Hamida Djandoubi
| Hamida Djandoubi | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. sep. 1949 Tunis | ||
| Død | 10. sep. 1977 (27 år) Penitential Center of Marseille | ||
| Beskjeftigelse | Morder, torturist, voldtektsforbryter, agricultural worker, drap på kvinner | ||
| Nasjonalitet | fransk protektorat av Tunisia (–1956) tunisisk (1956–) | ||
| Gravlagt | Saint Pierre Cemetery | ||
Hamida Djandoubi[a] (1949–1977) var en tunisisk kriminell som ble henrettet med giljotin i Frankrike[1] etter å ha blitt dømt for kidnapping, tortur og drap på Élisabeth Bousquet, en 21 år gammel kvinne som han hadde tvunget til prostitusjon. Djandoubi var den siste personen som lovlig ble henrettet ved halshugging noe sted i den vestlige verden.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Djandoubi ble født i Tunisia den 22. september 1949 og flyttet til Marseille i 1968, hvor han arbeidet i en matbutikk. Han var senere landskapsarkitekt, men hadde en arbeidsulykke i 1971: beinet hans satte seg fast i en traktor i bevegelse, noe som resulterte i tap av to tredjedeler av høyre ben.[2]
Påstand om tvungen prostitusjon
[rediger | rediger kilde]I 1973 anmeldte en 21 år gammel kvinne ved navn Élisabeth Bousquet, som Djandoubi hadde møtt på sykehuset mens han kom seg etter amputasjonen, ham. Hun hevdet at han hadde forsøkt å tvinge henne til prostitusjon.[2]
Drapet på Élisabeth Bousquet
[rediger | rediger kilde]Etter arrestasjonen og løslatelsen fra varetekt våren 1973, fikk Djandoubi to andre unge jenter inn i sin fortrolighet og tvang dem deretter til prostitusjon for seg.[3] Den 3. juli 1974 kidnappet han Bousquet og tok henne med hjem til seg, hvor han, i de skremte jentenes åsyn, slo kvinnen før han stubbet en tent sigarett over hele brystene og kjønnsområdet hennes. Bousquet overlevde prøvelsen, så han tok henne med bil til utkanten av Marseille og kvalte henne der.[4][5]
Da han kom tilbake, advarte Djandoubi de to jentene om å ikke si noe om hva de hadde sett.[4] Bousquets kropp ble oppdaget i et skur av en gutt den 7. juli 1974. En måned senere kidnappet Djandoubi en annen jente som klarte å rømme og anmelde ham til politiet.[6]
Rettssak og henrettelse
[rediger | rediger kilde]Etter en lang forberedende prosess møtte Djandoubi til slutt i retten i Aix-en-Provence, anklaget for tortur-drap, voldtekt og overlagt vold den 24. februar 1977. Hans hovedforsvar dreide seg om de angivelige konsekvensene av tapet av beinet seks år tidligere, som advokaten hans hevdet hadde drevet ham til et anfall av alkoholmisbruk og vold som hadde gjort ham til «en annen mann».
Den 25. februar ble han dømt til døden. En anke ble avvist den 9. juni. Den 10. september 1977 ble Djandoubi tidlig om morgenen informert om at han, i likhet med barnemordsakene til Christian Ranucci (henrettet 28. juli 1976) og Jérôme Carrein (henrettet 23. juni 1977), ikke hadde fått utsettelse fra president Valéry Giscard d'Estaing. Kort tid etter, klokken 04:40, ble Djandoubi henrettet med giljotinen i Les Baumettes-fengselet i Marseille. Marcel Chevalier fungerte som sjefsbøddel.[7]
Selv om Djandoubi var den siste person som ble henrettet i Frankrike, var han ikke den siste dødsdømte.[8] Femten tiltalte ble dømt til døden før dødsstraff ble avskaffet i Frankrike den 9. oktober 1981 etter valget av François Mitterrand, og de som tidligere var dømt fikk sine straffer omgjort.[9] Djandoubis død var siste gang noen vestlig nasjon utførte en henrettelse ved halshugging, samt den siste regjeringsgodkjente giljotinhenrettelsen i verden.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Franklin E. Zimring (24. september 2004). The Contradictions of American Capital Punishment. Oxford University Press. s. 33–. ISBN 978-0-19-029237-9.
- 1 2 Cédric Condom, Le Dernier Guillotiné, Planète+ Justice, 2011
- ↑ Beadle, Jeremy; Harrison, Ian (2007). Firsts, Lasts and Only's: Crime (på engelsk). Pavilion Books. s. 169. ISBN 978-1-905798-04-9.
- 1 2 Mercer 2008.
- ↑ «The Infamous Guillotine Falls for the Last Time | History Channel on Foxtel». History Channel (på engelsk). 19. juni 2016. Arkivert fra originalen 26. april 2019. Besøkt 8. februar 2019.
- ↑ «The Guillotines Final Bite». Ottawa Citizen. 3. august 2008. Besøkt 8. februar 2019 – via PressReader.
- ↑ Les deux derniers bourreaux français toujours vivants, La Dépêche du Midi, 10. desember 2007, http://www.ladepeche.fr/article/2007/09/10/8914-les-deux-derniers-bourreaux-francais-toujours-vivants.html
- ↑ La dernière exécution capitale date de 30 ans, Radio France internationale, 10. september 2007, http://www.rfi.fr/actufr/articles/093/article_56265.asp
- ↑ Il y a 30 ans, avait lieu la dernière exécution, Le Nouvel Observateur, 10 September 2007, arkivert fra originalen on 27 februar 2008, https://web.archive.org/web/20080227015639/http://tempsreel.nouvelobs.com/actualites/societe/20070910.OBS4158/il_y_a_30_ans_avait_lieula_derniere_execution.html, besøkt 10 September 2008
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jeremy Mercer. When the guillotine fell: the bloody beginning and horrifying end to France’s river of blood, 1791–1977. New York: St. Martin’s Press.
- Jean-Yves Le Nahour: Le Dernier guillotiné, Paris, Editis, 2011
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Daniel Huber (10. september 2007). «Als die Guillotine zum letzten Mal fiel». 20min.ch. Besøkt 31. desember 2023.