HMS «Thunderer»
.jpg)
HMS «Thunderer» var det andre skipet i Devastation-klassen av panserskip i Royal Navy. Designet kom til å danne skole for de følgende års slagskip over hele kloden. Problemet med seilriggens plasskrav og kanontårnenes skuddfelt ble løst radikalt ved at seilføringen ble droppet. «Thunderer» hadde noen aktive år i 1870-årene, og første halvdel av 1880-årene, men fikk deretter mer stilferdig tjeneste som vaktskip, og til sist bare som en del av den britiske flåtereserven. Navnet «Thunderer» bety tordneren, og skipet var det femte av foreløpig seks med navnet som har gjort tjeneste i Royal Navy. På tross av to alvorlige ulykker i de første årene, fikk «Thunderer» likevel et godt ettermæle i Royal Navy.
Design og konstruksjon[rediger | rediger kilde]
Panserskipene av Devastation-klassen var det første forsøket til Royal Navy på å kombinere tårnskipets kraftige kanoner med monitorens store skuddfelt, samt en stor aksjonsradius - uten bruk av seil. Sjefkonstruktøren, E.J. Reed, utarbeidet i 1869 et prosjekt, som egentlig bare var en større utgave av hans brystvernsmonitor «Cerberus», som ble sjøsatt i 1868. Dette var et skip med lavt skrog, med kanontårn på for- og akterdekk. Etter tidens idéer om krigføring til sjøs var de utstyrt med vædderstevn.
Bevilgningen til «Devastation» og «Thunderer» ble gitt i Parlamentet i april 1869 og «Thunderer» ble påbegynt i juni samme år. Da HMS «Captain» gikk til bunns under en storm i september 1870, ble arbeidet imidlertid stanset. Reed hadde sagt opp i juli og var blitt avløst av Nathaniel Barnaby. Uder hans ledelse ble designet forbedret, blant annet med mer utstrakt panser, kraftigere kanoner og bedre plass til besetningen. «Devastation» var det av skipene som man var kommet lengst med, så flåteledelsen besluttet derfor å stille byggingen av «Thunderer» i bero, til man hadde funnet ut av hvordan søsterskipet klarte seg. Slik den endelige utformningen ble var skipene meget stabile. I hardt vær gikk bølgene over for- og akterskip, mens overbygningen midtskips beskytte besetningen som var på 358 mann.
HMS «Thunderer» var på 9 330 tonn og 93,6 meter langt. Bredden var 19,0 meter og den gjennomsnittlige dybdegang var 8,1 meter.[1][2]
Framdrift[rediger | rediger kilde]
«Thunderer» hadde fire to-sylindrede dampmaskiner fra Humphreys and Tennant, og de drev parvis de to propellene. Skipet var på prøveseilas i juli 1876, og presterte ved den anledning 6 270 hk som ga en fart på 13,4 knop.[3] Den 14. juli 1876 var «Thunderer» på en ny prøveseilas og da inntraff den verste ulykken med skipskjeler i Royal Navys historie. En av kjelene ga etter for trykket og sendte skåldende damp ut over besetning og observatører i maskinrommet. 15 mennesker døde med det samme. Store brannskader resten gjorde at det endelige dødstall nådde over 40. En undersøkelse viste at en toppventil som kunne ha forhindret ulykken ikke var slått på. Trykkmåleren virket heller ikke så ingen oppdaget faren. Normalt skulle kjelenes sikkerhetsventil åpnes når trykket ble for høyt, men en undersøkelse viste at ventilen, som var av messing og støpejern, enten var rustet eller på annen måte korrodert. Ulykken var sterkt medvirkende til at det i 1879 kom en veiledning for arbeid i flåtens maskinrom, Steam Manual for Her Majesty's Fleet.[4]
Da skipet ikke førte seil, var det bruk for en stor beholdning av kull. Den var på 1 800 tonn, og ga «Thunderer» en rekkevidde på 4700 nautiske mil (8700 km) ved 10 knop (19 km/t).[5]
«Thunderer» var på verft i 1889-1891 og fikk blant annet nye dampmaskiner av tregangs-typen. De presterte 7 200 hk og økte skipets fart til 14,2 knop.[6][7]
Artilleri[rediger | rediger kilde]
