Hamilton-operator

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Hamilton-operatoren er en matematisk-fysisk regnestørrelse som blir brukt i kvantemekanikken for å finne mulige energitilstander for et fysisk system. Den består av to deler som viser til henholdsvis kinetisk og potensiell energi. Det generelle uttrykket lyder som følger

Hvor

er potensialet til systemet og

Er den kinetiske energien, hvor

og kalles Laplace-operatoren. er konstant og kalles den reduserte Plancks konstant.

Settes disse sammen, får man uttrykket for Hamilton-operatoren som også går igjen i Schrödinger-ligningen.

Som da ofte forenkles til å inneholde nettopp Hamilton-operatoren

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • D. J. Griffiths, Introduction to Quantum Mechanics (2nd Edition), Pearson New International Edition, England (2014), ISBN 978-1-29202-408-0
  • R. Resnick, R. Eisberg, John Wiley & Sons, Quantum Physics of Atoms, Molecules, Solids, Nuclei and Particles (2nd Edition), (1985), ISBN 978-0-471-87373-0