Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 59°55′0,073200″N 10°43′44,360″Ø

«Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen»
Statuen på 7. juni-plassen med Henrik Ibsens gate og Slottsparken bak. Foto: 2005
Statuen på 7. juni-plassen med Henrik Ibsens gate og Slottsparken bak.
Foto: 2005
Basisdata
Kunstner:Nils Aas
ÅrAvduket 3. august 1972
TypeMonumental skulptur
Geografisk plassering
By:Oslo
Museum7. juni-plassen

Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen i Oslo er lagd av skulptøren Nils Aas og ble avduket på 100-årsdagen for kong Haakons fødsel, og regnes som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstiden. Den relativt unge billedhuggeren Aas (født 1933) beseiret flere av sine eldre kolleger i priskonkurransen om oppgaven, og konkurransen fikk med dette preg av å utgjøre et generasjonsskifte.

Statuen var det første større arbeid fra Aas, og regnes fremdeles som et hovedverk fra hans side. Med sin balanse mellom det naturalistisk presise, og det subjektivt sansede inntrykk av kongens sinn og personlighet, er statuen et godt uttrykk for Aas’ stil og metode.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Konkurransen[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med Kong Haakon 7.s 85-årsdag i 1957 bekjentgjorde Oslo kommune at de ville avdekke et monument av Kongen på hans 100-årsdag 3. august 1972. Spørsmålet om plassering ble behandlet i 1964-65, og alternativene var Egertorget, 7. juni-plassen og det korte, smale gateløpet i Haakon VIIs gate. Plassering i gaten (mellom Klingenberggata og Munkedamsveien) ble vedtatt i desember 1965. En juryert konkurranse ble utlyst blant norske billedhuggere. I alt kom det inn 53 forslag. Nils Aas vant konkurransen med et forslag hvor kongen står i en positur som tilsvarer det endelige resultatet, og med en stålsirkel bak og over seg, dobbelt så høy som skulpturen.

Nils Aas vant konkurransen foran Ørnulf Bast, mens Per Palle Storm og Arne N. Vigeland delte tredjeprisen. Førsteprisen var 25 000 kr, andreprisen var 20 000 kr, mens tredjeprisvinnerne delte 15 000 kr. I juryen for konkurransen satt ordfører Brynjulf Bull, fhv ordfører Rolf Stranger og tre billedhuggere: Nils Flakstad, Knut Steen og den danske professor Povi Sødergaard.

Aas hadde sendt inn 2 forslag, og det andre forslaget ble også premiert. Forslaget viser kongen stående foran en gruppe svømmende figurer. Dette forslaget ble laget natten før innleveringsfristen.[1]

Aas’ seier i konkurransen ble kommentert i flere aviser, og Aftenposten[2] skrev at «når den non-figurative Nils Aas slår ut eldre kunstnerkolleger på deres egen hjemmebane er det fristende å slå stort på og si at denne konkurransen markerer et endelig tidsskille.»

Løsningen[rediger | rediger kilde]

Allerede i konkurranseutkastet i 1967, var det klart at Kongen skulle stå framoverlent, og at han skulle holde uniformsluen over brystet med høyre hånd. Ideen med den framoverlente figuren fikk Aas en dag han besøkte Arnold Haukelands atelier, og reagerte på at Haukeland hadde sveiset opp ei tre meter lang stang, tilfeldig skjevt. Aas reagerte først på dette som håndverksmessig slurv, før han så det vakre ved skråningen.[3]

Arbeidet med skulpturen tok lang tid, og Aas har i flere intervju fortalt om hvordan både det trange uterommet og den bakenforliggende sirkelen bød på utfordringer. Sirkelen hadde for Aas først en estetisk og rommessig funksjon, men ble av jury og kritikere tillagt meningsbærende symbolsk betydning. Det var blant annet et grep som skulle sikre rom rundt statuen i et trangt, dypt og smalt gateløp. Arbeidet løsnet først da Aas i 1970 fikk kommunens aksept for å flytte statuen fra gateløpet og opp til 7. juni plassen. På denne plassen ble sirkelen overflødig, og kongefiguren ble trukket ut, enda slankere, steilere og stoltere.

