Hans Delbrück

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hans Delbrück
Hans Delbrueck.jpg
Født 11. november 1848
Bergen auf Rügen
Død 14. juli 1929
Berlin
Gravlagt Friedhof Grunewald
Ektefelle Lina Thiersch
Barn Emmi Bonhoeffer, Max Delbrück, Justus Delbrück
Alma mater Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Akademisk grad Doktorgrad
Parti Freikonservative Partei
Nasjonalitet Tyskland

Hans Delbrück (født 11. november 1848 i Bergen auf Rügen, død 14. juli 1929 i Berlin) var en tysk historiker og politiker.

Hans Delbrück stammet fra Delbrück-familien. Han studerte historie, og deltok som frivillig i den fransk-tyske krigen.[1] Fra 1874 til 1879 var han lærer for prins Waldemar, kronprins Fredrik Vilhelms sjette barn. I 1885 ble han ekstraordinær professor ved universitetet i Berlin. Han arbeidet særlig med militærhistorie, og regnes som grunnlegger av militærhistorien som en vitenskapelig disiplin.

Fra 1882 til 1885 var Delbrück medlem av underhuset (Preussisches Abgeordnetenhaus) i den prøyssiske landdagen som representant for de frikonservative.[1] Fra 1884 til 1890 var han medlem av Riksdagen. Skjønt han til å begynne med var liberal-konservativ, nærmet han seg siden sosialismen på enkelte punkter. Han avviste militarismen og nasjonalismen under keiser Vilhelm II, og etter utbruddet av første verdenskrig angrep han offentlig den tyske hærledelsen.

Etter krigen angrep han både dolkestøtslegenden, påstanden om at Tyskland hadde eneansvar for krigen, og Versailles-traktaten.[1] Sammen med Max Weber og andre undertegnet han 27. mai 1919 et opprop, hvor de erklærte at Tyskland hadde ført en forsvarskrig mot Russland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 24. februar 2016.