HMS «Thunderer» hadde fire 30,5 cm riflede forladekanoner, fordelt i to kanontårn. De kunne avfyre granater på opp til 320,2 kg. På korte avstander kunne granatene slå gjennom 40 cm jernpanser. De forreste kanonene var litt lengre enn de akterste og var ca. 10 % kraftigere. Til kanonene i det forreste kanontårnet fikk «Thunderer», som det første skip i Royal Navy installert et hydraulisk ladesystem om gjorde ladeprosessen hurtigere og samtidig redusere mannskapskravet i kanontårnet fra 22 til 10 mann.[8][9] Under en skyteøvelse i januar 1879 ble en av granatene sittende i løpet, og på grunn av larmen fra den andre kanon i tårnet ble det ikke oppdaget. Kanonene ble ladet om, og ved avfyringen eksploderte den kanon som hadde dobbelt ladning, og drepte elleve og såret 34.[10] Til forsvar mot torpedobåter ble det i 1881 oppstilt seks Nordenfelt maskinkanoner, samt et Gatling maskingevær i masten. Ved samme anledning fikk skipet to 35,6 cm torpedoapparater installert.[7]
Forladekanonene ble skiftet ut ved skipets besøk på verftet i 1889-91, og de ble erstattet med 25,4 cm bakladekanoner, kaliber 32. Disse kanoner kunne fyre granater på 226,8 kg og hadde større utgangshastighet enn de gamle, som gjorde at de kunne slå gjennom 64 cm jernpanser.[8] Ved samme anledning ble Nordenfelt kanonene erstattet med seks 57 mm og åtte 47 mm kanoner.[7]
Panser[rediger | rediger kilde]
«Thunderer» var beskyttet hele veien langs vannlinjen av et smijernspanser som var 305 mm tykt midtskips og avtok til 229 mm. Kanontårnene hadde 305 mm panser, men forsterket til 356 mm på tårnenes forside. Panseret var fastgjort på et lag teaktre på mellom 215 og 457 mm. Den samlede vekten av pansret var 2 540 tonn og utgjorde dermed 27,2 prosent av skipets deplasement. De tilsvarende tall for forgjengeren HMS «Monarch» var 1 364 tonn og 16,4 prosent.[11]
Tjeneste[rediger | rediger kilde]
Det tok tid før «Thunderer» kom i tjeneste. Dels fordi man ville avvente resultatene fra «Devastation», og dels på grunn av forsinkelsen som fulgte av kjeleulykken, gikk det åtte år fra kjølen ble strukket og til heising av kommandoflagget. Normalt skulle dette tatt tre år. Skipet heiste kommando første gang i mai 1877, og gikk inn i reserveflåten. I juni-august 1878, da det var frykt for krig med Russland, var skipet en del av Particular Service Squadron. Deretter fulgte en kortvarig tjeneste ved Kanalflåten, og på slutten av 1878 ble «Thunderer» sendt til Middelhavsflåten. I 1881 ble det avmønstret på Malta og gir inn i reserven. Samme år fikk det installert lette kanoner og torpedoapparater. Hun var aktiv i Middelhavsflåten igjen i 1885-1886. I januar 1888 ble «Thunderer» oppankret i reserve i Portsmouth og i 1889-1891 fulgte en større modernisering av skipets maskineri og artilleri. I 1891-1892 var «Thunderer» igjen i Middelhavet, men det nye maskineriet lagde problemer, og skipet ble sendt hjem og kom i reserve. Den siste aktive tjeneste var fra mai 1895 til desember 1900, hvor «Thunderer» var vaktskip ved Pembroke i Wales. Dette var ved verftet hvor hun var bygget. I desember 1900 strøk skipet kommando i Chatham og ble en del av reserven. «Thunderer» var på verftet i 1903, ble slettet av flåtelisten i 1907, og solgt i juli 1909.[12]
De to alvorlige ulykkene på «Thunderer» gjorde at det i 1870-årene hadde et dårlig navn i offentligheten. Skipet var imidlertid solid og godt konstruert, og med årene fikk det en høy stjerne blant offiserene i Royal Navy. I begynnelsen av det 20. århundre var det faktisk slik at den største ros man kunne gi et nytt krigsskip, var at det var «like så stabilt som Thunderer» («as steady as the old Thunderer»).[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gardiner, side 23.
- ^ Parkes, side 189–195
- ^ Parkes, side 195.
- ^ Edgar C. Smith: A Short History of Naval and Marine Engineering, Cambridge University Press, 1938, side 193-194.
- ^ Parkes, side 200.
- ^ Silverstone, side 169.
- ^ a b c d Parkes, side 201.
- ^ a b Gardiner, side 6
- ^ Parkes, side 198.
- ^ Illustrated London News, 25. januar 1879.
- ^ Parkes, side 198-200.
- ^ Parkes, side 200-202.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Brown, David K. (2003). Warrior to Dreadnought: Warship Development 1860–1905. London: Caxton Editions. ISBN 1-84067-529-2.
- Gardiner, Robert, red. (1979). Conway's All the World's Fighting Ships 1860–1905. Greenwich: Conway Maritime Press. ISBN 0-8317-0302-4.
- Parkes, Oscar (1973). British Battleships (4. utg.). London: Seeley Service. ISBN 0-85422-002-X.
- Silverstone, Paul H. (1984). Directory of the World's Capital Ships. New York: Hippocrene Books. ISBN 0-88254-979-0.