og var i 1936 i avdelingene Marinenachrichtendienst (A III) og Marineausbildungsabteilung (A IV) ved marinens kommando.[6]
Fra midten av mai 1937 til mai 1938 var Gadow kommandant for destroyeren Z 4 Richard Beitzen. Fra 16. mai 1938 til 29. november 1939 var han første admiralstabsoffiser hos lederne av torpedobåtene,[7] og deretter ble han i november 1939 første admiralstabsoffiser hos lederne av destroyerne.
Den 1. desember 1939 ble han forfremmet til fregattkaptein og ble leder for den nyopprettede 3. destroyerflotilje med flaggskipet Z 18[2]. Flotiljen besto av de tre skipene fra den oppløste 5. destroyerdivisjonen (Z 17, Z 18 og Z 19), samt Karl Galster som senere ble en del av 6. destroyerflotilje,[8] og Anton Schmitt.[9] Z21 ble senere lagt til flotiljen og ble også flaggskip for krigsskipgruppen 1. Gadow førte flotiljen i april 1940 som en del av denne krigsskipgruppen under invasjonen av Norge som del av operasjon Weserübung. Allerede i begynnelsen av slaget om Narvik ble alle skipene i flotiljen minst skadet, og Anton Schmitt og Wilhelm Heidkamp ble senket, slik at flotiljen ikke lenger kunne spille en betydelig rolle i slaget. Z 17 ble senere senket i havn. Z 18 klarte å dra bort med fire andre destroyere, men ble også senket etter at ammunisjonen var brukt opp. Z 19 hadde allerede etter det første britiske angrepet fått redusert besetningen, delvis evakuert den til land, og ble også satt på grunn. Etter slaget ble 3. destroyerflotilje formelt oppløst.[8]
Etterpå var Gadow marinebeordret i Narvik frem til august 1940, deretter i to måneder stabssjef ved sjøbevelsestasjonen Ostende, og frem til januar 1941 var han sjef for transportflotilje i Frankrike. Fra januar 1941 til mars 1941 var han sjef for sjøbevelsestasjonen i Antwerpen, før han fra april 1941 til februar 1943 var kaptein til sjøs og sjef for det nyopprettede marineutdanningskommandos i Romania, som på den tiden hadde alle tyske marineenheter i Romania under sin kommando.[10] Fra april 1943 var Gadow til krigens slutt sjef for staben ved det nyopprettede marineoverkommandos Nord.[2] Den 10. oktober 1943 ble han dekorert med det tyske korset i gull,[11] og ble den 1. januar 1944 forfremmet til kontradmiral.
Etter krigen var Gadow krigsfange til 1947.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Sjøoffisersforeningen (red.) , Albert Stoelzel : Æresrangering av den keiserlige tyske marinen. 1914-18. Thormann & Goetsch, Berlin 1930, s. 625.
- Walter Lohmann, Hans H. Hildebrand : Den tyske marinen 1939–1945. Bind 3, 1956, s.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b oppført som Hans-Joachim Gadow, www.tracesofwar.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Edmund Glaise von Horstenau, Peter Broucek. Ein General im Zwielicht: die Erinnerungen Edmund Glaises von Horstenau. Böhlau Verlag Wien. s. 212.
- ^ Klaus Franken. Von Schwarz-Weiß-Rot zu Schwarz-Rot-Gold: Der Übergang von Seeoffi zieren der Kaiserlichen Marine in die Marine der Weimarer Republik. BWV Verlag. s. 221.
- ^ Kriegsmarine Oberkommando, Kaiserliches Marinekabinett. Rangliste der Deutschen Reichsmarine. E.S. Mittler. s. 16.
- ^ Marineleitung. Rangliste der deutschen Reichsmarine. E.S. Mittler. s. 18.
- ^ Kriegsmarine Oberkommando. Rangliste der Deutschen Kriegsmarine. E.S. Mittler. s. 7.
- ^ Martin Husen. Die Kriegsmarine auf Usedom und Wollin: Organisation, Standorte, Personen. GRIN Verlag. s. 20.
- ^ a b «Zerstörer der deutschen Kriegsmarine 1939-45». Besøkt 12. desember 2021.
- ^ Hans H. Hildebrand. Die deutschen Kriegsschiffe: Biographien : ein Spiegel der Marinegeschichte von 1815 bis zur Gegenwart. Mundus Verlag. s. 13.
- ^ «Marinelehrkommando Rumänien». Besøkt 12. desember 2021.
- ^ Horst Scheibert. Die Träger des Deutschen Kreuzes in Gold: Kriegsmarine, Luftwaffe, Waffen-SS ; und, Des Deutschen Kreuzes in Silber : Heer, Kriegsmarine, Luftwaffen, Waffen-SS. Podzun-Pallas-Verlag. s. 37.