Kåre Valebrokk fortalte om debatten om hvordan statuen fremsto som «Motstanderne trev til de underligste argumenter mot verket da det ble avduket. Verst var det at kong Haakon var uten lue, forsto jeg. Ille var det også at han så ut som han svaiet i vinden. For var det noe vår konge ikke hadde gjort da det gjaldt som mest, var det å svaie i vinden. Tvert imot. Han sto som en påle der de fleste andre rundt ham vek.»[4]

Vurderingene[rediger | rediger kilde]

UDs frontfasade, med statuen til venstre

Selv om denne statuen tydelig er et uttrykk for «Aas' egen metode», har den også mer enn de fleste av hans arbeider klare inspirasjonskilder; forbilder som ikke hadde mange andre etterfølgere i Norge på den tiden.

«Formelt kan man i kongens hode spore innflytelse fra Marino Marinis portrett av Igor Stravinskij (1951)[5], mens kroppens slanke strekk, nesten som en gallionsfigur, bærer preg av Giacometti-studier»[6]

I ettertid har statuen fått mange rosende karakteristikker:

  • Sigmund Skard skriver i brev til Aas[7] om statuens «meisterlege og maktfulle konsentrasjon. Alt det utvendige og tidsbundne er skala av.»
  • Pater Hallvard Rieber-Mohn skriver i brev til Aas[8] at statuen «er det første Haakon-monument som tar vare på et sinnsbilde av mannen og det han sto for.»
  • Arnold Haukeland:[9] «Den suverent beste portrettstatue som er laget her i landet.»
  • Dagbladet[10]: «Statuen er blitt monumental og verdig, og den eier i seg kvaliteter vi gjerne forbinder med Kongen: høyreisthet og verdighet.»
  • Aftenposten[11]: «Aas mesterstykke er den suverene forenkling av figur og drakt til en storlinjet svungen form underlagt den individuelle karakteristikk.»

I flere sammenhenger (også fra Rolf Stranger som jurymedlem) ble det bemerket at det var i strid med forsvarets uniformsreglement at Kongen holdt lua i hånda. Aas kommenterer selv dette slik i ettertid[12]:

«At æ ha brøtti etikett eller ka ein ska kaill det…? Det visst æ ikke at æ gjor når æ arbeidd med det. Men om æ hadd visst det, så trur æ ikke at det hadde gjort nån forskjæll for mæ. Og æ trur ein virkelig konge kainn stå og hoill hua som ein vil. Ainsles kan det jo still sæ for en general.”»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kruger (2004, s. 68)
  2. ^ Even Hebbe Johnsrud (24. januar 1967) sitert etter «Søyle og Sirkel»
  3. ^ Rostad (1987, s. 78)
  4. ^ Aftenposten «Reis ingen monumenter» 29.04.2012
  5. ^ for et bilde av denne, se her
  6. ^ Erik Mørstad: «Nils Aas» I: Norsk kunstnerleksikon. Bd 4. 1986.
  7. ^ Rostad (1987, s. 80)
  8. ^ Rostad (1987, s. 84)
  9. ^ Rostad (1987, s. 85)
  10. ^ Arnstein Arneberg (4. august 1972) sitert etter «Søyle og Sirkel»
  11. ^ Even Hebbe Johnsrud (8. august 1972) sitert etter «Søyle og Sirkel»
  12. ^ Krüger (2004, s. 69)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Krüger, Sverre. –og hendene hans har øyne: samtaler med Nils Aas ved høvelbenken. Trondheim: Communicatio forlag. 2004. ISBN 82-92400-11-7
  • Søyle og sirkel / Konger i tusen år. Nils Aas Kunstverksted. 1997. (Utstillingskatalog)
  • Rostad, Bernhard. Nils Aas, et billedhuggerportrett. Oslo: Stenersen. 1987. ISBN 82-7201-156-5