Handelshindring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En handelshindring, eller handelsbarriere, er noe som hindrer handel med andre land.

Handelshindringer er forbudt i frihandelsområder, som EU og NAFTA.

Handelshindringer kan være av ulike slag.

De kan deles inn i tariffære barrierer og ikke-tariffære barrierer.[1]

Eksempler på tariffære barrierer er toll, skatter og andre avgifter som rammer importerte varer.

Eksempler på ikke-tariffære barrierer er:

  • Importkvoter
  • Subsidier til ulike næringer i importlandet (eksempelvis EUs støtte til jordbruket)
  • Lover og regler som krever at visse varer utformes på en bestemt måte for å kunne selges i landet (teknisk handelshindring).[2]
  • Kampanjer som oppfordrer befolkningen til å handle lokalt
  • Når offentlig sektor konsekvent, gjennom politiske vedtak, unngår å kjøpe importerte varer
  • Standarder, spesielle sertifiseringer og kontrollkrav (teknisk handelshindring).[2]
  • Omstendelig administrasjon og byråkrati ved innførsel av importerte varer

Ikke-tariffære barrierer er klassifisert av FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD).[2]

Importvern[rediger | rediger kilde]

Importvern er en form for proteksjonisme der man beskytter det nasjonale markedet mot import. Målet med importvernet er å dempe effekten av lands ulike kostnadsnivå knyttet til produksjonsvilkår og arbeidskraft. Ved å legge til tollavgift på importerte varer oppnår man en utjevning av kostnadsforskjellene. En rekke industri- og utviklingsland har importvern for å beskytte sine markeder for industri-, fisk- og landbruksvarer.

Beskyttelsen fører til at prisen på importerte varer blir høynet på grensen hvor det skal betales tollavgifter. Tollsatsene varierer sterkt, blant annet avhengig av beskyttelsesbehovet, men er begrenset oppad gjennom internasjonale avtaler.

Importvern på landbruksprodukter[rediger | rediger kilde]

Produksjonsvilkårene for landbruksprodukter varierer, og er blant annet avhengig av klima, landskap, fare for tørke og sykdommer. Det kan være et politisk ønske å sørge for at matproduksjonen sikrer egen befolkning mat, og en rekke land er opptatt av å sikre nasjonal produksjon. I tillegg har landbruket i internasjonal sammenheng alltid blitt betraktet som en særegen økonomisk og sosial sektor med utfordringer innen næringsutvikling og sysselsetting.[trenger referanse]

Importvern i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge har blant annet importvern for landbruksvarer, som er ment å beskytte norsk landbruksproduksjon som følge av et generelt høyt kostnadsnivå og vanskelige naturgitte vilkår i Norge. Importvernet er en forutsetning for den norske landbrukspolitikken.

Tollsatsene for landbruksvarer varierer sterkt på grunn av ulikt beskyttelsesbehov. 46 % av alle typer landbruksvarer importeres[når?] tollfritt til Norge, eksempelvis ris, sitrusfrukter, bananer, tropiske frukter, olivenolje, soya og kaffe.[trenger referanse] Tilsvarende tall for EU er 30 prosent. EU har i motsetning til Norge toll på for eksempel kaffe og bananer,[trenger referanse] dog ikke fra de 50 fattigste landene i verden, som har egne fortrinnsregler som sikrer dem å kunne eksportere alle varer – bortsett fra våpen – til EUs medlemsland uten kvoter, toll eller avgifter.[3] For bearbeidede landbruksvarer, som f.eks. pizza, bakervarer og sjokolade er tollnivået moderat i Norge.[omstridt ] De høyeste satsene omfatter landbruksvarer som også produseres i Norge, som for eksempel storfekjøtt og melkeprodukter.

Norske myndigheter har innvilget tollfritak for import av alle varer fra de 50 minst utviklede landene i verden, samt alle lavinntektsland i henhold til DAC-listen til OECD (med unntak av land med en befolkning over 75 millioner).[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Amin, M. og Haidar, J. I., 2013."
  2. ^ a b c «INTERNATIONAL CLASSIFICATION OF NON-TARIFF MEASURES» (PDF). UNCTAD. 2012. 
  3. ^ «Everything But Arms» (engelsk). Europakommisjonen. 20. november 2019. Arkivert fra originalen 12. november 2019. Besøkt 8. desember 2019.